Mesterskapsøvelser er storslalåm og klassisk. I storslalåm kjøres to omganger i en 600–1200 meter lang løype med 250–450 meters høydeforskjell, hvor antall porter er 11–14 prosent av høydeforskjellen. Det er innlagt et 15–20 meter langt hopp, som skal avsluttes med telemarknedslag. For kort hopp eller feil nedslag straffes med tidstillegg.
I klassisk er løypa 1500–2400 meter lang med 300–500 meter høydeforskjell, i korte løyper er det to omganger, ellers én omgang. Man kjører sammenhengende en storslalåmdel (800–1000 meter), en supertelemarkdel (450–950 meter) med høyere fart og større avstand mellom portene, samt går et langrenn (250–450 meter skøyting) i vekslende terreng, men stort sett i oppoverbakke. I tillegg kommer minst ett hopp og andre spesialmomenter som reipelykkje (360 graders sving), orgeltramp og kulekjøring.
I klassisk sprint, som kjøres over to omganger, skal det være 15–25 porter, ett hopp, en langrennsdel og en 360 graders sving. Løypas høydeforskjell er 100–200 meter.
I parallellslalåm kjører to løpere side ved side i parallelle løyper.
Fjelltelemarksrenn foregår i upreparert, åpent terreng med noen få retnings- og kontrollporter. Kjente norske renn er Galdhøpiggrennet ned til Spiterstulen (fra 1988), Tinderittet ned Dyrhaugsryggen til Turtagrø i Hurrungane (fra 1992, fallhøyde 1200 meter) og Alperittet i Stranda (fra 1995, ned fra fjellet Roaldshorn).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.