[go: up one dir, main page]

Skipsradar
Illustrasjon av radarbilde (øverst) fra et fartøy som seiler langs kysten. Små bøyer og lignende vises som punkt på skjermen, mens ringene indikerer fast avstand fra skipet.
Skipsradar
Lisens: CC BY SA 3.0
Radarantenner
Forskjellige former for radarer på en norsk fregatt.
Radarantenner
Lisens: CC BY SA 3.0

Radar er et apparat som måler peiling og avstand til et mål ved hjelp av radiobølger.

Faktaboks

Uttale
rˈadar
Etymologi
av engelsk radio detection and ranging

En konvensjonell radar sender ut relativt kraftige og meget kortvarige pulser av radiobølger fra en roterende direktiv antenne (retningsantenne). Energien som sendes ut blir i varierende grad reflektert fra for eksempel terreng, skip eller fly, og blir mottatt som et ekko på den samme roterende antennen. Tidsforskjellen mellom utsendt puls og mottatt ekko bestemmer avstanden til målet ved hjelp av meget nøyaktig tidsmåling. På denne måten vil radaren kunne tegne et bilde av landskap og objekter rundt antennen, uavhengig av lys- og siktforhold.

Det finnes en rekke forskjellige former for radarer, men i sivile sammenhenger er radarer for navigasjonsformål på skip og fly vanligst. Disse er bygget etter standarder gitt av henholdsvis IMO og ICAO.

Utstyr

Radarbilde
Sammenligning av radar- og kartbilde. Land som ligger bak høyder og fjell vil ikke bli vist, da disse ligger i «radarskygge». Her eksempel fra leden utenfor Sula i Vestland fylke.
Radarbilde
Lisens: CC BY SA 3.0

Sender: Pulsbasert system

Sendersystemet i en konvensjonell radar består av en høyfrekvensoscillator (tidligere vanligvis en magnetron) styrt av en modulator, slik at det genereres pulser med stor effekt (spissytelser på 2–100 kW), men med kort varighet (0,1–30 mikrosekunder). Man benytter frekvenser mellom 100 og 10 000 MHz, og 350–10 000 pulser (bølgetog) per sekund.

Det kreves særlig høye frekvenser og tilsvarende korte bølgelengder blant annet for å oppnå smalest mulige stråler med antenner av rimelige dimensjoner, men også for å oppnå gunstigst mulige refleksjonsegenskaper.

Frekvenser som benyttes i vanlige skipsradarer ligger i X- og S-båndet (se tabell under). Trenden for denne type radar går mot bruk av «solid state»-sendere (ikke magnetron) med lavere utgangseffekt, men hvor pulsene er noe lengre, og gjerne med en form for frekvensmodulasjon.

Sender: Kontinuerlig sending (Continuous Wave, CW)

Med såkalt CW-radar sendes en frekvensmodulert radiobølge ut med vesentlig lavere effekt enn spisseffekten på en pulsbasert sender. Avstanden bestemmes ut fra den mottatte frekvensen på ekkoet – en frekvens som er nøye tidsstyrt, og dermed kan benyttes til å beregne tidsforskjellen mellom utsendt og mottatt signal (avstanden).

CW-radar har vært vanlig blant annet i militære systemer, men finnes nå også på langt enklere system, tilpasset lystbåtmarkedet.

På grunn av frekvensvariasjon kan slike systemer ofte bli kalt «bredbåndsradar».

Mottakeren

Mottakeren er en radiomottaker med lavest mulig støynivå, stor følsomhet, og en båndbredde som svarer til båndbredden for pulsene fra senderen. Utgangspulsene fra mottakeren registreres i en gitt retning (peiling) og avstand.

Tidligere ble registreringen vist direkte på den fluorescerende skjermen i et katodestrålerør, slik at tidsdifferenser mellom utgående pulser og reflekterte ekkoer angis som avstanden fra sentrum av skjermen. På moderne systemer omgjøres vinkel- og avstandsinformasjon til X- og Y-koordinater og plasseres på rektangulære skjermsystemer sammen med en mengde annen informasjon. Hvis senderen utsender lange og modulerte pulser er det vanlig at man i mottageren benytter avansert pulskompresjon og signalbehandling for å oppnå best mulig deteksjon og skilleevne av ekkoene.

Signalbehandlingen kan også innbefatte registrering av dopplereffekt på mottatt signal, hvilket gjør det mulig å måle målenes bevegelse og hastighet uten annen form for plotting. Det er en variant av slike målinger som benyttes i politiets fartskontroller (radarkontroll). For å kunne presentere målene i forhold til geografiske posisjoner er det vanlig at radaren får informasjon fra GNSS og gyrokompass.

Antennen

Hurtigbåtradar
Eksempel på navigasjonsradarer på en norsk hurtigbåt. Øverst vises hvordan sender og mottager er plassert i antenneenheten (up-mast transceiver).
Hurtigbåtradar
Lisens: CC BY SA 3.0

Som oftest brukes samme antenne for sending og mottaking. Antennen er sterkt direktiv og er vanligvis dreibar, slik at strålen kan dirigeres etter ønske, og med utstyr for måling av asimut. En vanlig radarantenne på et skip vil normalt rotere med cirka 30 omdreininger per minutt, hvilket medfører at hele bildet oppdateres hvert andre sekund.

I tidlige systemer var det gjerne benyttet parabolske antennetyper, men på dagens skipssystemer benyttes oftest antenner av typen «slotted waveguide». På spesielle overvåkningsradarer og militære systemer kan man også få informasjon om høydevinkel (elevasjon) fra antennesystemet. Hvis ikke det er dreibar antenne vil denne være bygget opp av en matrise av små antenneelementer som kan styres elektronisk slik at strålen kan dreies svært raskt horisontalt og/eller vertikalt uten noen mekanisk bevegelse av antennen. Slike antenner kalles gjerne «phased array», og er vanlige i militære systemer knyttet til overvåknings- og våpensystemer.

Både mekanisk og elektronisk styrte antenner vil automatisk avsøke («scanne») jordoverflaten eller luftrommet rundt antennen – eventuelt i en definert sektor. Eksempelvis vil radaren i et vanlig passasjerfly være plassert bak et deksel i flyets nese, og avsøke en sektor foran flyet. I forbindelse med våpensystemer kan også en radarstråle bli låst til et gitt mål, for best mulig følging og deteksjon av dette.

Større radarantenner som er utsatt for vind og vær, omgis vanligvis med en kuppel, radom.

Bruk

Eksempel på radarinformasjon på navigasjonsdisplay i et Airbus passasjerfly.
/Flyradar.

De mest vanlige bruksområdene for radar er til navigasjon i fly og i skip. I militære operasjoner brukes radar til å styre våpensystemer, samt overvåke om fly eller missiler nærmer seg, samt identifisere om et mål er venn eller fiende (IFF).

Under den kalde krigen ble det arbeidet med systemer blant annet for varsling av angrep mot interkontinentale ballistiske missiler. Dette er gjerne bakkebaserte større radarsystemer.

Radar brukes også mye i stor utstrekning for å overvåke lufttrafikken nær flyplasser og til hjelp under flyenes landing (overvåkingsradar). Moderne radarsystemer kan også kommunisere med spesielle former for transpondere for identifikasjon av mål (se radarfyr).

Rekkevidde

Radarligning
Eksempel på radarligning. I dette tilfelle oppsatt for beregning av maksimal rekkevidde.
Radarligning
Lisens: CC BY SA 3.0

Rekkevidden til radaren vil være avhengig av en rekke forhold, og ikke minst vil rekkevidden i de høyeste frekvensbåndene kunne begrenses av kraftig nedbør og atmosfæriske forhold. Nøyere analyse av ytelse og rekkevidde beskrives gjerne av «radarligninger». Eksempel på en slik radarligning er vist på figuren til høyre, og kan beskrive maksimal rekkevidde (R).

Fra denne ligningen ser vi betydningen av forskjellige faktorer: Den største avstanden en gjenstand kan registreres på, er proporsjonal med fjerderoten av senderens spisseffekt (P), med kvadratroten av antenneforsterkingen (G), og med kvadratroten av bølgelengden (λ). Vi ser også at målets størrelse (radartverrsnitt, σ) og støyforhold (SNR) er av stor betydning. En typisk skipsradar vil ha en effekt mellom 10 og 25 kW og frekvens på 9000 MHz. En slik radar vil kunne detektere et annet større fartøy på 10–20 nautiske mil (18–36 kilometer). Ved lave mål og antenner vil rekkevidden også begrenses ved at målet er skjult bak horisonten. Nedre grense for deteksjon er gitt av halve pulslengden – eksempelvis 15 meter ved pulslengde på 0,1 mikrosekund.

IMO stiller ellers følgende krav om rekkevidde i nautiske mil (nm) en skipsradar skal kunne detektere forskjellige mål på:

  • Høy kystlinje (60 meter eller mer): 20 nm
  • lav kystlinje (6 meter eller mer): 8 nm
  • større skip (over 5000 BT): 11 nm
  • mindre båt (4 meter høy med radarreflektor) 5 nm
  • navigasjonsbøye (med radarreflektor) 4,9 nm

IMO stiller dessuten strenge krav til at radaren automatisk skal kunne plotte andre skips bevegelse og presentere dette som beslutningsgrunnlag for eventuelle vikemanøvre. Dette kalles gjerne en ARPA-radar.

Inndeling i frekvensbånd

Institute of Electrical and Electronical Engineers, IEEE, har laget en inndeling av frekvensbåndene for radar, og disse betegnelsene blir mye brukt (se tabell lenger ned). Her er det verdt å merke seg at disse bokstavbetegnelsene også blir brukt for avvikende frekvensbånd. For eksempel blir L-bånd også brukt om frekvensområdet 930–1550 MHz, K-båndet for frekvensområdene 20–40 GHz og 12–93 GHz, mens betegnelsen Ka-båndet av enkelte brukes om frekvensbåndet 16–40 GHz.

Videreutvikling

Isradar
Eksempel på spesialradar for å vise utbredelse og struktur på drivis. Bildet er tatt fra området ved Nordpolen.
Isradar
Lisens: CC BY SA 3.0

Den opprinnelige radaren er videreutviklet i flere retninger. Et hovedproblem er å skille ønsket ekko fra uønskede ekkoer fra sjøoverflaten eller bakken. Dette kan blant annet gjøres ved å utnytte at et bevegelig mål gir en dopplerforskyvning av frekvensen av ekkoet (se dopplereffekt), og denne frekvensforskyvningen detekteres (Moving Target Indicator). Bedre avskilling mellom ekkoene kan også oppnås ved å variere frekvensen på det utsendte signalet fra puls til puls, eventuelt forskjellige former for modulasjon av den utsendte pulsen. På denne måten vil ekkoet fra målet fremtre mer systematisk enn ekkoet fra den irregulære bakgrunnen. Avansert signalbehandling benytter datamaskiner som kan huske hvor det var ekko fra søk til søk (scan correlation), og det kan legges inn kriterier for avgjørelse om hvor man har et virkelig mål. Eksempler på dette er isradar og oljeradar, som er spesialutviklet for å kunne detektere henholdsvis is og olje på havoverflaten.

En annen viktig utviklingslinje er å erstatte den mekaniske bevegelsen av antennene med elektronisk styring av antenneelementene (Phased array). Dette prinsippet benyttes særlig ved de største antennene for deteksjon av missiler og kampfly, men også for radar montert i fly.

En spesiell radar for luftrekognosering og for avbilding av terreng, bygninger og skip fra satellitter (syntetisk apertur radar, SAR) drar fordel av at radaren beveger seg i forhold til jordoverflaten. Dette gir en kunstig stor dimensjon på antennen, som igjen gir stor oppløsningsevne. Utvikling av SAR har gjort det mulig å overvåke jordkloden fra fly og satellitter med stor nøyaktighet, og detektere blant annet skipstrafikk, drivis og oljesøl.

Spesielle typer

Rombølgeradar

Det er utviklet nye radartyper, såkalt over-horisonten-radarer eller forbi-horisonten-radarer. Rombølgeradaren har spesielt lang rekkevidde (for eksempel Oslo–Bagdad), den arbeider i frekvensområdet 3–30 MHz og bruker ionosfæren som speil. Ettersom ionosfæren ikke er stabil (skiftninger etter årstid, solflekkaktivitet, nordlys) er radartypen mindre pålitelig enn radarsatellitter. I tillegg virker den ikke de første 1000 kilometerne. Rombølgeradaren har særlig militær interesse.

Jordbølgeradar

Jordbølgeradaren følger jordkrumningen. Rekkevidden er bare en tidel av rombølgeradaren, men den er langt mer nøyaktig og stabil. Denne radartypen er særlig egnet til overvåkning, for eksempel av havområder.

Vær- og bølgeradar

Ved hjelp av spesiell signalbehandling og visse modifikasjoner av antenne og sender kan radaren være tilpasset deteksjon av nedbørsområder, og bevegelsen til slike. Slike værradarer er viktige hjelpemidler for meteorologene i forbindelse med varsling av nedbør. På skip og offshoreinstallasjoner kan man også finne radarsystemer som måler bølgehøyde og bølgenes energispekter, hvilket kan være viktig grunnlag for vurdering av risiko i krevende maritime operasjoner. I fly vil radaren også være svært nyttig for å oppdage farlige sky- og nedbørsområder.

Andre typer

Det er også utviklet radar som «ser» ned i bakken og som kan detektere gjenstander ned til en dybde på typisk tre meter (GPR, Ground Penetrating Radar). Området for anvendelser av denne typen radar kan være fra inspeksjon av veier, jernbaner og flyplasser til mineleting og arkeologiske undersøkelser. Radar er et også et viktig instrument for utforskning av forholdene i ionosfæren, se EISCAT.

Historie

Tidlig radar
Eksempel på de første radarene med fast antenne, her på det tyske slagskipet Bismarck som ble sjøsatt i 1939. Disse første radarene benyttet et katodestrålerør («A-skop») for å måle avstanden til et mål i forbindelse med artilleri.
Tidlig radar
Lisens: CC BY SA 3.0
FuMo3 radar

Restene av en av mange overflatevarslingsradarer som tyskerne monterte langs norskekysten under andre verdenskrig. Dette var et såkalt FuMo3 som tidligere hadde stått på et marinefartøy. Denne installasjonen ble montert på Bud ved Hustadvika i 1943.

FuMo3 radar
Lisens: CC BY SA 3.0

Allerede i 1860-årene la britiske James Maxwell (1831–1879) og noe senere tyske Heinrich Hertz (1857–1894) frem teorier og bevis for at elektromagnetiske bølger, i likhet med lys, ble reflektert fra nærliggende objekter. Tyskeren Christian Hülsmeyer (1881–1957) gjorde i 1903 de første vellykkede eksperimentene med CW-radar. I 1925 foretok amerikanerne Gregory Breit (1899–1981) og Merle Tuve (1901–1982) målinger av ionosfærens høyde med en pulsradar. På 1930-tallet ble radarer videreutviklet for militær bruk, til dels i hemmelighet, forskjellige steder.

I Storbritannia demonstrerte Robert Watson-Watt i 1935 den første britiske radarstasjonen for flyvarsling. Året etter ble et lignende anlegg fullført i USA under ledelse av Colonel Corput og Paul Watson (ikke identisk med Watson-Watt). I 1937 ble radarkjeden Chain Home, som kom til å spille en viktig rolle i slaget om Storbritannia under andre verdenskrig, tatt i bruk.

Det første kommersielle radarsystemet ble installert på det franske passasjerskipet Normandie i 1936 (utskiftet og forbedret i 1939). I 1934 startet det tyske firmaet GEMA produksjon av en CW-radar med magnetron fra Phillips i Holland. Ved hjelp av pulsmodulasjon klarte man da å detektere et skip på tolv kilometers avstand.

Utover i andre verdenskrig fikk flere krigsskip og fly installert radar. De første systemene hadde ikke roterende antenne, slik at man enten måtte dreie antennen mekanisk eller svinge skipet for å avsøke i flere retninger. Presentasjon var da en ren avstandsmåling på et katodestrålerør. I Norge ble flere store radaranlegg montert på land av den tyske okkupasjonsmakten for å detektere fly utenfor kysten. I England hadde man i 1943 en videreutviklet radar med roterende antenne og presentasjon på et modifisert katodestrålerør – Polar Plan Indikator (PPI). Den første av disse ble utplassert på HMS Saltburn i april 1943. To år senere hadde Tyskland tilsvarende teknologi klar for sine ubåter og overflatefartøy. Det norske handelsskipet Torrence fikk i 1943 installert radar av amerikanerne i forbindelse med at skipet gikk i troppetransport.

Det første sivile radaranlegget i Norge ble installert om bord på hurtigruteskipet Sigurd Jarl i 1945. Prinsippene for radar ble for første gang publisert i en historisk artikkel av den engelske fysikeren Reginald L. Smith-Rose (1894–1990) i februar 1945.

I årene rett etter andre verdenskrig gikk utviklingen raskt, og både handelsskip og havgående fiskefartøy fikk installert radar – gjerne fra britiske firma som Decca, Marconi og Kelvin Hughes, men også amerikanske RCA kunne tilby radarer for sivilt bruk. De vanligste radarene som benyttes på skip i dag, og som er et krav fra IMO, skiller seg prinsipielt ikke så mye fra systemene som ble vanlige i årene etter andre verdenskrig, men ytelse og brukervennlighet er betydelig forbedret.

Inndeling av frekvensbånd

Radar

Frekvensen har stor betydning for signalets refleksjonsevne. Her illustrering av signaler i X-, L- og C-bånd fra SAR-instrumenter i fly eller satellitter, når signalene treffer skog.

Av /Store norske leksikon ※.
Bånd Frekvensområde (GHz)
L 1 – 2
S 2 – 4
C 4 – 8
X 8 – 12
Ku 12 – 18
K 18 – 27
Ka 27 – 40
V 40 – 75
W 75 – 110

Inndeling ifølge IEEE, Institute of Electrical and Electronical Engineers.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer, Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg