fyr

Det finnes mange forskjellige typer fyr, vanligvis kategorisert etter funksjonene:

Lyskildene på fyrene har gradvis blitt fornyet, og er nå utelukkende basert på elektrisitet. På de største fyrene vil det være en kraftig lyspære som er plassert bak en samlelinse (Fresnel-prisme) som forsterker lyset i ønsket vinkel. Styrken på lyset er oppgitt i candela, samt størrelsen på linsen. Størrelsen på de gamle linsene er oppgitt som Orden 1–6. Første orden er størst med 1840 millimeter diameter, og sjette orden er minst med 300 millimeter indre diameter. Lampene kan være anbrakt på en spesiell mekanisme som automatisk kan skifte til ny lampe hvis den aktive svikter. På enkelte fyr er de store roterende linsene erstattet med roterende lyskastere – såkalte PRB (pedestal rotating beacon). Dersom fyret har sektorlys, vil fargede glass være plassert utenfor selve linsen, gjerne rett på innsiden av ytterglasset i fyrtårnet.

På ledfyr og fyrlykter er flere konvensjonelle glødelamper blitt utskiftet med LED-lys for å redusere vedlikeholdskostnader og energiforbruk. Utviklingen innen elektroniske navigasjonssystemer har også gjort at behovet for svært langtrekkende fyrlys har blitt redusert. Dette har ført til at enkelte kyst- og innseilingsfyr også har skiftet til kraftige LED-lys. LED-lysene vil ikke ha store linsesystemer foran lyset, og sektorene blir laget ved hjelp av utsparinger i en tettsittende skjerm foran lagene med lysdioder som har forskjellig farge (hvit, grønn og rød).

Moderne fyr vil ha fotocelle som sørger for at lyset slås på når dagslyset svekkes, samt ha strømaggregat eller batteri som kobler inn hvis den primære strømkilden svikter. Noen moderne installasjoner vil dessuten være tilkoblet mobiltelefonnettet og vil dermed kunne varsle ansvarlige myndigheter om eventuelle feil.

Under optimale forhold vil lysets geografiske rekkevidde være begrenset av jordkrumningen, altså en funksjon av hvor høyt fyrlyset er plassert og hvor høyt observatøren er plassert. Det er imidlertid vanlig at man oppgir rekkevidden til et fyr som den optiske eller nominelle rekkevidden. I disse standardiserte begrepene er det tatt hensyn til gitte atmosfæriske og meteorologiske forhold, samt variasjon på fargene. I fyrlistene og sjøkartene er det normalt den nominelle rekkevidden som er oppgitt, i nautiske mil.

Fyrstasjonene har representert en viktig infrastruktur hvor det også har vært vanlig å anbringe andre navigasjonshjelpemidler enn kun lyssystemet. Frem til 1990-tallet hadde mange fyrstasjoner også radiofyr – radiostasjoner som kunne peiles fra skip med radiopeiler. De første radiofyrene ble montert ved Færder og Marstein allerede i 1923. Ingen fyr i Norge har operative radiofyr lenger, bortsett fra tolv steder hvor de benyttes til utsending av korreksjonssignal til GPS-systemet (differensiell GPS).

Spesielle radiosendere som gir signal på skipsradar er plassert på mange fyr – såkalte racon (for radar beacon). I tidligere tider kunne enkelte fyr ha forskjellige former for lydsignaler for å varsle skipsfarten i tett tåke. Dette kunne være forskjellige former for klokker, nautofoner, tyfoner, diafoner og lignende, men disse anleggene er heller ikke lenger i ordinær drift. Informasjon om tilleggstjenester vil finnes i sjøkartet.

Da fyrene var bemannet var meteorologiske observasjoner en av fyrvokterens viktigste oppgaver, men med automatiseringen av fyrene ble også denne oppgaven automatisert.

De første kjente beretninger om fyr skriver seg fra Libya og Egypt, og allerede i 907 fvt. beretter Homer om fyrlysene. Ved innløpet til Dardanellene (innløpet til Svartehavet) beretter kilder om fyrlys fra rundt 600 fvt. Cirka 300 år senere ble de enorme fyrtårnene utenfor Alexandria og Rhodos bygget og vedbålene på toppen av de 200 meter høye bygningene kunne visstnok sees opptil 40 nautiske mil til havs. Mest kjent av disse er Faros, fyrtårnet i Alexandria, som ble bygget i årene 299–280 fvt., men som ble totalt ødelagt av jordskjelv på 1200-tallet etter å ha vært i operasjon i over 1500 år. Faros har sin opprinnelse fra det greske ordet phyros og har gitt opphav til begrepet fyr på mange språk, for eksempel faro på spansk og italiensk. Den faglige betegnelsen på læren om fyrene og fyrteknologien kalles farologi. Romerne bygget også en rekke fyr så langt nord som til England, med Coruña fyr (Herkulestårnet), nær Ferrol på nordvestkysten av Spania, som det mest kjente. På 1200-tallet opprettet Hansaforbundet flere fyr, blant annet i Kattegat. På 1500-tallet økte utbyggingen av fyr i Europa.

De første norske fyrene var drevet av privatpersoner som hadde fått dette privilegiet av kongen. Driften ble stort sett finansiert av retten til å kreve avgift fra fartøyene som lastet eller losset i nærheten. De første av disse fyrene var ved- eller kullfyrte, og var enten plassert i lave tårn eller på en «fyrvippe». Etter hvert ble fyrvesenet organisert som en offentlig institusjon, og som et direktorat fra 1841.

I Norge ble det første fyrlyset tent på Lindesnes den 27. februar 1656. Deretter kom det fyrstasjoner på Store Færder i 1696, på Kvitsøy og på Høgevarde i Karmsundet i 1700 og på Runde i 1767. Utover 1800-tallet ble kullfyringen gradvis utskiftet til oljefyr, hvilket gjorde det mulig å benytte fresnel-linser. Mange mindre fyrlykter har også benyttet acetylengass som lyskilde. I 1897 fikk Ryvingen elektrisk fyrlys som det første i Norge.

De store fyrstasjonene kunne bestå av flere bygninger der fyrvokteren og familien hadde sitt virke, som kunne være både husdyrhold og fiske. På de mest utsatte stedene ble fyrene etter hvert bemannet av vaktlag på 2–3 mann og fikk betegnelsen tørnstasjon. Hvert vaktlag bemannet da fyrstasjonen noen få uker, men avløsningen kunne ofte være svært væravhengig. Fra 1970-tallet ble transporten ut til de mest utsatte tørnstasjonene erstattet med helikopter. Utover slutten av 1900-tallet ble fyrene gradvis automatisert og avfolket. Bøkfjord fyr ved grensen til Russland var den siste bemannede fyrstasjonen i Norge, og ble avbemannet i 2006. Før automatiseringen var fyrene nord for 59° nordlig breddegrad (omtrent ved Stavanger) slukket i den lyse årstiden. Slukningsperioden varierte fra cirka 20 døgn på 59° nord til vel tre måneder lengst i nord. Nå styres anleggene av fotoceller og det er lysforholdene som bestemmer om fyrlyset skal være i funksjon, uavhengig av årstid og tid på døgnet.

Det har vært bygget over 200 fyrstasjoner i Norge, og på det meste var 154 stasjoner i operasjon samtidig. I 2020 var drøyt 100 norske fyrstasjoner i drift. I tillegg til fyrene driver Kystverket over 5500 lykter, lanterner og lysbøyer langs kysten av Fastlands-Norge og på Svalbard.

• lyskarakteristikk
• navigasjon
• sjømerker
• landmerke
• Aga-lys
• fyrlykt
• fyrtårn

• Kystverket: Norsk fyrliste
• Norsk Fyrforening
• International Association of Lighthouse Authorities (IALA)
• Kystverket: Norske fyr – digitalisert

• Eyden, Jo van der & Lauritzen, Per Roger (2023). Kystens Veivisere. Norsk fyrhistorie fra A til Å. Kystverkmusea.
• Kjerstad, Norvald (2024). Navigasjon for maritime studier. Fagbokforlaget.
• Lauritzen, Per Roger (2019). Norske fyrstasjoner. Kystverkmusea.