dannelsesroman

Begrepet dannelsesroman stammer fra tysk litteraturvitenskap, og Johann Wolfgang von Goethes roman Wilhelm Meisters læreår (1795–1796) blir regnet som sjangerdannende. Goethes roman, som er skrevet ut fra en grunnleggende humanistisk innstilling, skildrer utviklingsprosessen til en representativ mann fra datidens tyske middelklasse. Dannelsen kan beskrives som todelt: For det første må hovedpersonen lære seg selv å kjenne, og for det andre må han avpasse sin egen subjektivitet til det samfunnet han lever innenfor.

I den mønstergyldige tyske dannelsesromanen, slik den ble definert av den tyske filosofen Wilhelm Dilthey (1870), skal dannelsesprosessen føre frem til en forsoning mellom individ og samfunn. Det vil si at hovedpersonen, gjennom prøving og feiling, skal ende opp i en posisjon hvor han kan utøve sin virksomhet innenfor de rammene samfunnet setter. Imidlertid er det ofte blitt påpekt at svært få, om noen, romaner følger dette mønsteret til punkt og prikke. Også Goethes sjangerdannende roman har en åpen slutt, hvor problemer og dilemmaer i hovedpersonens liv fremdeles er uavklart.

Noen kjente eksempler på dannelsesromaner, i tillegg til Goethes roman, er Gottfried Kellers Der grüne Heinrich (1854–1855) og Adalbert Stifters Der Nachsommer (1857). Thomas Manns Trolldomsfjellet (1924) er et eksempel på en modernistisk dannelsesroman. Fra fransk litteratur kan nevnes George Sands Mauprat (1837) og Gustave Flauberts Frederic Moreau (1869), og fra engelsk litteratur Charles Dickens’ David Copperfield (1849). Invisible man (1952), av den amerikanske forfatteren Ralph Ellison, kan beskrives som en samfunnskritisk dannelsesroman hvor hovedpersonen er en svart mann som modnes innenfor et rasistisk samfunn.

I Norge er Arne Garborgs Bondestudentar (1883) og Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (1920–1922) eksempler på dannelsesromaner. Jan Kjærstads romantrilogi Forføreren (1993), Erobreren (1996) og Oppdageren (1999) kan betraktes som postmoderne dannelsesromaner.

Som feministiske forskere har påpekt, var dannelsesromanen sterkt kjønnet. Mens mannen gjennomgikk en dannelsesreise, ble kvinnens utvikling enten forbigått i stillhet i litteraturen, eller den endte med død eller undergang.

Innen postkoloniale studier er det dessuten blitt påpekt at ulike kulturer kan ha ulike dannelsesidealer, og at disse kan komme på kollisjonskurs med de idealene som lå til grunn for den vestlige dannelsesromanen.

• roman
• sjanger – litteratur