geigerteller

Instrumentet består av et Geiger–Müller-rør (også kalt tellerør), en høyspenningskilde og et elektronisk telleverk. Røret er et sylinderformet metallrør eller et glassrør med et innvendig, ledende belegg og en metalltråd opphengt langs rørets akse og isolert fra rørveggen.

Røret er fylt med gass, som regel en blanding av en edelgass (argon) og en fleratomig gass (alkohol) til et trykk på noen tideler av 1 atm. Tråden forbindes med den positive siden av høyspenningskilden, veggen med den negative. Spenningen som nyttes, kan være fra femti til et par tusen volt, avhengig av rørets dimensjoner, gassarter og gasstrykk.

Når en ioniserende partikkel treffer atomer i gassen, frigjøres elektroner som trekkes mot tråden i midten, mens positivt ladede ioner beveger seg mot rørveggen. Det elektriske feltet nær tråden er meget sterkt, og elektronene får der nok energi til å frigjøre nye elektroner. Det utløses et elektronskred som, når det treffer tråden, får trådens spenning til å synke. Det oppstår en spenningspuls som kan registreres elektronisk og for eksempel få en lampe til å blinke, et tall til å lyse, drive et mekanisk telleverk eller høres som et knepp i en høyttaler.

Geigertelleren er så følsom at den registrerer hver enkelt ioniserende partikkel som trenger inn i røret. Pulsene som oppstår, er alle omtrent like store, bestemt av rørdimensjon, høyspenning og gassfylling, og uavhengig av typen ioniserende partikkel og partikkelens energi. Telleren brukes derfor fortrinnsvis når man ønsker å påvise om det er radioaktiv stråling til stede, mens man for en nøyere undersøkelse av strålingen bruker andre tellere (slik som proporsjonalteller, scintillasjonsteller eller halvlederteller).

For påvisning av α-stråler brukes spesielle, tynnveggede tellerør, såkalte vindutellere, ofte med vindu av et materiale med liten tetthet slik som metallisk beryllium, da α-partiklene ellers ville bli stoppet i rørets vegger. Vindutellere brukes også ofte for β-stråling, slik at også β-partikler med liten energi slipper inn i røret. Gammastråling registreres ikke direkte, men indirekte gjennom elektroner (såkalte Compton-elektroner) som sendes ut med stor energi når γ-strålingen absorberes . For å få størst mulig absorpsjon av γ-stråling brukes rør med forholdsvis tykke vegger og høyt gasstrykk.

Geigertelleren ble oppfunnet i 1928 og var nesten enerådende til omkring 1950, da den etter hvert ble erstattet av scintillasjonstelleren, det viktigste instrument man hadde ved kjernefysiske undersøkelser. Den brukes fremdeles i stor grad når man ønsker en enkel og hurtig påvisning av radioaktiv stråling, for eksempel ved malmleting (etter uran) og ved påvisning av radioaktivt nedfall, hvor man nytter små batteridrevne tellere som er lette å frakte med seg.

Telleren benyttes også ved strålebehandling i medisinen, hvor man blant annet bruker meget små tellere som kan anbringes nesten hvor man måtte ønske det, også inne i organismen og i mange typer undersøkelser ute i industrielle prosesser der man må bruke en enkel og robust apparatur for måling av tilsatte radioaktive sporingsstoffer (tracere).

• radioaktivitet
• kjernefysikk
• isotop