[go: up one dir, main page]

En litterær sjanger er en gruppe tekster som deler en rekke kjennetegn. Det kan være tematikk, innhold, stilistiske særtrekk eller strukturelle grep. Dikt er for eksempel tekster med et fortettet språklig uttrykk; de er ofte preget av metaforer, metonymer og symboler. Salmer er dikt som blir brukt i en religiøs sammenheng, for eksempel en gudstjeneste. Kriminalromaner er oppdiktede historier som dreier seg om en forbrytelse og etterforskningen av den.

Det er vanlig å dele litteratur inn i skjønnlitteratur og sakprosa. Skjønnlitteratur er tekster som er oppdiktet og som har en viss estetisk verdi. Romaner er for eksempel skjønnlitteratur. Sakprosa er tekster som står i et mer direkte forhold til virkeligheten, og de språklige grepene spiller gjerne en mindre rolle.

Det finnes mange litterære sjangre, og de er stadig i endring. De blir ofte blandet sammen og kombinert, og det kan oppstå nye former.

Å dele litteratur inn etter sjanger gjør det enklere å holde oversikt over og orientere seg i en stor mengde tekst. Det å lese og forstå en tekst er også enklere hvis man kjenner til sjangeren teksten hører til.

Skjønnlitterære sjangre

Tradisjonelt har man delt inn skjønnlitteraturen i epikk, dramatikk og lyrikk. Disse deles så videre inn i undersjangre som epos og roman, tragedie og komedie, salme og modernistisk dikt.

Epikk

Epikk er fortellende tekster, for eksempel romaner og noveller. Eldre tekster som epos eller saga ble først muntlig fortalt, i likhet med eventyr, og de ble skrevet ned mye senere.

Episke tekster kan også være fortalt av en fiktiv jeg-forteller som avslører mye av seg selv. Det skjer for eksempel i Knut Hamsuns modernistiske roman Sult (1890). I moderne litteratur kan fortelleren være tilsynelatende usynlig, som i Cora Sandels Alberte-trilogi (1926–1933) eller Torborg Nedreaas’ bøker om Herdis (1950–1971). Den kan også være en jeg-forteller som deltar i handlingen, som i Jon Fosses roman Naustet (1989).

Dramatikk

Dramatikk er tekster som er skrevet for å bli fremført på en teaterscene. Dramatiske tekster viser frem en handling, utført av personer som snakker med hverandre med replikker.

Teateret har endret seg i løpet av historien, og dette har påvirket tekstene som ble skrevet. Den antikke greske tragedien viste frem en velkjent handling til mange tusen mennesker utendørs. Handlingen endte med død og fordervelse. I Henrik Ibsens borgerlige dramaer fra 1870-tallet var målet snarere å gi tilskuerne innblikk i problemer i samtiden som angikk privatlivet.

Lyrikk

Lyrikk er det samme som dikt. Dette er tekster som gir uttrykk for visjoner og følelser, og sjangeren er derfor preget av en egen form for ekspressivitet.

Opprinnelig skulle dikt synges, eller fremføres til musikkakkompagnement. De er preget av språklige kjennetegn og formale trekk som skriver seg fra det at man skulle huske teksten. Eksempler er stavrim og enderim i ballader, ulike typer troper som islandske kenningar, eller den italienske sonette-formen.

Moderne lyrikk følger ofte ikke en fast form, men kjennetegnes fortsatt ved bruk av språklige bilder og symboler, som Gunvor Hofmos dikt.

Populærlitterære sjangre

Det finnes en rekke litterære sjangre som blir lest av mange, men som tradisjonelt blir regnet som mindre gode, estetisk sett. De kalles gjerne populærlitteratur, underholdningslitteratur eller triviallitteratur. Disse har vanligvis ikke noen ambisjon om å være nyskapende kunst, og verdien består ofte først og fremst i å være underholdende. Mange populære sjangre, for eksempel krimsjangeren nordisk noir, kan likevel også være samfunnskritiske.

Ofte er de såkalte populærlitterære sjangrene preget av at forfatteren forholder seg til etablerte regler for sin sjanger. For eksempel var ridderromaner populære både i middelalderen og senere. Her utviklet handlingen seg episodisk. Romanene besto av en lang rekke kapitler som hver for seg skildret hvordan ridderen opplevde et eventyr. Slike underholdningssjangre ble skrevet etter en mal, en slags oppskrift, og leserne hadde også klare sjangerforventninger.

Disse tydelige sjangermalene kunne samtidig brukes av forfattere med kunstneriske ambisjoner. Ridderromanen ble for eksempel bevisst brukt av den spanske forfatteren Miguel de Cervantes i romanen Don Quijote (1605–1615).

I moderne tid er både detektivfortellinger, kjærlighetsromaner og fantasy-serier populære eksempler på slik litteratur. Mange tegneserier regnes også med til populærlitteraturen.

Sakprosa

Sakprosatekster er tekster som handler om virkeligheten. De er gjerne delt inn i sjangre ut fra sammenhengen de inngår i og hvilken funksjon de har. For eksempel skal en lærebok bli brukt av elever eller studenter i undervisningssammenheng, og meningen er at de skal lære noe. Vitenskapelige avhandlinger formidler viten fra den ene forskeren til den andre, og de undersøker noe og/eller presenterer funn av vitenskapelige undersøkelser. Memoarer er personlige erindringsskrifter der et menneske enten husker tilbake til viktige hendelser i livet, eller rett og slett tilbake til livet slik det var tidligere.

Noen sakprosasjangrer kan ligne på skjønnlitteratur, som essay, brev og tale. Et essay er en tekst som ofte er språklig gjennomarbeidet, og der en sak blir belyst på en assosierende, personlig reflekterende skrivemåte. Brev er tekster der senderen henvender seg til adressaten og bruker ulike retoriske grep. Kjærlighetsbrev er for eksempel skrevet for å fremkalle eller opprettholde forelskelse gjennom språklig strategi. Taler kan være politiske, hyllende eller forsvarende (i en juridisk sammenheng). Denne svært gamle sjangeren er preget av et arsenal av retoriske grep.

Det finnes mange tekster som kan regnes delvis som sakprosa og delvis som skjønnlitteratur. Historiske romaner har for eksempel form som romaner, selv om de er basert på historiske personer og hendelser. Det er alltid noen elementer av dikting i dem, for eksempel når det gjelder hva personene sier og tenker.

Vurdering av sjanger

De ulike litterære sjangrene blir lest av ulike grupper. For eksempel blir fantasy-romaner i stor grad lest av yngre mennesker, og kanoniserte eldre tekster gjerne blir lest av mennesker med høyere utdanning.

Historisk har verdsettingen av sjangrene variert. Tragedien ble lenge sett på som mer høyverdig enn komedien, og mens sjangeren melodrama ble sett ned på, ble modernistisk lyrikk høyt verdsatt. Slike vurderinger er omstridt i dag.

Sjangre i endring og sjangerblanding

Gjennom historien har noen sjangre dødd ut. Det ser ut som om ingen lenger vil skrive helgenlegender. Andre sjangre er kommet til, som twitternoveller og blogginnlegg.

Mange sjangre har også endret seg nokså mye, i samspill med endringer ellers i samfunnet. Et kjærlighetsdikt skrevet på 1800-tallet skulle være skrevet etter et bestemt rimskjema, og seksuelle drifter skulle i høyden antydes gjennom symboler. I dag er dikt gjerne skrevet i frie vers, og det er tillatt å skildre kroppen realistisk. Slik vitner en endring i en sjanger om en endret holdning til de beskrevne fenomenene i forfatterens samtid.

Man kan for eksempel tenke seg at virkelighetslitteratur – tekster der forfatteren forteller om sitt privatliv og sin familie i romanform eller i dikt – er påvirket av at mange åpent forteller om livet sitt på sosiale medier.

Det kan være vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilken sjanger en tekst skal regnes til. Ofte er det sjangerblandingen – som blandingen av roman og selvbiografi i virkelighetslitteratur – som gjør en tekst spesielt interessant å lese. Det kan være vanskelig å si om slike verk først og fremst bekrefter sjangeren de gjør bruk av eller om de endrer sjangeren. Muligens ligner selvbiografien som sjanger i fremtiden mer på tradisjonelle romaner, siden selvbiografisk materiale i så stor grad inngår i romanformen i dag.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gullestad, Anders M. et al.: Dei litterære sjangrene. Oslo: Samlaget 2018.
  • Audun Tvinnereim (red.): Triviallitteratur, Populærlitteratur, Masselitteratur. En antologi. Bergen, Oslo, Trondheim: Universitetsforlaget 1979.
  • Aristoteles: Poetikk. Oversettelse, noter og innledende essay ved Øyvind Andersen. Bergen: Vidarforlaget 2008.
  • Emil Staiger: Grundbegriffe der Poetik. Zürich: Atlantis 1946.
  • Käte Hamburger: The Logic of Literature. Bloomington: Indiana University Press 1993.
  • Johan L. Tønnesson: Hva er sakprosa? Oslo: Universitetsforlaget 2013.
  • Asbjørn Aarseth: Episke strukturer. Innføring i anvendt fortellingsteori. Bergen; Universitetsforlaget 1994.
  • Frode Helland og Lisbeth Pettersen Wærp: Å lese drama. Innføring i teori og analyse. Oslo: Universitetsforlaget (2005) 2011.
  • Christian Janss og Christian Refsum: Lyrikkens liv. Innføring i diktlesning. Oslo: Universitetsforlaget (2003) 2010.
  • Jørgen Fafner: Tanke og tale. Den retoriske tradition i Vesteuropa. København: C.A. Reitzels Forlag 1982.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg