[go: up one dir, main page]

Gaustatoppen
Gaustatoppen er en populær destinasjon for fotturer. På toppen ligger Gaustatoppen turisthytte.
Av /Shutterstock.

Friluftsliv er ikke-motorisert ferdsel, opphold og aktiviteter i naturen med rekreasjon som formål. Motivene for friluftsliv varierer stort, men er som regel knyttet til helse, naturopplevelse, ro og stillhet, restitusjon, fysiske og mentale utfordringer og sosialt samvær. De vanligste aktivitetene er korte fot- og skiturer, sykling, bading, båttur, jakt og fiske, plukking av bær og sopp og andre former for sanking.

I Norge er friluftsliv for mange en viktig del av folks kultur og identitet, og friluftsliv oppfattes gjerne som noe «typisk norsk». Friluftsliv og friluftsaktiviteter utøves imidlertid på forskjellige måter i mange land og kulturer over hele verden.

I Norge er retten til ferdsel, opphold og høsting i naturen nedfelt i friluftsloven fra 1957, best kjent som «allemannsretten». Friluftspolitikken utformes av Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet på vegne av regjeringen.

Friluftslivets opprinnelse i Norge

Norsk friluftsliv har røtter både i bygdefolks tradisjonelle høsting og bruk av naturen gjennom årtusenene, og i nasjonalromantikken hvor kunsten dannet en motreaksjon mot det industrialiserte samfunn. Begrepet friluftsliv ble trolig brukt første gang av Henrik Ibsen i 1859 i diktet «På vidderne». Under unionsoppløsningen med Sverige overtok idretten og polfarere rollen som friluftslivets fremste forbilder fra kunstnerne og dikterne. Etter Fridtjof Nansens kryssing av innlandsisen på Grønland i 1888 ble vågemot og eventyrlyst vevd sammen med norsk kultur, natur, idrett og friluftsliv til historien om Norge. Utover i mellomkrigstiden var arbeiderbevegelsen spesielt viktig for friluftslivet, da arbeidsfolk fikk åtte timers arbeidsdag fra 1919 og tolv dagers ferie fra 1937. De siste tiårene har både organisert og uorganisert friluftsliv blitt en folkebevegelse, og friluftslivet har blitt mer spesialisert. Likevel er det mange nordmenn som ikke deltar i friluftsliv.

Kjennetegn ved moderne friluftsliv

friluftsliv
Sosiale medier, og særlig Instagram, ble på 2010-tallet en viktig rekrutteringskanal til friluftsliv. Her tas en selfie foran Trolltunga.
Av /Shutterstock.

Fra omkring 1990 har utøvelsen av friluftsliv blitt mer differensiert og spesialisert. Friluftsaktivitetene tar nye former, de blir flere, mer individuelle, og preget av spesialisert utstyr og spesifikk kompetanse. Fluefiske, toppturer og hundekjøring er eksempler på slike friluftsaktiviteter. Skillelinjene i befolkningen går ikke lenger mellom by og bygd, slik det tidligere gjorde, men sosial klasse som utdanning, kjønn og alder.

Samtidig har det vært en vekst av lokale turlag, klatreklubber, kajakklubber og lignende i hele Norge, og oppslutningen om aktiviteter som klatring, toppturer, randonee, kajakkpadling og sykling øker.

Begreper som «sporløs ferdsel» og «naturopplevelse» dukket først opp på 1990-tallet og har fått en sentral plass i friluftslivet. Sporløs ferdsel har blitt fremhevet av myndighetene for å ivareta hensynsfull ferdsel og opphold i natur, som er nedfelt i friluftsloven. At opphold i naturen ble beskrevet som en «opplevelse», skjedde i økende grad i læreplaner for grunnskolen og videregående skole fra 1990-tallet og har deretter spredt seg til andre samfunnsområder som friluftsliv.

Rekruttering til friluftsliv skjedde tidligere i familien. Utover på 2000-tallet var det stadig flere unge som fikk sine første erfaringer med friluftsliv med venner i ungdomsmiljøet, i ulike foreninger eller på folkehøyskole. På 2000-tallet kom også de første TV-produksjonene med kjente friluftsprofiler som Cecilie Skog og Lars Monsen på tur. TV-programmene og bøker om friluftsliv har også virket rekrutterende til friluftsliv i flere lag av befolkningen. Fra 2010 har sosiale medier blitt veldig viktig for formidling av og rekruttering til friluftsliv.

Deltakelse og utvikling i friluftsaktiviteter

Topptur i Lyngen
Gjennom differensieringsprosesser har friluftslivet blitt mer spesialisert, samtidig som spesialisert utstyr og særegne aktiviteter har blitt mer utbredt i befolkningen gjennom allmenngjøringsprosesser. Toppturer på ski i bratt terreng med såkalt randonee-utstyr er blant formene for friluftsliv som har vært mest i vekst i Norge siden rundt 2010.
Av /Shutterstock.

I Norge er det ingen fritidsaktivitet som kan måle seg med friluftslivet. Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen rapporterte selv at de var på fottur i skog og mark, gikk korte skiturer og eller badet utendørs i 2020 (selvrapporterte tall er som regel noe høyere enn de reelle tallene). Nordmenn er et turgående folk på tvers av alder og bosted, men med noen skillelinjer langs alder, kjønn og utdanning.

Tidligere var ulikhetene knyttet til forskjeller mellom bygd og by og til kulturell og geografisk tilhørighet. Fra 1980-/1990-tallet har ulikhetene i befolkningens deltakelse i friluftsliv i stadig større grad blitt knyttet til sosial klasse som utdanning, og til kjønn og alder. Det er personer med høy utdanning som generelt er mest aktive i friluftsliv, men jakt, fisketurer og ridning er omtrent like utbredt i alle utdanningsgrupper. Menn og ungdom deltar mer enn kvinner i langvarige, mer fartsfylte og kostnadskrevende friluftsaktiviteter. Kvinner og eldre personer deltar på sin side mer i kortvarige friluftsaktiviteter i nærmiljøet.

Frem til slutten av 1980-tallet var oppslutningen om gåturer, fotturer og skiturer stagnerende og i svak tilbakegang. Det samme gjaldt høstingsaktiviteter som jakt og fiske. Fra omtrent 1990 snudde den negative utviklingen, og en vedvarende generell trend er stabilitet og styrking for nordmenns totale deltakelse i friluftsaktiviteter. Styrkingen fant sted i hele befolkningen, men særlig blant befolkningsgrupper som tidligere var underrepresentert, som kvinner, eldre og personer i spedbygde strøk. På 1990-tallet så vi også en tilbakegang i ungdommens deltakelse i aktiviteter som skiturer, innlandsfiske og bærplukking, mens deltakelse i aktiviteter som sykling og bruk av alpinanlegg økte.

Differensiering og allmenngjøring

Fra 2000-tallet befant friluftslivet seg i en brytningstid med differensieringsprosesser der friluftsaktiviteter splittes opp i flere ulike aktiviteter, som at sykling blir til offroadsykling, stisykling, downhill, sykling på fatbike og sykling til alle årstider. Samtidig har nye friluftsformer kommet til. På denne måten får befolkningen flere aktiviteter å velge mellom. Aktiviteten allmenngjøres når den tas i bruk av mange uten at en trenger å være ekspert på området. Disse allmenngjøringsprosessene har en vedvarende kraft i friluftslivet, og ofte er det ungdom som først prøver ut nye og moderne friluftsaktiviteter.

Turaktiviteter

Friluftsliv
Korte skiturer er blant de aller mest populære friluftsaktivitetene i Norge. Én av tre nordmenn rapporterte å ha gått på skitur i 2020.
Av /Shutterstock.

Fra 1990 økte turaktiviteter som fotturer i skog og mark, fotturer på fjell og vidde og skiturer i skog og fjell gradvis frem til 2005, for så å gå svakt ned. Rundt 2010 deltok om lag 70 prosent av befolkningen i fotturer i skog og mark, en aktivitet hvor kvinner, eldre og folk med høyere utdanning er overrepresentert. Befolkningens deltakelse i skiturer i skog og fjell lå lenge jevnt på rundt 35 prosent, men siden 2011 har skiaktiviteten vært i tilbakegang. Deltakelsen i korte skiturer har sunket fra 42 prosent i 2011 til 33 prosent i 2020, mens deltakelsen i lange skiturer har gått fra 29 til 21 prosent. Det er personer med høy utdannelse som går mest på ski, men det er også i denne aldersgruppen frafallet er størst. Nedgangen i skiaktiviteter er mindre blant de eldste fra 67 år og oppover.

Andelen som har gått fotturer på fjell og vidde, økte fra 20 til 31 prosent fra 1990 til 2015. Tradisjonelt har de eldste og de med høyere utdannelse gått mest i fjellet, men på 2010-tallet hadde både alder og utdanning jevnet seg ut. I 2020 rapporterte 74 prosent av dem med høyere utdanning å ha vært på lang fottur siste år, mot 44 prosent for personer på grunnskolenivå. Fra 2017 til 2020 har andelen av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som rapporterte at de gikk tur minst én gang i måneden, økt fra 32 til 43 prosent.

Høsting, jakt og fiske

jakt
Jakt er en populær form for friluftsliv med lange tradisjoner i Norge. Men sammenlignet med andre friluftsaktiviteter deltar få: Samlet er det bare tre–fire prosent av befolkningen som deltar i jakt.
Av /Statskog SF.
Lisens: CC BY NC 2.0
multer
Bærplukking og annen form for høsting faller under allemannsretten og er én av friluftsaktivitetene hvor kvinner deltar mer enn menn i Norge. Multeplukking er imidlertid gjenstand for noen egne regler.
Av /Shutterstock.

Høstingsaktiviteter som jakt, fiske og sanking står også sterkt i norsk friluftsliv. Jakt har størst oppslutning på bygda og i Nord-Norge (særlig i Finnmark), og samlet er det dermed bare tre–fire prosent av befolkningen som deltar i jakt. Fiske med stang eller med snøre fra båt er mer utbredt, særlig blant menn, men deltakelsen falt fra 45 prosent av befolkningen i 2011 til 37 prosent i 2020. Flere kvinner enn menn sanker bær og sopp, men også i denne friluftsaktiviteten falt deltakelsen fra 37 til 29 prosent fra 2011 til 2020.

Mosjonsaktiviteter

Tidligere var fysisk aktivitet er del av dagligliv og yrke. Å bruke friluftsliv som utendørs mosjon har derfor blitt viktigere for stadig flere. Siden 1990-tallet har deltakelsen i utendørstrening og mosjonsaktiviteter som jogging, langrenn, løping og sykling vært i vekst. Særlig sykling har fått større oppslutning, og nå sykler rundt halvparten av befolkningen – dobbelt så mange som på 1990-tallet – sannsynligvis som følge av både «sykle til jobben»-aksjoner, bygging av sykkelløyper på mange turistdestinasjoner, økt deltakelse i sykkelritt i utmarka, forbedret sykkelteknologi og økt kjøpekraft i befolkningen.

Livstilsaktiviteter

Friluftslivet har vist evne til fornyelse. Nye aktiviteter har oppstått, gjerne inspirert av ungdomskultur med vekt på ekstreme utfordringer. Dette kan betegnes som livsstilsaktiviteter som alpint, telemarkski, snøbrett, randonee og klatring, og for slike spesialiserte aktiviteter er det større variasjon i deltakelse over tid – et uttrykk for at disse er typiske trender. Mens færre står på telemark- og alpinski nå enn på 1990-tallet, har snøbrett opplevd først vekst og så tilbakegang i samme periode – mens randoneeski har hatt en eksplosjonsartet vekst siden rundt 2010.

De mest fysiske livsstilsaktivitetene som sykling, klatring, dykking og rafting har hatt en kraftig vekst siden årtusenskiftet, og disse aktivitetene er mest populære blant menn og yngre deler av befolkningen, og stadig mer blant folk med høyere utdanning. Selv om klatring har relativt lav deltakelse, har denne aktiviteten stått for den største veksten, fra under én prosent i 1989 til fire prosent i 2013.

Friluftsloven og allemannsretten

allemannsretten
I utmark har allmenheten fri ferdsel til fots og på ski.
Av /Statskog SF.
Lisens: CC BY NC 2.0

Friluftsloven gir befolkningen (allmennheten) rett til ferdsel, opphold og høsting i utmark, både sommer og vinter. Denne retten er omtalt som allemannsretten. Begrensninger i allemannsretten er gitt i adferdsregler om hensynsfullhet og tilbørlig varsomhet. Den som bruker allemannsretten, må ta hensyn til grunneier eller bruker. Allemannsretten gjelder i utmark og ikke i innmark. Til innmark regnes gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite og liknende. På dyrket mark kan enhver likevel ferdes til fots når marken er frosset eller snølagt, men ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. Ferdselsretten gjelder ikke motorisert ferdsel. Oppholdsretten omfatter blant annet bading, telting og rasting i inntil to døgn på samme sted. Retten til høsting gjelder ville nøtter, blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter.

Da friluftsloven ble vedtatt 28. juni 1957, hadde arbeidet med loven pågått i mer enn 20 år. Historisk sett er dagens allemannsrett rester av de opprinnelige rettstilstanden i Norge. Dette gjelder både skrevne regler og uskrevne sedvanerettslige regler om befolkningens rett til jakt, fiske, hogst, sanking, torving, bærplukking eller slått i utmarka. I 1957 var friluftsloven forut for sin tid. Den ble vedtatt før miljøvern og arealkonflikter kom på dagsorden. Mange av de godene som loven verner, ble ikke konflikttemaer før på 1980- og 1990-tallet.

I tillegg til friluftsloven har også vannressursloven bestemmelser om ferdsel langs vassdragene sommer og vinter – det være seg med båt, kano eller på ski. I landskapsvernområder, nasjonalparker og naturreservat er det verneområdets lokale verneforskrift som gir bestemmelser om friluftsliv. Verneforskriftene gir gjennomgående mindre handlingsrom for friluftsliv enn friluftsloven. Det kan være perioder med ferdselsforbud, begrensninger i oppholdsretten, forbud mot jakt eller at organiserte grupper av en viss størrelse må ha tillatelse for å ferdes i området.

Offentlig forvalting av friluftsliv

Tranmæl og Gerhardsen påsken 1947
Arbeiderbevegelsen var opptatt av å fremme friluftsliv blant folk flest, og mange av de kjente profilene i både mellom- og etterkrigstida var kjent for å holde møter og samlinger ute i naturen. Her er Martin Tranmæl (foran) på påskefjellet i 1947, i bakgrunnen tar Einar Gerhardsen seg en blås mens han skuer utover landskapet.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 som fagdepartement for friluftsliv. Fra 2014 var det Klima- og miljødepartementet som på vegne av regjeringen og Stortinget utformet friluftspolitikken i Norge, blant annet gjennom tre stortingsmeldinger om friluftsliv gitt i 1987, 2001 og 2016. Et formål med friluftspolitikken er at en stor del av befolkningen jevnlig driver med friluftsliv. Regjeringen vil derfor ta vare på friluftsliv som en sentral del av norsk kulturarv, nasjonal identitet og som viktig kilde til høyere livskvalitet og bedre helse, heter det i stortingsmeldingen fra 2016. Målene for friluftspolitikken fra den første stortingsmeldingen i 1987 kan oppsummeres med friluftsliv i dagliglivet, friluftsliv i nærmiljøet og friluftsliv for alle.

Kulturdepartementet er fagdepartement for idrett og kultur, og friluftsliv er en del av statens idrettspolitikk.

Miljødirektoratet er fagdirektoratet som har det nasjonale ansvaret for friluftspolitikken, herunder allemannsretten, jakt og fangst, friluftslivsområder, nasjonale turstier og ferdselsårer for friluftsliv. Regionalt har statsforvalteren ansvaret for å følge opp den statlige friluftspolitikken, og fylkeskommunene koordinerer kommunenes forvaltning av friluftsliv. Kommunene utfører lovpålagt arbeid med friluftsliv, men har også organisert arbeid med friluftsliv i regionale friluftsråd. Friluftsrådenes arbeidsoppgaver er i hovedsak knyttet til allemannsretten, areal for friluftsliv, anlegg for friluftsliv og tilrettelegging for friluftsaktiviteter. Barn og unge og innvandrere til Norge er prioriterte målgrupper for friluftsrådenes arbeid.

Friluftsorganisasjonene

friluftsliv
Friluftsorganisasjoner som Den Norske Turistforening (DNT) jobber for at flest mulig skal kunne bedrive friluftsliv og nyte naturen i Norge. Dette gjør de gjennom merking av stier, skilting og hytter.
Av /Shutterstock.

Friluftsorganisasjonene har ulike roller som delvis er overlappende. Organisasjonene er både nasjonale, regionale og lokale. Noen er også paraplyorganisasjon for andre organisasjoner.

Norsk Friluftsliv er en paraplyorganisasjon for 18 landsdekkende friluftsorganisasjoner. De fem største er Den Norske Turistforening (DNT), Norges Røde Kors (NRK) og Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), Skiforeningen og Norsk Kennel Klub (NKK). Til sammen hadde medlemsorganisasjonene 950 000 medlemmer og mer enn 5000 lokale lag og foreninger i 2018. Organisasjoner tilsluttet Norsk friluftsliv er landsomfattende eller har mer enn 10 000 medlemmer.

Organisasjonene i Norsk friluftsliv sin rolle i samfunnsliv og friluftsliv er å styrke friluftslivets posisjon og utbredelse i samfunnet opp mot myndighetene og andre aktuelle målgrupper. Dette skjer ved å styrke kunnskap om friluftslivets gevinster for den enkelte og for samfunnet og skape økt forståelse for naturens egenverdi. Organisasjonene fremmer allemannsretten og arbeider for et trygt og mangfoldig friluftsliv for alle. Norsk Friluftsliv ønsker å fremme naturvennlig og hensynsfull ferdsel utøvet på den enkeltes ansvar.

Medlemsorganisasjonene som for eksempel DNT har bidratt til allmenngjøring av friluftsliv i befolkningen gjennom merking av stier og ruter, hyttebygging og ved at «oppdagelsen» og navnsetting av fjellområder som Jotunheimen og Hardangervidda har fått sine navn knyttet til DNTs virksomhet. DNT er også Norges største arrangør av kurs i klatring, bre- og fjellsport.

Forum for Natur og friluftsliv (FNF) ble etablert i år 2000 for å organisere samarbeid mellom friluftsorganisasjoner og naturvernorganisasjoner på fylkesnivå. I 2016 ble FNF stiftet som en nasjonal organisasjon og eies av Norsk Friluftsliv, Den Norske Turistforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Naturvernforbund og Friluftsrådenes Landsforbund. FNF har som mål å hjelpe organisasjonene på fylkesnivå med å ivareta natur- og friluftsinteresser i de enkelte fylkene, øke samarbeidet mellom organisasjonene og være et talerør til myndighetene i friluftslivs- og naturvernsaker.

Friluftsliv og næring

Rampestreken
Det legges stadig mer til rette for friluftsliv, med stier og utkikkspunkter i naturen. Her fra «Rampestreken» over Åndalsnes i Rauma kommune i Møre og Romsdal.
Av /Shutterstock.
stisykling
Stisykling har blitt en populær form for friluftsliv mange steder. Det har skapt mulighet for næringsvirksomhet gjennom sykkelutleie og guiding, som her i Trysil.
Av /Destinasjon Trysil.
Lisens: CC BY 2.0

Reiselivsbedrifter i opplevelsesbasert turisme benytter allemannsretten og selger guidede turer og opplevelser til tilreisende turister. Det være seg skiturer, isfiske, nordlysturer, toppturer, hundekjøring eller fiske. Den ansvarlige for disse aktivitetene er gjerne en naturguide.

Guiding i natur har lang tradisjon i Norge og i mange andre land. Tradisjonelt ble guiden leid inn for å finne vei gjennom fjell og vanskelig terreng. De første autoriserte guidene i Norge var kanskje veiviservesenet på Jostedalsbreen fra 1828. I 1890 ble Patentførervesenet opprettet av DNT. Førerne ble sertifisert av DNT til ulike ruter og områder i fjellheimen. Parallelt med dette var det samtidig mange lokale bønder og bygdefolk som fungerte som førere for tilreisende utenlandske turister utenfor patentførersystemet.

Rollen som guide er også beskrevet som mentor, veiviser, forteller eller natur- og kulturformidler. Fra 2016 har naturguiderollen vært forstått som den som legger til rette for trygge, lærerike og naturvennlige opplevelser for gjestene.

Utdanning og forskning i friluftsliv

Friluftsliv er både fag og studieområde, tema og metode i barnehage og i skolene. Såkalte ute- eller friluftsbarnehager med vekt på natur og friluftsliv bredte om seg mye fra omtrent 2000-tallet, men flatet mer ut mot 2020, da 459 barnehager selv oppga at de enten er en friluftsbarnehage eller har en avdeling med friluftsliv.

I grunnskole og videregående skole inngår friluftsliv som tema i faget kroppsøving for 1.–10. trinn og i Vg1. Friluftsliv inngår også som en aktivitet i utdanningsprogram for idrettsfag i videregående skole. Fra 2019 ble det lovfestet gjeninnføring av obligatorisk leirskole i tre eller fire døgn i grunnskolen. Friluftsliv inngår også som arbeidsmetode, og på ulike aktivitetsdager både i grunnskole og videregående skole.

Omtrent elleve prosent av norske 19-åringer tilbringer ett år på folkehøyskole, og friluftsliv er det linjefaget de fleste elevene velger. I 1973 startet Aust-Agder folkehøgskole opp den første friluftslinjen, og antallet friluftslinjer økte gradvis på 1980- og 1990-tallet. I 1992 ble Øytun folkehøyskole (nå Alta folkehøyskole) den første skolen til å tilby utelukkende friluftslinjer. På 1970- og 1980-tallet hadde linjene tradisjonelle navn som «friluftsliv» eller «idrett og friluftsliv». Fra midt på 1990-tallet ble linjene mer spisset og fikk navn som «friluftsliv/mountaineering», «friluftsliv/eventyr» eller «off-piste». Fra omtrent 2010 har friluftsliv samlet sett vært det største studietilbudet på folkehøyskolene.

Friluftsliv som studietilbud i høyskole og universitet (UH-sektoren) ble først startet opp på Norges idrettshøgskole i 1981. På 2000-tallet var det en markant økning i antall studietilbud, og i 2020 var det til sammen åtte institusjoner om å tilby seks årsstudier og seks bachelorprogrammer i friluftsliv. Det er også mulig å studere friluftsliv i masterutdanninger og PhD ved flere av universitetene. Fra 2011 ble naturguiding integrert i friluftsstudiene, og i 2020 var det tre institusjoner som ga utdanning i naturguiding som årsstudium eller bachelorgrad.

Innholdet i friluftslivstudiene er grovt sett todelt: utvikling av studentens ferdigheter og kunnskap i friluftsliv og kunnskap om natur og kultur, og fokus på yrkesrollen som er veiledning i ulike former for friluftsliv eller naturguiding i naturbasert reiseliv.

Med fremvekst av friluftsliv i UH-sektoren har også følgeforskning på friluftsliv skutt fart ved alle høgskolene og universitetene som tilbyr studier i friluftsliv. Det fremste forskningsmiljøet utenfor UH-sektoren er Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Forskningstemaene er gjerne todelte. Instituttene forsker på demografiske og sosiologiske problemstillinger som friluftslivets slitasje på natur, forstyrrelse av dyr fra friluftsliv, modeller for flerbruk i utmark eller strategier og tiltak for å bedre besøksforvaltning og sikkerhet på steder som Kvalvika i Lofoten, Trolltunga eller Kjerag. Utdanningsinstitusjonene har mer fokus på profesjonsforskning som pedagogikk, ledelse og veiledning i friluftsliv og naturguiding. Fra 2010 har skillelinjene mellom UH-sektoren og forskningsmiljøene utenfor akademia blitt gradvis mindre, blant annet gjennom felles forskningsprosjekter.

Diskusjoner om friluftsliv

friluftsliv
Sikring og tilrettelegging for friluftsliv gjennom inngrep i naturen er et omdiskutert tema. Her er den såkalte sherpatrappa opp til Reinebringen i Moskenes kommune i Lofoten i Nordland. Trappene kom på plass etter en rekke ulykker, deriblant dødsfall, på det bratte fjellet som tusenvis av mennesker bestiger hvert år.
Av /Shutterstock.

Utbredelsen av friluftsliv i befolkningen har ført til en rekke diskusjoner og debatter om friluftslivets rolle i samfunnet og for enkeltmennesket og påvirkningen på naturen.

Tilgang til strandsonen

Den lengstvarende diskusjonen om friluftsliv er allmennhetens tilgang til strandsonen langs kysten opp mot privatisering og bygging av hytter og hus i strandsonen. Utfordringene for allmennheten startet i Oslofjorden på 1920-tallet og har siden spredd seg vestover og nordover i landet. Denne diskusjonen er dermed eldre enn friluftsloven og var den direkte foranledningen til opprettelsen av Oslofjordens Friluftsråd (OF) i 1933, og en av grunnene til at arbeidet med friluftsloven ble startet opp i mellomkrigstiden. Diskusjoner om bygging i strandsonen og allmennhetens muligheter til friluftsliv førte til opprettelsen av midlertidig strandplanlov i 1965, som senere ble tatt inn i plan- og bygningsloven fra 2008.

Sikkerhet, tilrettelegging og profesjonalisering

En annen omfattende diskusjon som har fått moment siden årtusenskiftet, handler om sikkerhet i moderne former for friluftsliv som klatring og toppturer, og til tilrettelegging og profesjonalisering i friluftsliv. Moderne former for friluftsliv med bedre utstyr gjør at folk kan ferdes brattere enn tidligere. Sikkerheten utfordres, og diskusjoner går på om det skal monteres fareskilt og gjerder på bratte og utsatte steder, slik det har blitt gjort ved Vøringsfossen i Eidfjord kommune, mens Preikestolen i Strand kommune har blitt stående urørt. Videre er spørsmålet om det det skal være krav til å benytte guider for enkelte bratte og risikofylte ferdselsformer. Og i forlengelsen går diskusjonen om hva som skal være guidenes kompetanse, hvem skal sertifisere guidene, og om det skal være myndighetskrav til guider i naturen.

Begrensning av allemannsretten

En tredje diskusjon er knyttet til om alle skal ha ferdsels- og oppholdsrett overalt, eller om ferdselen skal begrenses til visse steder og tider, og om lokalbefolkningen ha forrang. Diskusjonen er aktualisert gjennom naturbasert reiseliv og besøk til Norge. Siden 1990-tallet har allemannsretten gjennomgående blitt styrket i friluftsloven, noe som også kommer turister fra utlandet til gode. I 2020 ble kommunenes adgang til å begrense allmennhetens bruk av naturen styrket og gjelder på visse steder og til visse tider der ulempen med ferdsel, telting eller opphold kan være store.

Friluftsparadokset

friluftsliv
Kajakkpadling har blitt en populær friliuftslivsaktivitet. Her fra Romsdalsfjorden i retning Isfjorden i Rauma i Møre og Romsdal.
Av /Shutterstock.

En fjerde diskusjon handler om det såkalte «friluftsparadokset», som dreier seg om hvorvidt friluftsliv er et gode for miljøet. Målet med friluftsliv er gjerne naturopplevelser i en mest mulig urørt natur, som vi ønsker å verne. Samtidig kjøper nordmenn mer utstyr og reiser stadig lenger for å utøve friluftsliv i villmark og fjellområder stadig lenger unna. Denne formen for friluftsliv er også legitimert av myndighetene og av de store friluftsorganisasjonene, for eksempel gjennom bygging av turisthytter og merking av stier i fjellet. Parallelt med dette tilrettelegger det offentlige og organisasjoner for friluftsliv med åpne bilveger inn i marka, parkeringsplasser, merkede stier, via ferrata, turisthytter, klopping og skilting. Paradokset blir at det moderne friluftslivet med utøvelse og tilrettelegging har både et høyt CO 2-avtrykk og en belastning på naturen i seg selv. Diskusjonene går på om vi burde reise mindre og heller utøve mer friluftsliv i nærmiljøet og skifte ut utstyr sjeldnere.

Friluftslivets kjerne og verdier

En femte diskusjon dreier seg om hvorvidt friluftsliv har en kjerne eller noen sentrale verdier som alle er innforstått med, eller om friluftsliv er et sosiokulturelt fenomen som utøves med forskjellig motivasjon og ut fra forskjellige verdier. Kjernen er knyttet til at friluftsliv er godt for noe, ikke bare for kropp og sjel, men også som et bidrag til å løse miljøutfordringer. Dette har linjer til arven fra romantikken, som en protest mot det industrialiserte samfunn, og til verdier fra økobevegelsen som ble tatt opp i friluftsfaget fra 1980-tallet. Forståelsen av friluftsliv som et sosiokulturelt fenomen er at meningen med friluftsliv først og fremst blir til hos den enkelte gjennom utøvelse av friluftsliv – gjerne i en sosial kontekst i en bestemt kultur. Meningen med friluftsliv dannes og gjendannes hos den enkelte og i gruppen ut fra hensikter, sosiale konstellasjoner og når tidene forandrer seg. Slik endrer også friluftslivet seg med samfunnet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg