Soria Moria-erklæringene

Soria Moria I ble ferdigforhandlet på Soria Moria hotell- og konferansesenter i Oslo 13. oktober 2005. Da hadde det vært formelle forhandlinger siden 26. september. De rødgrønne partiene hadde før valget forpliktet seg til samarbeid og regjeringsforhandlinger, dersom de fikk flertall i det nye Stortinget.

Soria Moria II ble ferdigforhandlet på det samme konferansesenteret 7. oktober 2009 etter kortere forhandlinger. De rødgrønne hadde før stortingsvalget lovet velgerne at de skulle fortsette, dersom de fikk fornyet flertall. Da de fikk det, var det automatikk i at de måtte lage en ny regjeringserklæring.

Soria Moria II bygget på Soria Moria I, men den reflekterte at Arbeiderpartiet hadde styrket sin posisjon på bekostning av SV og Senterpartiet. Erklæringen som ble laget i 2009 var også mindre konkret enn den første fra 2005.

I Soria Moria I var det mange håndfaste målsetninger og en god del formuleringer som de rødgrønne etter hvert begynte å angre på. Den mest kjente var målsetningen om å legge frem en helhetlig plan «for avskaffelse av fattigdom». Det var SVs og Sps ledelse som fikk målsetningen inn i erklæringen, men de innrømmet i løpet av fireårs perioden at det var en umulig oppgave å avskaffe all fattigdom.

Av andre løfter som ikke ble innfridd var gratis tannbehandling til dem over 75 år, maksimumstall på elever i klassene og 11 måneders studiestøtte (her var formuleringen «studiefinansiering som gjør det mulig å studere på heltid.») Løftet om å fjerne kontantstøtten til 2-åringer ble ikke innfridd før i 2012.

Samtidig ble Soria Moria erklæringen styrende på mange andre områder. Det var her målsetningen om full barnehagedekning ble formulert. Veksten i overføringene til kommunene ble tallfestet, og det ble nedfelt en sterk satsing på samferdselsutbygging. Satsingen på kultur og bistand ble også tallfestet.

På de områdene der de tre regjeringspartiene var uenige, ble det formulert kompromisser som i stor grad ble styrende for politikken. Det gjelder spesielt på energi- og miljøområdet der det blant annet ble skrevet ned at regjeringen ikke ville åpne for olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen, men der det ble åpnet for utvidet drift i Barentshavet. Forutsetningen var at man laget forvaltningsplaner som var mer omfattende enn det man var vant til frem til da.

Kompromisset om gasskraftverk uten fangst og lagring av CO ₂ skulle bli noe av det mest omstridte i den rødgrønne regjeringens levetid. Det ble skrevet i Soria Moria I at det ikke skulle tillates nye gasskraftverk uten CO₂-rensing, og at det eksisterende gasskraftverket på Kårstø skulle få CO₂-håndtering innen 2009. Ingen av delene skjedde, men formuleringene var såpass forpliktende at det tvang seg frem en omfattende satsing på forskning om fangst og lagring av CO₂ da Statoil fikk tillatelse til å opprette et gasskraftverk på Mongstad (populært kalt Månelandingsprosjektet).

Begge Soria Moria-erklæringene ble forhandlet frem av to representanter for hvert regjeringsparti. I tillegg hadde de med en sekretær fra hvert parti. Det ble skrevet referat, men det er ikke offentlig tilgjengelig.

Forhandlingsdelegasjonen i 2005 besto av:

• Jens Stoltenberg, Hill-Marta Solberg og Martin Kolberg fra Ap
• Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal og Henriette Westhrin fra SV
• Åslaug Haga, Marit Arnstad og Magnhild Meltveit Kleppa fra Sp

Forhandlingsdelegasjonen i 2009 besto av:

• Jens Stoltenberg, Helga Pedersen, Raymond Johansen fra Ap
• Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell fra SV
• Liv Signe Navarsete, Lars Peder Brekk og Trygve Slagsvold Vedum fra Sp

• Stoltenberg II-regjeringen
• Norsk historie etter 1990

• Soria Moria-erklæringen I (2005)
• Soria Moria-erklæringen II (2009)