Regjeringen Stoltenberg II

I samtiden ble det sett på som historisk viktig at Arbeiderpartiet for første gang åpnet opp for å samarbeide med andre partier i regjering. En viktig årsak var at Arbeiderpartiets ledelse mente det ble for vanskelig å føre en helhetlig og ansvarlig økonomisk politikk som mindretallsregjering ettersom disse var nødt til å lage kompromisser med skiftende alliansepartnere i Stortinget. Samtidig innså Aps ledelse at partiet i overskuelig fremtid ikke ville bli så stort at det kunne få flertall i Stortinget alene. Slik tvang samarbeidet med de to andre rødgrønne partiene seg frem.

I Arbeiderpartiets ledelse var det frem til 2003 mange som mente at det ville være umulig å samarbeide med SV. Både Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ga intervjuer der de betegnet SV som så uansvarlig at det var uegnet til å komme i regjering. Det var alminnelig antatt at Arbeiderpartiet helst ville samarbeide mot sentrum – med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Daværende LO-leder Gerd-Liv Valla og den radikale delen av Arbeiderpartiet arbeidet for at SV skulle være med, fordi de så på SV som en garantist for at Ap-ledelsen ikke ble for høyrevridd.

De radikale vant frem i den interne debatten – i stor grad på grunn av det rekorddårlige valgresultatet til Arbeiderpartiet i 2001. De mente at velgerne straffet Stoltenberg I-regjeringen fordi den hadde gjennomført for mange markeds- og høyreinspirerte reformer.

I SV og Senterpartiet var det også intern debatt om regjeringsdeltagelsen, men den var mest intens i årene før Arbeiderpartiet tok sitt standpunkt. EU-kampen på 1990-tallet bidro til at Senterpartiet flyttet seg til venstre i det politiske landskapet, og det vokste gjennom det tiåret frem en erkjennelse av at partiet ikke igjen kunne fortsette å samarbeide med Høyre, slik det til tider gjorde mellom 1965 og 1990. Senterpartiet har alltid vært opptatt av å sitte i regjering, dermed ble Ap/SV-samarbeid en naturlig konsekvens av at man sa nei til å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet.

I SV dreide den interne debatten seg om riktigheten av å gå i regjering. Ap var eneste naturlige samarbeidspartner og SV/SF ble stiftet som et opposisjonsparti til Ap. Det var i partiets første tiår utenkelig å søke formalisert samarbeid med et parti som var for NATO, for EU og for en stadig mer markedsstyrt økonomisk politikk. Mye endret seg etter at den kalde krigen tok slutt og SV gjorde et rekordgodt valg på miljøsaken i 1989. Etter det ivret SVs ledelse og store deler av stortingsgruppen for å komme inn i regjering slik at man kunne få gjennomslag for noen av sine saker. Motstanden fra grunnplanet ble gradvis mindre frem mot 2003, men den forsvant aldri helt. De som var i mot samarbeid fikk av daværende SV-leder Erik Solheim tilnavnet ”museumsvokterne”.

Da Stoltenberg II-regjeringen kom til makten, var det mange som spådde at den ville få et kort liv. Antagelsen var at SV ikke ville tåle å inngå så mange kompromisser som et regjeringssamarbeid innebærer. SV fikk fra valg til valg stadig dårligere oppslutning blant velgerne, men partiet forble i regjering helt frem til det rødgrønne valgnederlaget i 2013. Selv om også Senterpartiet i 2013 gjorde et historisk dårlig valg, var det ingen generell oppsummering i de rødgrønne partiene om at de ikke skal forsøke å samarbeide på nytt. Dermed er Stoltenberg II-regjeringens historiske betydning at den la grunnlag for et politisk samarbeid som kan vise seg å ha betydning også i de kommende valgene.

Stoltenberg II-regjeringens største suksess var at den sikret gjenvalg i 2009. Nederlaget i 2013 ble av Arbeiderpartiet i stor grad forklart med at velgerne var lei av et regjeringsapparat som hadde styrt i 8 år. I SV og Sp var den dominerende forklaringen at den rødgrønne regjeringen ikke hadde klart å begeistre velgerne med nye reformer. Ap-ledelsen ble anklaget for å være mer opptatt av å administrere enn å tenke nytt.

Stoltenberg II-regjeringens politikk var preget av at det i tiden fra 2005 til 2013 hvert eneste år var mulig å bruke litt ekstra penger fra Statens Pensjonsfond - Utland (oljefondet). De økonomiske prioriteringene dreide seg stort sett om å fordele økte bevilgninger – noe som innebar at regjeringen på absolutt alle områder kunne hevde at den bevilget historisk mye. De tre store satsingsområdene ble blinket ut allerede ved starten i 2005: Samferdselsbevilgningene ble på 8 år økt med 70-90 prosent, barnehagene ble bygget ut slik at det ble tilnærmet full barnehagedekning og kommunene fikk en sterk vekst i inntektsoverføringene – med derpå følgende økt antall ansatte i skolene og i omsorgssektoren.

Jens Stoltenberg stilte før regjeringsforhandlingene i 2005 absolutte krav (ultimatum) om at den rødgrønne regjeringen ikke skulle endre på tilknytningsform til NATO og EU, han forlangte at regjeringen skulle følge handlingsregelen for bruk av oljepenger og han fikk støtte til et løfte om at skattenivået skulle være uendret. De to økonomiske ultimatumene førte til at Stoltenberg II fikk tillit til sin økonomiske politikk fra aktørene i finans- og næringsliv, men det førte også til at regjeringen sa nei til en del satsinger og systemreformer som SV og Sp ivret for. Det ble et munnhell blant mange rødgrønne politikere at det var Finansdepartementet som styrte politikken.

Stoltenberg II-regjeringen ble fra utsiden sett på som lik i hele 8-års perioden. De rødgrønne partiene, spesielt SV og Sp mener imidlertid at det er en stor forskjell på Stoltenberg II før og etter stortingsvalget i 2009. I dette valget styrket Ap seg mens SV og Sp gikk tilbake (Sp bare med 0,3 prosentpoeng). I forhandlingene om en revidert regjeringsplattform (Soria Moria II) og ny regjeringssammensetning fikk Ap sterkere gjennomslag for sine saker, partiet fikk flere statsråder og finansministerposten gikk over fra daværende SV-leder Kristin Halvorsen til Ap-veteranen Sigbjørn Johnsen. Samtidig ble samordningsfunksjonen på Statsministerens Kontor formalisert ved at Ap-statssekretæren Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ble statsråd. Det igjen førte til at et underutvalg bestående av de tre partilederne og Schjøtt-Pedersen fikk større innflytelse på politikkutformingen enn noen gang tidligere.

Stoltenberg II-regjeringen bestod pr. 2013 av stats- og utenriksministeren og 18 statsråder.

• Statsminister Jens Stoltenberg (A)
• Miljøvernminister - og samtidig statsministerens stedfortreder - Bård Vegar Solhjell (SV)
• Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp)
• Utenriksminister Espen Barth Eide (A)
• Justis- og beredskapsminister Grete Faremo (A)
• Finansminister Sigbjørn Johnsen (A)
• Nærings- og handelsminister Trond Giske (A)
• Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)
• Helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre (A)
• Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV)
• Statsråd ved statsministerens kontor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A)
• Arbeidsminister Anniken Huitfeldt (A)
• Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister, samt nordisk samarbeidsminister Rigmor Aasrud (A)
• Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen (A)
• Samferdselsminister Marit Arnstad (Sp)
• Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp)
• Utviklingsminister Heikki Holmås (SV)
• Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV)
• Landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)
• Kulturminister Hadia Tajik (A)

Regjeringen Stoltenberg tiltrådte 2005. Følgende statsråder har også vært medlem av denne regjeringen:

• Dag Terje Andersen (A)
• Karita Bekkemellem (A)
• Hanne Inger Bjurstrøm (A)
• Helen Bjørnøy (SV)
• Lars Peder Brekk (Sp)
• Sylvia Brustad (A)
• Øystein Djupedal (SV)
• Odd Roger Enoksen (Sp)
• Odd Eriksen (A)
• Åslaug Marie Haga (Sp)
• Bjarne Håkon Hanssen (A)
• Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)
• Audun Bjørlo Lysbakken (SV)
• Helga Pedersen (A)
• Manuela Ramin-Osmundsen (A)
• Terje Riis-Johansen (Sp)
• Heidi Grande Røys (SV)
• Erik Solheim (SV)
• Knut Storberget (A)
• Tora Aasland (SV)

For en oversikt over alle statsråder i alle departementer, se tabellen Norge - Statsråder.

• regjering
• Jens Stoltenberg