paradis – Store norske leksikon

Sigurd Winge. Utdrivelsen av Paradis, 1945. Glassmosaikk, 200 x 100 cm. Privat eie.

Utdrivelsen av Paradis

© Sigurd Winge/KF-arkiv ※.

Lisens: Vernet verk

Et oljemaleri av Arnold Böcklin fra 1877 med tittelen *Elysian Fields.*

Elysion

Av Arnold Böcklin.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Paradis er en betegnelse for Edens hage i greske oversettelser av Det gamle testamentet og Tanakh.

Faktaboks

Uttale: paradis
Etymologi: av gresk paradeisos, fra gammelpersisk pairi-daeza, ‘park, hage’

I bibelfortellingen er paradis (Edens hage) en jordisk hage som Gud har plantet til de første menneskene Adam og Eva. Her lever de fram til de er ulydige mot Gud og blir jaget ut av hagen. Fortellingen står i Første mosebok, og er en del av Bibelens skapelsesmyter.

Fra århundrene før vår tidsregnings begynnelse vokste det frem en forestilling om et liv etter døden og et vidunderlig paradis i himmelen. Dit skal det være mulig å komme etter døden, forutsatt at man lever på en viss måte her på Jorden. For kristne dreier dette seg om å bli frelst fra det kristendommen kaller arvesynden. Samtidig oppsto det forestillinger om helvete, et sted der de ulydige og ikke-gudfryktige blir straffet. Ulike forestillinger om disse spørsmålene er fremdeles viktige i både jødedom, kristendom og islam.

Det finnes også forestillinger om et fremtidig paradis på Jorden. I jødedommen knyttes dette til ideen om en kommende Messias. Også Jehovas vitner har en lære om et nytt paradis på jorden.

I dagligtale brukes ordet paradis også i overført betydning om et vakkert eller fredelig sted, eller en tilstand som gir lykke og harmoni. Det kan dreie seg om et uberørt naturområde, et vakkert reisemål, et eget feriested eller et annet sted man har et eget forhold til («ferieparadis»).

Ordets opphav

Ordet paradis kan stamme både fra det akkadiske pardesu og fra det hebraiske pardes. Begge betyr frukthage. Pardes brukes tre ganger i Det gamle testamentet og Tanakh (Høysangen, 4,13; Forkynneren 2,5 og Nehemja, 2,8), men ikke som betegnelse på Edens hage. Det brukes også tre ganger i Det nye testamentet, men da som en annen betegnelse på et sted med lykke og fred som ligger i himmelen (Lukas, 23,43; 2. Korinterne 12,3; Åpenbaringen 2,7).

Bakgrunn

Ideen om et paradisisk sted for guder og utvalgte mennesker finnes i mange kulturer. Dette stedet kan være her på jorden, i himmelen eller i underverdenen. En sumerisk skapelsesmyte forteller om landet Dilmun, der sykdom og død var ukjent, og der døden ikke fantes. Dette landet ble skapt av solguden Utu og ble bebodd av guder. Bare utvalgte mennesker, som Utnapishtim, ble udødelig og fikk komme til gudenes Dilmun. Dette mytologiske landet knyttes gjerne til det som i dag er staten Bahrain ved Persiabukta.

I gammelegyptisk religion kom de gode døde til et lyst rike under Jorden. For å finnes verdig ble den døde prøvet i gudinnen Maats domstol. For å få et godt liv i underverdenen, var det viktig å ha med seg gjenstander, mat, og helst også tjenerskap. Gammel gresk religion kjenner også slike vidunderlige steder. Grekerne kalt dette stedet for Elysion. Det omtales også som Den elysiske slette. Man tenkte at dette stedet lå ved verdens yttergrense.

I norrøn religion kan forestillingen om Valhall, også anses som et slags paradis for avdøde krigere. Det er litt uklart hvor vanlige døde oppholdt seg. Det kan være både i graven eller gravhaugen, eller i Valhall. Innholdet i mange vikinggraver kan tyde på at også vikingene trodde på et videre liv etter døden.

Paradiset i levende religioner

Forestillingen om et liv etter døden og et paradis i himmelen ble en del av både Det nye testamentet, og jødedommens Talmud og fortellertradisjon (midrash). Det finnes ulike religiøse oppfatninger om hvem som kommer til dette paradiset og hvordan. Den vanligste oppfatningen er at kropp og sjel vil forenes etter døden. Men noen mener også at det dreier seg om et åndelig, og ikke et fysisk paradis.

Kristendom

I kristendommen er læren om himmelen og helvete en viktig del av troen. Kristendommen utviklet en tro på at alle mennesker er født syndige som en følge av Adam og Evas ulydighet, som i kristendommen kalles synd. Bare troen på Jesus som Guds sønn og menneskehetens frelser, kan føre til frelse fra synden og adgang til paradiset. De ulike formene for kristendom har forskjellig syn på frelsen, og hva som kreves for å komme inn i paradiset.

Jødedom

I jødedommen finnes det mange oppfatninger, men ingen faste dogmer, om hva som skjer etter døden. Men det er en vanlig oppfatning at det finnes et paradis, gjerne kalle Olam ha-ba (den neste verden) eller Gan Eden (Edens hage). Alle mennesker som har levd et godt og moralsk liv, kan få komme til dette stedet etter døden. Noen må likevel først gå gjennom en straffeperiode i helvete (Gehinnom) før de kan slippe inn. Det antas at den aldri varer lenger en tolv måneder. I paradis lever man i fred og harmoni med Gud.

Islam

Troen på det himmelske paradiset, al Janna, og helvete Jahannam, er en viktig del av læren. Edens hage er det stedet der Adam og Eva ble født. Ifølge Koranen ligger Edens hage i himmelen. Koranen beskriver dette som en vidunderlig fruktbar hage med elver med klart og rent vann. Bare de som tror, og lever etter islams lover og moralske forpliktelse, kan komme til paradiset. De ugudelige kommer til Jahannam, helvete.

Zoroastrismen

Også i zoroastrismen har man forestillinger om et slags paradis, kalt «Sangens og fortjenestens hus», dit de som blir funnet verdige kommer etter døden. Sjeler som ikke er funnet helt gode nok får bli i et skyggerike, mens de virkelig onde kommer til et slags helvete.

Paradiset i kunsten

Edens hage og utdrivelsen fra paradiset har vært et populært motiv i både malerkunsten, klassisk litteratur og moderne litteratur.

Noen kjente eksempler er malerier av Peter Paul Rubens og Jan Brueghel og litterære skildringer fra blant andre Dante Alighieri, Jon Milton og Ernest Hemingway.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Bialik, Hayim Nahman; Ravnitzky, Yehoshua (red): The Book of Legends. Sefer ha-Aggadah. Legends from the Talmud and Midrash (1992).Oversatt av William G. Braude. New York. (Originalen er fra Odessa 1908–1911.)
Dolansky, Shawna: How the Serpent Became Satan. Adam, Eve and the Serpent in the Garden of Eden, i: Bible History Daily. Biblical Arcaeological Society 13.10.2017.
Goldstein, David: Jewish Mythology (1988).Hamlyn Publishing, London.
Kramer, Samuel Noah: The Sumerians: Their History, Culture and Character (1971). University of Chicago Press.
Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg (1989). Universitetsforlaget, Oslo.
Stausberg, Michael: Zarathustra and Zoroastrism (2008). London, Oakville, Equinox.
Stausberg, Michael: Iran, i: Gildhus, Ingvild & Thomassen, Einar (2010): Oldtidens religioner. Pax forlag, Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jødedom

Bente Groth

Religionshistoriker