Foreldre: Snekker Martin Lia (1862–1933) og Hulda Otilie Arnesen (1862–1939).
Gift 8.11.1921 med kaféinnehaver Hjørdis Alette Fredrikke Jørgensen (10.4.1900–20.3.1960), datter av stasjonsmester Ludvig Jørgensen (1859–1919) og Jenny Eriksen (1870–1949).
Svigerfar til Jens-Halvard Bratz (1920–2005).
Trygve Lie var Norges utenriksminister (Arbeiderpartiet) under Nygaardsvold-regjeringens eksil i London under andre verdenskrig, og senere FNs første generalsekretær.
Han fikk en sjelden politisk karriere internasjonalt, som utenriksminister i de kritiske årene 1940–1946 og som FNs første generalsekretær i årene 1946–1953.
Lie var født på Grünerløkka i Kristiania, men flyttet som barn til Grorud i Aker. Faren emigrerte til USA før Trygve ble født, og ifølge ham selv var farens navn tabu, og «ble aldri nevnt mellem min mor og meg». Han vokste opp i enkle kår sammen med sin mor og en seks år eldre søster.
Familien flyttet til Grorud da Trygve Lie var seks år, og det landlige og politisk spennende distriktet skulle bli viktig for Lies videre liv og karriere. Her boltret han seg i et aktivt idrettsmiljø og hevdet seg i løp og tresteg, drev med turn og ble en habil fotballspiller. I 1931–1935 var han formann i Arbeidernes Idrettsforbund.
En viktig person for Lie ble Johan Evje, lærer ved Grorud skole og aktiv politiker i Aker Arbeiderparti. Evje sørget for at den oppvakte gutten etter folkeskolen fikk H. C. Mathiesens legat i tre år. På den tiden tok Trygve Lie middelskole og examen artium (1914), noe som ikke var vanlig for arbeiderungdom den gang. Han fortsatte energisk sin utdanning og ble cand.jur. 1919 med karakteren haud.
Dessuten kom han tidlig med i politisk virksomhet. Grorud var på denne tid i rask industriell vekst med en arbeidsstokk som fascinerte unge Trygve med alle sine nasjonaliteter: tyskere, dansker, polakker og svensker. Moren drev kafé og spiseforretning og hadde alltid 4–5 personer i full pensjon, og sønnen Trygve leste avisen høyt for politisk interesserte arbeidsfolk. Selv sa han at interessen for politikk ble vakt ved samværet med arbeiderne fra tekstilfabrikken og steinbruddene på Grorud og med rallarne som arbeidet på dobbeltsporet Kristiania–Lillestrøm.
Trygve Lie påtok seg stadig nye verv for Arbeiderpartiet, lokalt, kommunalt, på fylkesnivå og nasjonalt. Han deltok i sin første valgkamp i 1912 for Aker Arbeiderparti, og i 1915 var han lønnet sekretær i samme parti og også forretningsfører i Grorud Trygdekasse.
I 1916 ble Lie styremedlem i Aker Arbeiderparti, og snart etter formann. Han deltok mye i kommunepolitikken og var blant annet medlem av Akers formannskap i årene 1923–1931.
I 1921 ble Akershus Arbeiderparti dannet og Lie ble første formann – et verv han med et kort avbrudd hadde til 1946. I 1926–1946 var han også medlem av Arbeiderpartiets landsstyre. Hans raske vei oppover i partiet skaffet ham kritikere underveis, men Lie var en fighter.
Etter at han ble cand. jur. i 1919 var Lie sekretær på Arbeiderpartiets kontor i Kristiania i årene 1919-1922 under Kyrre Grepps ledelse. I 1921 var han sekretær for en partidelegasjon til Moskva og fikk et møte med Lenin; det var starten på en mangeårig kontakt med Sovjetunionen.
I 1922 ble Trygve Lie tilsatt i en nyopprettet stilling som juridisk konsulent i Arbeidernes faglige landsorganisasjon, LO, en stilling han hadde helt til våren 1935. Han håndterte i disse årene 1100 saker, enten brakt inn for forliksråd eller domstoler, gjennomsnittlig over 100 saker per år.
Lie ble raskt spesialist på arbeidstvistlovens områder. Innen strafferetten var det særlig saker som gjaldt opptøyer og injurier han arbeidet mest med. Blant de mange saker Lie tok for LO, kan nevnes Folldalskonflikten 1929, Menstadkonflikten 1931, skogsarbeidernes kamp for organisasjonssrett i Trysil og Randsfjord-området og saker om boikott i arbeidsforhold. Trygve Lie fikk bred innsikt i arbeidskonflikter og arbeiderlovgivning, han høstet flere store seire i de politisk sammensatte herredsrettene og ervervet seg stor personkunnskap.
Trygve Lie var hele livet glad i å snakke med folk og fra tidlig av en dyktig forhandler mellom stridende parter. Han viste seg som en handlingens mann i arbeiderbevegelsen. Lie laget utkast til det som i 1935 ble Hovedavtalen mellom LO og NAF og bidrog som formann i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) 1931–1935 til idrettsforliket mellom Landsforbundet for idrett og AIF i 1936.
I 1935 ble Trygve Lie justisminister i Johan Nygaardsvolds regjering, bare 39 år gammel. Han hadde stor glede av å få opphevet tukthusloven, en gammel kampsak for LO. Sommeren 1935 innvilget Nygaardsvold-regjeringen oppholdstillatelse til den revolusjonære Leo Trotskij. Vedtaket høstet sterk kritikk i borgerlige kretser og fra partiet Nasjonal Samling. Etter at Moskva-prosessene startet for fullt sommeren 1936, ble Norge utsatt for press fra sovjetisk side for å sende Trotskij ut av landet. Det var justisminister Trygve Lie som gjennom to provisoriske lover fikk internert Trotskij med brev- og besøksforbud og til sist i all hemmelighet fikk sendt ham ut av Norge til Mexico før jul 1936. For dette ble Lie skarpt kritisert av den liberal-radikale fløy. Over to helsider i Dagbladet hudflettet Helge Krog justisministeren.
Lie var valgt til Stortinget fra Akershus 1937–1949. I juli 1939 ble han handelsminister, og etter utbruddet av krigen i Europa ble han i oktober samme år sjef for det nyopprettede Forsyningsdepartementet. Som ansvarlig for landets import og forsyninger viste han betydelig fremsyn og politisk handlekraft. Lie overkjørte både embetsverk og faginnstillinger fra Statens Kornforretning; han forlangte bestilling av langt mer korn enn vanlig var. Da tyskerne angrep 9. april 1940, hadde Norge kornlagre til ett års forbruk.
Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 fulgte Lie de øvrige medlemmer av regjeringen Nygaardsvold til Gudbrandsdalen og Molde, derfra til Tromsø og endelig til Storbritannia, hvor Londonregjeringen ble opprettet. Lie viste stor handleevne våren og sommeren 1940, og var en drivkraft for regjeringen i denne kaotiske tiden. Han var også sentral da regjeringen rekvirerte den norske handelsflåten så den ikke skulle falle i tyskernes hender.
I starten av eksiloppholdet i London var Lie en periode ansvarlig for skipsfarten, og august 1940 måtte han dra til USA for å løse en kinkig situasjon for det nyslåtte allierte Norge: 19 norske skipsbesetninger streiket i amerikanske havner. Det pågikk en kommunistisk agitasjon fra en del av amerikansk fagbevegelse mot at norske skip med last skulle seile til Storbritannia. Lie medvirket i høy grad til å få skipene av gårde. Den erfarne arbeideradvokaten var på kjent grunn; han kunne snakke med folk og håndtere konflikter. Offiserer og mannskap på sin side kunne etter forhandlinger med statsråden innkassere høyere hyre for seilas i krigsutsatte farvann.
I november 1940 overtok Lie Utenriksdepartementet etter Halvdan Koht. Bakgrunnen var i første rekke en konflikt om regjeringens utenrikspolitiske linje. Som utenriksminister markerte Trygve Lie seg som en markant maktpolitiker. I årene 1941–1942 ønsket Lie først og fremst å etablere et godt tillitsforhold til Storbritannia og USA, og han tok til orde for et samarbeid mellom landene ved det nordlige Atlanterhavet. Etter at Sovjetunionen var kommet med i krigen og hadde vist sin militære styrke, ble det en hovedoppgave for Lie å søke å sikre et godt forhold til alle de «tre store». Etter hvert som USA fikk en stadig mer fremtredende rolle i alliansen, tonet Lie ned denne «Atlanterhavspolitikken» til fordel for et likeverdig samarbeid med stormaktene og en forankring av norsk sikkerhet i en kollektiv sikkerhetsløsning, noe som skulle bli De Forente Nasjoner.
Lie var flink til å rekruttere dyktige sekretærer og etablerte en rågiverstab (den gangen omtalt som hjernetrust) omkring seg, blant dem Arne Ording, Arnold Ræstad og Finn Moe. Mens mange av de norske statsrådene mistrivdes og lengtet hjem, stortrivdes utenriksminister Lie. Han møtte regelmessig de øvrige allierte utenriksministre, spilte tennis med Anthony Eden og utfoldet seg politisk og sosialt. Lie var også opptatt av å bygge ut kontakten med hjemmefrontens ledelse hjemme i Norge.
I april 1945 var Lie formann for den norske delegasjon ved FN-konferansen i San Francisco. Etter frigjøringen ble han utenriksminister i Einar Gerhardsens første og annen regjering. Tiden i London og månedene som utenriksminister i Oslo var Lies formative år på utenrikspolitikkens område.
Trygve Lie på talerstolen da han var generalsekretær i FN, under en tale om situasjonen i Spania.
Trygve Lie (til høyre) sammen med den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower utenfor FN-bygningen i 1952.
I februar 1946 ble Lie utnevnt til den første generalsekretæren i De forente nasjoner (FN) – som en kompromisskandidat og etter nervepirrende voteringer. Lie brukte mye tid på å etablere FN som organisasjon. Han tok også viktige grep for å utvikle rollen som generalsekretær, slik at den ikke bare ble en administrativ stilling, men også fikk politisk handlingsrom.
Lie måtte i starten bruke mye tid på å etablere FNs sekretariat og finne kontorer og møterom. Lie ble valgt til generalsekretær i starten av februar, og allerede 25. mars skulle Sikkerhetsrådet holde sitt første møte i New York. Dette ga Lie og staben hans mindre enn to måneder til å få organisasjon på plass. Da Lie ankom New York hadde FN ikke engang sine hadde egne lokaler, organisasjonen startet sitt virke i hotellrom på Waldorf-Astoria. Lie kastet seg inn i arbeidet og var en god improvisator: I løpet av et par uker hadde FN funnet et midlertidig tilholdssted.
Lie var forutseende når han insisterte på at FN permanent burde lokaliseres i New York. Som gammel lokalpolitiker kom Trygve Lie godt overens med New Yorks ordfører og byplanlegger, og med en romslig sjekk fra John D. Rockefeller jr. var en tomt på Manhattan sikret før jul 1946. Selv Lies argeste kritikere gir ham honnør for etableringen av FNs hovedkvarter i New York. Det modernistiske bygget som alle i dag kjenner som FNs hovedkvarter stod ferdig 1952, og kan langt på vei sies å være Trygve Lies verk.
Lie tok viktige grep for å utvikle rollen som generalsekretær, slik at den fikk betydelig politisk handlingsrom. I løpet av Lies periode i FN kom en rekke konflikter og uventede situasjoner på generalsekretærens bord, og han brukte alle muligheter han fikk til å vise hvordan generalsekretæren kunne spille en viktig rolle i konfliktløsning og diplomati. Våren 1946, da Sikkerhetsrådet diskuterte Iran-krisen, kom Lie med en uttalelse om situasjonen som sikret generalsekretærens rett til å kunne ta politiske initiativ overfor Sikkerhetsrådet, og førte til varige endringer i Sikkerhetsrådets prosedyreregler.
Et flertall av dem som ble ansatt i FN-sekretariatet var amerikanere, noe Lie ble kritisert for. Lies nestkommanderende og nærmeste rådgivere var amerikanere, noe som utvilsomt påvirket ham i en del situasjoner og skapte en oppfatning om at Lie ble «styrt» av amerikanerne. Men Lie utviste også selvstendighet, især i løpet av FNs første år, før den kalde krigen bygde seg opp.
De første årene var Lie opptatt av å bidra til å skape et effektivt samarbeid mellom øst og vest. Da FN diskuterte konflikten i Palestina i 1947-1949, forsøkte Lie å oppmuntre stormaktene til å samarbeide. Han kom også med forslag om å opprette en egen FN-styrke under generalsekretærens myndighet. Dette forslaget ble ikke vedtatt, men det bidrog til den senere utviklingen av FNs fredsbevarende styrker. Lie var også en energisk støttespiller for Israel, og han gikk helhjertet inn for å sikre den nye staten medlemskap i FN. For dette har han senere blitt kritisert som partisk i konflikten, og ikke nøytral som forventet av generalsekretæren.
Under Berlin-krisen i 1948-1949, forsøkte Lie igjen å oppmuntre stormaktene til samarbeid og dialog. Han tok initiativ til å mekle mellom partene, og samarbeidet tett med presidentene av Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen. Selv om løsningen senere ble funnet i direkte samtale mellom USA og Sovjetunionen utenfor FNs formelle kanaler, var Lies og FNs initiativ viktige for å roe ned situasjonen og legge grunnlag for de senere direkte samtalene mellom partene.
Lies brobyggingspolitikk møtte stadig større vanskeligheter etter hvert som motsetningene mellom Sovjetunionen og vestmaktene ble skjerpet i den kalde krigen. Lie ga likevel ikke med en gang opp håpet om at det var mulig å få til samarbeid mellom øst og vest gjennom FN. Våren 1950 tok Lie initiativ til en fredsplan med ti punkt for å oppmuntre til dialog og samarbeid for å finne en løsning på den kalde krigen. Lie la ut på en rundtur i Europa for å promotere planen sin, og hadde samtaler med statsledere fra USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og andre land. Generalsekretæren var også opptatt av å snakke direkte til folkene i verden gjennom aviser, radio og film, fordi han mente folkeviljen kunne legge press på statslederne for å skape fred.
Ved utbruddet av Koreakrigen i juni 1950 gikk Lie bort fra sin tidligere brobyggingspolitikk, og gikk energisk inn for aksjon fra FNs side mot angriperen Nord-Korea, som hadde støtte fra Sovjetunionen og Kina. Lie samarbeidet tett med USA, og han var den første som holdt innlegg da Sikkerhetsrådet møttes 25. juni 1950. Her oppfordret han alle FNs medlemsland til å gi støtte til Sør-Koreas forsvar.
Lies helhjertede støtte til Sør-Korea og USA, førte til sterke motreaksjoner fra Sovjetunionen. Etter dette ville ikke Sovjetunionen anerkjenne ham som generalsekretær, og dette hindret generalsekretærens virke. I tillegg slo McCarthyismen inn over De Forente Nasjoner med full styrke i 1952. De siste månedene av Lies funksjonstid var sterkt preget av denne amerikanske jakten på spioner og kommunister blant de amerikanske statsborgerne i FN-sekretariatet. Trygve Lie bad om å få gå av som generalsekretær i november 1952 og ble avløst av Dag Hammarskjöld i april 1953.
De sju årene i FN er den store og sentrale perioden i Lies karriere. Arbeidergutten og sakføreren fra Oslo ble verdensleder, et sosialt opprykk av dimensjoner. Møtet med Norge etter 13 år i utlandet (1940–1953) var blandet. Trygve Lie hadde nok forventet å få mer sentrale posisjoner etter hjemkomsten. Det ble dessuten omtale da han og hans hustru (barna var voksne) valgte å flytte fra Furuset til Hoff på vestkanten, til toppen av høyblokken Punkthuset – av vittige tunger kalt «Trygve-kassa».
De første årene arbeidet Lie med sine memoarer; han hentet en jernbanevogn med kilder og samlet flere assistenter rundt seg på hytta i Rugeldalen ved Røros. Han var den første norske politiker i etterkrigstiden som utga fyldige erindringer.
1955 ble Lie utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus, en stilling han hadde frem til 1963. Det ble kommentert at han ba om bil og sjåfør, noe som var uhørt etter norske forhold. Trygve Lie tok utfordringene med velkjent pågangsmot, enten det gjaldt fylkets kraftforsyning, broer ved Fetsund og Minnesund eller motorvei til Gardermoen.
Lie utførte også enkelte spesielle oppdrag for regjeringen, blant annet ledet han arbeidet med å oppmuntre innsats av utenlandsk kapital i norsk næringsliv i 1959-1966. Lie hadde mange internasjonale kontakter å trekke veksler på. Dette oppdraget gav ham tilnavnet «dollar-ambassadør». I 1959-1960 returnerte også Lie for en kort tid til internasjonalt diplomati, da den norske regjering ga ham oppdraget med å mekle i en grensetvist mellom Italiensk Somaliland og Etiopia.
Etter Kings Bay-ulykken sommeren 1963 ble Lie på ny statsråd, 67 år gammel, nå som industriminister. Han fikk slag samme høst og fikk så et lettere departement – hans siste politiske oppdrag var som handels- og skipsfartsminister 1964–1965.
Ungdommens idrettsaktiviteter smuldret opp i hektisk offentlig liv. Men Trygve Lie var i alle år en ivrig småviltjeger, og sørget for å tilbringe så mye tid som mulig på hytter langt fra bylarm sammen med gode venner. Han spilte tennis i alle år. Han mislikte å tape, og kunne avblåse en match hvis det bar gal vei.
Lies ettermæle som politiker er sammensatt. Hans innsats som LO-jurist er mindre kjent, men utvilsomt utførte han et stort arbeid i en rekke arbeidskonflikter. Han var en effektiv brobygger mellom fløyene i den polariserte mellomkrigstiden, gjennom utkast til hovedavtale og idrettsavtale. Han spilte en helt sentral rolle i Nygaardsvolds London-regjering, men hadde et konfliktfylt forhold til statsministeren.
Et allment særtrekk ved politikeren Trygve Lie var at han var læringssterk, med stor evne til å gripe situasjonens muligheter. Han var flink til å samle dyktige medarbeidere og til å dra nytte av deres ulike kompetanse. Lie var fleksibel på grensen til det kyniske, han kunne skifte ståsted og mening raskere enn troverdig var, syntes mange. Som Kyrre Grepp sa en gang: «Mener du dette nå da, Trygve?»
Hans ettermæle som FNs generalsekretær er også sammensatt. Lie høstet anerkjennelse og ros for sitt arbeid for å etablere FNs hovedkvarter i New York, men hans politiske innsats er mindre kjent. Lies etterfølger, Dag Hammarskjöld, tok mange initiativ som generalsekretær og høstet mye ros for sitt arbeid både før og etter sin død i 1961. Internasjonalt er det derfor mange som ser på Hammarskjöld som den som har gjort mest for å etablerere FN og generalsekretærens rolle, til tross for at Trygve Lie hadde jobben først. Om vi sammenligner Lie og Hammarskjöld, ser vi at de begge to gikk energisk inn for å styrke FNs og generalsekretærens posisjon i internasjonalt diplomati, men Hammarskjöld var kanskje flinkere enn Lie til å gi gode forklaringer og begrunnelser for sine initiativ. Lie selv var irritert, og kanskje litt misunnelig, fordi Hammarskjöld alene fikk æren for å ha etablert FN som organisasjon.
Lie var æresdoktor ved hele 25 universiteter i USA og Europa, og ble tildelt storkors av St. Olavs Orden i 1953 og storkors av Dannebrogordenen i 1954. Han fikk Borgerdådsmedaljen i gull i 1966 og var innehaver av 15 ulike ordener og dekorasjoner og over 40 andre æresbevisninger.
Trygve Lie rakk akkurat å publisere en siste erindringsbok før han døde av hjertestans på juleferie på Geilo 30. desember 1968.
Trygve Lie. Foto fra 1950.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.