kosmetikk

På midten av 1990-tallet vokste kjendismerkene frem, anført av supermodellen Iman, som lanserte Iman Cosmetics for kvinner med mørkere hud i 1994. Trenden fortsatte ut over 2000-tallet med serier fra blant andre Salma Hayek (Nuance, 2011), Tyra Banks (Tyra Beauty, 2014) og Rihanna (Fenty Beauty, 2017). Kim Kardashian (KKW Beauty & Fragrance, 2017) og Kylie Jenner (Kylie Skin, 2019) fulgte like etter.

Andre kjente personer som kastet seg på trenden, var Paris Hilton (ProDNA, 2018) og Lady Gaga (Haus Laboratories, 2019). Menn som har lansert egne kosmetikkserier, inkluderer David Beckham (House 99, 2018) og Pharrell Williams (Humanrace, 2020).

Den samme tendensen ser vi i Norge med produkter fra navn som

• Geir Ness (parfymen Laila, 1995)
• Tone Lise (neglelakken TL Design, 2013)
• Jan Thomas (hårproduktene Jan Thomas Studio Hair Care, 2014),
• Linda Johansen (hudpleieserien Linda JC, 2015)
• Sophie Elise (selvbruningsserien Glöd, 2019)
• Eveline Karlsen (sminkeserien Made It for Makeup Mekka, 2019)

De første kosmetiske midlene var sammenblandet med naturlige bindingsmidler fra de nærmeste omgivelsene, slik som aske og dyreblod, fett, urin eller melk. I mange antikke samfunn var idealet at kvinnens hud skulle være blek, mens mannen gjerne var brunbarket. Man har funnet sminkepaletter i egyptiske, sumeriske, assyriske og babylonske graver for begge kjønn. Farge til neglene kan spores tilbake til både Midtøsten, India, Kina og Egypt flere tusen år før vår tidsregning.

Romerne spesialiserte seg på ansiktsmasker av sauefett, egg, harpiks og honning. De farget håret rødt og hadde hjelpemidler til å krølle håret og behandle akner. Bysantinerne importerte kosmetikk fra India og Etiopia som skulle fjerne rynker.

Kristendommen anså kosmetikk og pleie av kroppen som syndig, men under renessansen og rokokkoen fra cirka år 1400 til 1750-tallet ble bruken av kosmetikk til gjengjeld ekstrem. Blyhvit hud og røde eller rosa kinn og munn på begge kjønn var aristokratiets kjennemerker og skjulte dessuten hudskader som ofte var et resultat av ingrediensene i sminken, eller dårlige hygiene- og hudrutiner. Etter den franske revolusjon kom det «naturlige idealet» på mote, med økt interesse for velvære og renslighet blant borgerskapet. Menn og kvinner brukte kremer og hårvann, luktesalt, leppepomade, hårbørster, såpe og papiljotter og hadde duftende oljer i badekaret.

Den industrielle revolusjonen førte til en økende produksjon av forbedrede midler i hendigere innpakninger. Borte var rismelpudder og brente fyrstikker til å lage øyenbryn. En rekke produkter fra 1700- og 1800-tallet ble perfeksjonert, fikk ny emballasje og ble markedsført på 1900-tallet.

En kvinne som revolusjonerte kosmetikkmarkedet, er den afroamerikanske gründeren og filantropen Madam C. J. Walker (1867–1919). Hun ble mangemillionær etter å ha kommet opp med hårprodukter for afrikansk hår og for kvinner med hårtap. Men det var særlig på slutten 1920-tallet at kosmetikkmarkedet skjøt fart og ble lansert i praktiske forpakninger som ble bredt tilgjengelige for kvinner flest.

Den første maskaraen for massemarkedet ble lansert av det britiske selskapet Rimmel i 1917, mens pudderdåse med fast pudder og speil ble tilgjengelig for allmennheten på begynnelsen av 1900-tallet. Den første leppestifttuben kom i 1923, mens den flytende neglelakken ble skapt rundt 1925.

Utover på 1900-tallet var det særlig en rekke kvinnelige gründere som markerte seg på markedet. Helena Rubinstein (1871–1965) startet sin hudkremproduksjon hjemme på kjøkkenbenken, og var blant de første til å spesialisere produksjonen mot ulike hudtyper med forskjellige behov. Elizabeth Arden (1884–1966) var den første som kunne tilby øyeskygge for «Mainstream-America», og eide i 1929 hele 150 salonger i Europa og USA. Estée Lauder (1908–2004) lærte seg å lage pleiende hudkremer av sin onkel som var kjemiker, og var den som introduserte konseptet med gratisprøver ved hvert kjøp.

På 1950-tallet ble en rekke tekniske hjelpemidler som blant annet vaskemaskin og kjøkkenredskaper allemannseie, noe som friga mer tid for både hjemmeværende husmødre og kvinner i lønnet arbeid. Samtidig vokste tenåringer fram som en ny kjøpegruppe, noe som førte til en eksplosjon av nye skjønnhets- og velværeprodukter for ulike målgrupper med forskjellig smak og behov.

De store Hollywood-stjernene begynte å få konkurranse fra ukjente modeller om de store reklamekampanjene. Kosmetikk-kampanjer rullet allerede over TV-skjermene lenge før farge-TV ble tilgjengelig for folk flest på 1960-tallet. Da verden rundt endelig ble videreformidlet i farger, ble sminken minst like fargerik.

Da musikkanalen MTV ble lansert i 1981 (MTV Europe startet i 1987), fikk ungdommen inspirasjonskilder til sminke og styling fra sine egne idoler rett inn i stuen, og markedet forgrenet seg raskt i takt med musikktrendene. På 1980- og 1990-tallet allierte kosmetikkbransjen seg med dermatologer, biokjemikere og medisinske forskere. På denne tiden ble det skapt ingredienser med nanoteknologi og tekniske formuleringer som lovet revolusjonerende innovasjoner.

Parallelt begynte trenden med mer naturlige produkter å vokse frem, og The Body Shop, som ble grunnlagt i 1976, fikk en enorm framvekst på 1980- og 1990-tallet. Gjennom samme periode lanserte de en rekke kampanjer som regnes for banebrytende den dag i dag, blant annet ved å adressere sosialt ansvar, kroppspress og miljøhensyn. De siste årene har stadig flere produsenter gått tilbake til røttene, der naturlige preparater hentet fra planter og nyttevekster har en økende popularitet.

Sør-Korea har vokst frem som et ledende produksjonsmarked og de bruker gjerne naturlige ingredienser og metoder som har eksistert i tusenvis av år. Tendensene fra Sør-Korea kalles gjerne K-trend. Eksempler på dette er å dusje hud og hår med risvann, som skal gi et skinnende, glassaktig utseende eller såkalt «slugging», som betyr å påføre masker og kremer med et lag vaselin over, over natten. Dette skal sørge for at produktene ikke fordamper, men trekker seg godt inn i huden. Det finnes foreløpig ikke et norskt ord for denne trenden.