klinkbygging

Det vanligste er at bordene holdes sammen med saum og rør (flertall av roe) av jern eller kobber. Når saumen er slått gjennom sua og roen, klippes den over og klinkes med en pennhammer. Når man klinker saumen til roen, må båtbyggeren holde et godt og tungt mothold mot saumhodet. Innveden (band eller spant) felles og legges i etter at bordgangene er klinket sammen. Vikingskip og eldre båter fra jernalder er klinkbygde med jernsaum.

Også andre materialer og former for sammenbinding har vært vanlig i bruk og disse båtene omtales gjerne også som klinkbygde, selv om det ville vært riktig å kategorisere alle disse båtene som subygde. Båtbordene har vært «sydd» sammen med røtter, dyre- eller plantefiber og festet med små treplugger. Det er ofte sagt at sydde båter har samiske røtter, men sammensyingsteknikken er ikke entydig med etnisitet. I Trysil og østover brukes det kjing (kramper) for å holde bordene sammen, mens det i Skagerrak- og Østersjø-området ofte brukes nykkede eller krøka spiker. Bordene kan også sammenbindes med spikkede trenagler som har hode og «årette» (kile).

At spikeren kalles saum peker tilbake på den tidligere festemåten hvor bordene var sydd samen med tvunnete dyre- eller plantefiber. I sua (overlappen mellom bordene) legges det som regel tjære og «sitråd» som gjerne består av spunnet dyrehår (fra sau og ku), hampefiber eller bomullsgarn. Det kan også brukes løshår (fra rein) eller mose i sua. Sitråden trutner fort og gjør båten vanntett når den sjøsettes. Når bordene er klinka med saum og rør, er det gjerne nøye felling av treverket som gjør båten tett. Når sua holdes sammen med nykking eller trenagler, får man ikke samme klemkraft i sua, og man må gjerne subre båten med innkokt tjære for å få den tett.

Når man bygger båten på denne måten, som et skall, formes båten etter hvert mens man border den opp. Hver enkelt side i en bordgang kan bestå av ett, to, tre eller flere bord etter hverandre som felles og tilpasses før man bøyer og vrir bordet på plass. Etter at bordet er felt på plass, kan det spikres mot stevnen og klinkes mot bordet nedenfor. Bordene i hvert omfar skjøtes med en skaring eller en lask. Selve formgivningen stiller store krav til båtbyggerens kunnskap, og alle de ulike tradisjonelle klinkbygde båttypene formgis på litt ulike måter.

Tradisjonsbåtbyggeren har en ganske fast forståelse av hva dette innebærer innen sin egen tradisjon, men vil gjerne variere formen litt fra båt til båt ut fra bruksområde, kjøperens ønsker og materialtilgangen. Det brukes tommestokk, båtvater eller spesielle maler for å formgi båten, mens det brukes også mye sikting eller såkalt øyemål sammen med de mer formelle målepunktene. I Skagerrak-området har klinkbygde båter også vært bygget på spantmaler.

Innveden (spant, band eller ribber) ligger på tvers av kjøl og bordganger. De legges inn etter at bordgangene er festet slik at båten stives av og blir sterk. Avstanden mellom to band kalles et rom. Romlengden er på de fleste båttypene tilpasset at man sitter og ror. Når man har lasterom vil romlengden variere, og man kan ha mindre avstand mellom banda. Innveden festes til bordene med trenagler eller saum på tradisjonsbåter, mens de kan være surret til klamper på bordene på båter fra jernalder. Kombinasjonen av tynne bord og få og nette band gir relativt lette og myke båter.