jekt

Jektas konstruksjon har sin opprinnelse i vikingtiden og middelalderens fraktebåter – knarrene og bussene. Den er bygd helt i tråd med båttradisjonene langs vestkysten av Norge: Klinkbygd og med hogde bord i forskipet for å gi den et godt innløp og kjølskjær, noe som ga gode seilegenskaper. Bare akterspeilet er i en viss forstand fremmed sammenlignet med de tradisjonelle båtene og skipene. Akterspeilet er likevel en enkel og logisk følge av den store bredden på jekta, kombinert med et ønske om en plass hvor mannskapet kunne lage mat og sove i under de lange reisene og oppholdet i Bergen. Det har vært hevdet at akterspeilet var en impuls fra de hanseatiske koggene. Dette kan ikke være riktig, siden koggene ikke har akterspeil, men et kastell satt oppå akterskotten.

En lovendring i 1294 gjorde det forbudt for utlendinger å seile nord for Bergen for å handle. De nordnorske fiskerbøndene ble dermed pålagt å seile sørover til Bergen for å selge fisken der. Denne handelen ble organisert slik at bøndene fikk bygd fraktebåter til dette formålet, og fiskerbøndene i bygda fikk i oppdrag å drifte dem.

Ved en kongelig forordning fra 1381, ble det bestemt at «uformuende bønder» ikke kunne ha eller seile utenlands med fraktebåter større enn fire lester, noe som ga en fraktekapasitet på 48 tønner eller rundt 5,6 tonn. Dette tilsvarte ei jekt på cirka 30 fots lengde. Begrunnelsen var at bøndene ikke skulle kunne seile utenriks og handle, fordi det ville gå ut over gårdsdriften hjemme. Med enkelte endringer vedrørende størrelsen på jekta, gjaldt denne forordningen til 1814. Ved midten av 1700-tallet kunne jektene ha en lastekapasitet på rundt 40 tonn, mens etter 1830 var det ikke så sjelden at jektene lastet godt over 100 tonn, eller cirka 1000 tønner.

Jektene er i likhet med nordlandsbåtene klinkbygget og førte et enkelt råseil, men til forskjell fra båtene hadde jektene akterspeil bak med tak over bakskotten for at mannskapet og passasjerer skulle ha et lite skjul kalt vengen, der de kunne sove, oppholde seg og lage mat på den lange reisen.

Selve lasterommet var inndelt i tønnerom. Det var et band for hver tønnelengde på 28 til 30 tommers avstand fra senter til senter. Lengden på jekta var bestemt i antall tønnerom, mens bredden og høyden på jekta var noenlunde fast i forhold til antall tønnerom. Størrelsen på jekta ble benevnt i antall tønner, lester (12 tønner) og kommerselester (18 tønner).

Styreposisjonen i de små jektene var i hammelrommet, foran vengen, slik som på fembøringene. Halskaren og framromskaren oppholdt seg i framrommet og framskotten. Framskotten hadde et halvdekk hvor man håndterte halsen på seilet og bolina. Ankring ble også ordnet herfra. Jekta hadde solide kollere (stolper festet til båtsidene forut) for feste av fortøyningstau og dregger. Ankere og kjetting kom ikke i bruk før på 1830-tallet. Før denne tiden ble det brukt dregger og ankertau. Først da jektene ble større utover på 1800-tallet, måtte man ta i bruk kjetting.

Størrelsen på vengen følger av størrelsen på jekta, slik at en 20 kommerselesters jekt kunne ha en rimelig stor veng som ga soveplass til passasjerer. På disse jektene var styre- og manøverposisjonen flyttet til oppå vengtaket. På en fire lesters jekt var det knapt sittehøyde i vengen. På de store jektene som kom i drift etter 1820, var det god plass i vengen, og den kunne ha en egen lugar for skipper eller prominente passasjerer.

Riggen var en vanlig råseilrigg med den eneste forskjellen at seilet var oppdelt med flere bonetter som kunne løses fra underkant av hovedseilet. Bonettene var lisset til hverandre og storseilet. Da kunne mannskapet ha full kontroll med seilet selv om tørrfisken rakk et godt stykke oppover masta. I mye vind ble bonettene fjernet for å reve seilet.

Størrelsesbenevninga på jektene endret seg opp gjennom tida, så det er vanskelig å få et sammenlignbart bilde av hvor store de egentlig var. Tidlig på 1600-tallet nevnes de etter kjøllengde og med alen som måleenhet. Dette var den gamle norske båtalna, som var 54,92 cm lang, til forskjell fra dansk-norsk alen som kom i bruk senere og var 62,75 cm. Båtalna ble imidlertid brukt som måleenhet på jektene så lenge de ble bygget. I 1631 ble antall tønner brukt som størrelsesangivelse. I 1650 treffer vi på lester, som refererer til 12 tønner. Rundt 1700 kommer begrepet kommerselest som refererer til 18 tønner. Senere brukes kommerselester og lester slik at vi av og til må tolke ut av sammenhengen hva som menes.

De eldste jektene var bare rundt 30 fot lange, men fordi de var forholdsvis dobbelt så breie og høye som båtene, kunne de laste mange ganger mer enn båter av samme lengde. Det finnes ikke referanser til jektestørrelser før 1621. Da varierte jektene som kom til Bergen mellom 10 og 17 alens kjøllengde, noe som ga en lastekapasitet på mellom fire og 18 lester, eller 7,5 til 32 tonn. Jektene holdt omtrent samme størrelse fram til 1750-årene, da de hadde blitt cirka 15 lester i snitt. I 1790 var de cirka 27 lester i snitt, rundt 48 tonn.

Etter 1830 begynner jektene å bli bygget mye større, og på 50–60 år vokste de fra rundt 40 til om lag 70 fot. På slutten av 1800-tallet var det i realiteten tre jektstørrelser: Den minste var «småjekta» som lastet 400 tønner (33 lester/59 tonn), «mellajekta» lastet cirka 700 tønner (58 lester/104 tonn) og «storjekta» lastet rundt 1000 tønner (83 lester/150 tonn). Den største jekta som er bygget, Bue Digre, var sannsynligvis cirka 82–83 fot lang. Den lastet 1600 tønner, som tilsvarer 133 lester eller 240 tonn.

Det fantes også en mindre lastebåt, tendringen, som lasta 200 tønner og ble mest brukt til frakt lokalt. Tendringen var smalere enn jektene og breiere enn båtene, og navnet viser til at den hadde ti tønnerom. I Trøndelag og på Vestlandet var benevnelsen vedjekt vanlig om en jektetype som for det meste fraktet trelast og ved, særlig til byene Trondheim og Bergen. Disse hadde gjerne en litt annen rominndeling i lasterommet, men var ellers like.

Å beregne et fartøys lastekapasitet noenlunde presist ble ikke matematisk mulig før på slutten av 1700-tallet, og denne typen beregninger ble ikke tatt i bruk i Norge og resten av Europa før på 1850–1860-tallet. Fram til da ble det brukt enkle retningslinjer for måling av skipsvolum basert på antall tønner, som stammet fra 1600-tallet og som var gode nok for å få et rimelig nøyaktig bilde av lastekapasiteten.

Når ei ny jekt kom til Bergen for første gang ble den taksert for lasteevne og tallet brent inn i mastebeten. Takseringa var et omtrentlig anslag på hvor mye jekta kunne laste, og det var dette volumet eierne betalte skatt for. Da jektene ble større utover på 1700-tallet, ble det tydelig at de kunne laste mye mer enn de var registrert for. Jektene var breie i forhold til lengden, derfor kunne de lastes dypere uten å miste stabilitet og sjødyktighet. Jekteleia langs norskekysten gikk stort sett innaskjærs, så faren for å måtte seile i havsjø var mindre.

De nordnorske jektene fraktet hovedsakelig tørrfisk og tran til Bergen. Etter 1740 ble det også fraktet mye klippfisk og rogn. Det kunne i tillegg være mindre kvanta av reinskinn, smør og andre varer om bord. Den viktigste lasten nordover var bygg, havre, hvete og hamp. Hamp ble spunnet til fiskesnøre, garn og tau. Brennevin og fintøy ble også handlet i Bergen.

Den tunge tønnelasta ble alltid lagt i bunn av jekta. Tørrfisken ble lagt oppå tønnene, og siden den var så lett, kunne man laste fisken et godt stykke opp over rekkehøyda. Det ble satt opp støtter ved vaterbordet, lagt bord på innsiden og et løst tak av flak (lemmer) oppå for å holde lasta samlet og så tørr som mulig. Slik kunne det lastes omtrent 1/6 av mastehøyden oppover.

Jektene var fra gammelt av knyttet til et bygdelag, og når fiskerne utrustet seg for lofotfisket i slutten av januar hvert år, tok jekta med seg mye av utstyret som trengtes i Lofoten, slik som hjellstenger. Når fisket var over 14. april, lastet de om bord tønnene med lever som skulle tilbake for å brennes til tran, i tillegg til utstyr. 12. juni var jektene tilbake i Lofoten for plukke tørrfisken av hjellene, laste om bord årets fangst og seile til Bergen.

I Trondheimsfjorden var det ganske stor fraktefart fra gammelt av, både frakt av trelast til Trondheim for omlasting til utlandet og ved til innbyggerne i byen. Utover 1800-tallet var det også mye kalkfrakt, men fra 1860-tallet dro mange jekter også til Nord-Norge for å kjøpe fisk. Jektene på Vestlandet ble hovedsakelig brukt til lokal frakt av varer i fjorden og til vedfrakt til Bergen. De førte også dyr til Bergen som skulle selges og slaktes.

Jekteordninga var først og fremst bondeorganisert, og skulle sikre at utbyttet av fisket ble omsatt i Bergen. Det var den mest velstående bonden i bygda som finansierte bygginga av jekta og eide den, og eieren av jekta hadde retten til bygdefaret. Retten var livslang og arvelig, men ga også plikt til å stå for frakten. I 1739 ble denne praksisen lovfestet.

Det var også mange velstående handelsmenn som finansierte jekter selv, slik at de kunne handle fisk nordpå og selge i Bergen. Velstående prester kunne også eie jekter. De fikk betaling for prestegjerninga i tørrfisk, og mente de måtte ha egne jekter for å få den omsatt i Bergen. Men det var aldri mer enn ti prosent av jektene som var eid av embedsmenn.

Mannskapet besto av skipper, styrmann, mannskap og føringsmenn. Skipperen kunne være jekteeieren eller en representant for eieren. Styrmannen var ansvarlig for seilinga. Føringsmenn var folk som skulle ta seg av lasta for andre fiskere og få den solgt og losset, og i tillegg kjøpe de varene som skulle nordover igjen. Det var som regel én føringsmann for to fiskebåter som sendte tørrfisk til Bergen, og ofte var føringskarene en del av mannskapet og deltok under seilasen. Det var mye arbeid som skulle utføres på bergensturene, og det kunne derfor være ganske mange mann om bord, hvorav noen var fast mannskap, og de fleste hadde faste arbeidsoppgaver, som å passe skautet eller halsen, eller å ordne med dregging og ankring.

Jektefarten utgjorde en helt sentral del av eksporten som utgjorde ryggraden i Norges økonomi fra middelalderen og til utpå 1900-tallet: Eksport av tørrfisk, klippfisk og andre fiskeprodukter til utlandet. Jektene sørget for å få fiskeproduktene fra produksjonsstedene til eksporthavnen Bergen, der de fant veien videre ut i verden på norske eller utenlandske skip.

Verdien av varene som jektene fraktet den første etappen ut til markedene i Europa var enorm. Eksempelvis utgjorde norsk tørrfisk på 1300-tallet 80 prosent av alt som ble innført til havnene i Øst-England. I perioden 1869–1878 sto torskeproduktene klippfisk, tørrfisk, tran, rogn og guano (her: fiskeavfall) i gjennomsnitt for 56,7 prosent av Norges totale eksportverdier. Mellom 90 og 95 prosent av dette ble fisket i Nord-Norge og fraktet med jekter til Bergen. På denne tiden var det også noen andre fartøyer, særlig jakter, som tok del i fiskefrakta til Bergen. En del trønderjekter var også kommet inn i denne fraktefarten etter at fraktemonopolet ble opphevet i 1866.

Fram til slutten av 1700-tallet var det få sagbruk i Nord-Norge, og alt av båtbord ble derfor laget ved at en stokk ble kløyvet i to og deretter sletthogd til rett dimensjon. Slik fikk man bare to båtbord ut av hvert tre, og skogene ble derfor ganske fort ødelagt. Jektebygginga ser ut til å ha vært en stor belastning for skogen.

På 1500- til tidlig på 1600-tallet ser jektebygginga ut til å ha vært drevet i de fleste fjordene med passelig skog. Fra slutten av 1600-tallet nevnes Beiarn sør for Bodø som den viktigste bygda for jektebygging, mens Saltdalen nevnes først fra begynnelsen av 1700-tallet. Ellers ble det bygd jekter i de fleste fjordstrøkene i det nordlige Nordland. Særlig var samene i Skjomen, Herjangen og Tysfjord viktige. I tillegg ble det bygget noen jekter i Balsfjord og Malangen.

På slutten av 1700-tallet var jekteskogen i stor grad uthogd i de fleste stedene der det ble bygd jekter tidligere. Tidlig på 1800-tallet begynte man å bygge jekter i Rana, og på slutten av 1800-tallet overtok Innherred i Trøndelag som det viktigste byggerområdet for nordlandsjekter.

Det finnes fire bevarte jekter:

• Holvikjekta er den eneste originale og autentiske klinkajekta som finnes, og den mest bevaringsverdige båten i Norge. Den er ei mellajekt bygget i 1881 av båtbygger Jakob Apalset, og ble brukt til å frakte ved og annet frakt til Bergen. Den er i relativt god stand, og befinner seg ved Nordfjord folkemuseum i Sandane.
• Innheredsjekta Pauline er også ei mellajekt bygget på Inderøya i 1860 som klinkajekt og ombygd til kravelljekt i 1897. Den eies av Egge museum i Levanger, er restaurert og under seil.
• Anna Karoline er også ei mellajekt. Den ble bygget i Mosvik i 1876 av Gunerius Nielsen Brataker og kjøpt av Nordland fylkesmuseum i 1954. Det ble lagt kravellhud utenpå den klinka huda ('klavert') på slutten av 1800-tallet. I forbindelse med byggingen av det nye Jektefartsmuseet i Bodø på 2010-tallet, ble jekta også restaurert skikkelig.
• Svømmianna ble bygget som kravelljekt i Kyrkjebø i Sogn i 1896, og gikk i frakt langs kysten fram til 1970-tallet. Den ble kjøpt av Sogn og Fjordane fylkeskommune i 1983 og står på land i et naust ved Kystmuseet i Florø.

Utover dette finnes Holmedalsjekta ved Kystmuseet i Sogn og Fjordane. Den ble sannsynligvis bygget av Sjur Vindheim, som døde i 1769. Den er ni meter lang og vel tre meter bred, laster tre eller fire lester, og ble brukt til varefrakt mellom gårdene. I nordnorsk sammenheng tilsvarer Holmedalsjekta en vanlig liten jektestørrelse fra 1500- eller 1600-tallet. Noen kaller den storebåt, andre kaller den jekt. Ved De Heibergske Samlinger i Sogn finnes i tillegg Skåsheimbåten, en storebåt bygget tidlig på 1800-tallet som laster fire lester og er cirka 32 fot lang.

Nordlandsjekta Brødrene er en rekonstruksjon av storjekta Brødrene av Melbu som Nordlandsmuseet i Bodø kjøpte i 1937. Den var til reparasjon på Rognan da andre verdenskrig brøt ut, og sank ved kai under krigen. I 1997 ble det bygget en rekonstruksjon basert på det som var igjen av vraket på Rognan, gamle bilder og beskrivelser, og denne eies av Stiftelsen Nordlandsjekta Brødrene i Melbu.

På Sunnmøre er det bevart mange bord fra jekteskrog, og disse har blitt gjenbrukt som kledning på naust. I ett tilfelle var det bevart så mange bord at det lot seg gjøre å rekonstruere og bygge ei sunnmørsjekt, som fikk navnet Anna Olava. Den ble bygd i 2000 av Jakob Bjørkedal i Bjørkedalen og eies av Herøy kommune.

• Norges historie
• norsk fiskerihistorie
• Hansaforbundet
• nordlandsbåt
• den nordnorske båtreformen