Sommeren 1946 satte Truman i gang en større utredning om forholdet til Sovjetunionen. Den munnet ut i den såkalte Clifford Elsey-rapporten fra slutten av september. Kjernen i den nye politikken ble formulert som «tålmodighet med fasthet», og preget resten av året forhandlingene om fredsavtalene med Tysklands krigstids allierte. Utenriksminister Byrnes fulgte opp de nye retningslinjene, men han var ingen god administrator, og hadde et dårlig forhold til sine regjeringskolleger, og i særdeleshet til marine- og krigsministrene. Ved årsskiftet 1946–1947 ble han erstattet med George Marshall, sjef for generalstaben under andre verdenskrig og en person med en enestående samlede appell. Samtidig ble forsvarsgrenene samlet under én politisk leder, en forsvarsminister. George Kennan ble utnevnt til leder for utenriksdepartementets Policy Planning Staff. Disse nyordningene la til rette for en mer handlekraftig amerikansk politikk.
Truman søkte også å etablere et tverrpolitisk samarbeide om den nye utenrikspolitikken. Sammen med Byrnes, og i enda sterkere grad Marshall og hans viseutenriksminister Dean Acheson, etablerte han et nært forhold til republikanernes utenrikspolitiske leder i Senatet, Arthur H. Vandenberg. Samarbeidet virket til å svekke motstanderne av nyorienteringen. Grunnen var dermed beredt for et utspill overfor så vel Kongressen som opinionen. Resultatet av kongressvalget høsten 1946 gjorde det særlig viktig å etablere slikt samarbeid. Republikanere fikk for første gang siden 1930 flertall både i Senatet og Representantenes hus. De var altså i posisjon til å stikke kjepper i hjulene for engasjementer i utlandet.
Da britene informerte USAs utenriksdepartement om at de så seg nødt til å avvikle sin økonomiske og militære bistand til Hellas og Tyrkia innen 31. mars, stod Truman-administrasjonen overfor både et problem og en mulighet. Den måtte på den ene siden overbevise en sterkt spareorientert kongress om at det var nødvendig for USA å overta ansvaret for økonomisk og militær bistand til Hellas og Tyrkia, noe som ville provosere både internasjonalistene og isolasjonistene. På den andre siden ga den administrasjonen muligheten til å dramatisere trusselen som USA og Vesten stod overfor, for slik å vinne flertall i Kongressen og oppslutning i opinionen.
Truman innkalte lederne i Kongressen til et møte i Det hvite hus 27. februar for å informere dem om planene. Marshalls innledende redegjørelse for saksforholdet falt ikke i god jord. Ifølge en øyenvitneskildring begynte Kongressens ledere i dystre ordelag å mumle om at USA ble bedt om «å rake kastanjene ut av ilden» for britene. De var slett ikke innstilt på å hjelpe de britiske imperialistene. Da ba Acheson om ordet. Han tegnet et dramatisk bilde av en verden splittet mellom to stridende ideologier, og at det var en situasjon uten sidestykke siden konflikten mellom Roma og Kartago to tusen år tidligere. Sovjetunionen, hevdet Acheson, søkte å påtvinge sin ideologi på så store deler av verden som mulig. Seier for kommunismen i Hellas, Tyrkia, Iran eller andre land i Middelhavsregionen kunne føre til sammenbrudd for pro-vestlige regimer i hele Europa. Russisk kontroll over to tredjedeler av jordens overflate og tre fjerdedeler av dens befolkning, ville sette amerikansk sikkerhet i alvorlig fare. Derfor, oppsummerte Acheson, var bistand til Hellas og Tyrkia ikke noe så banalt som å rake Storbritannias kastanjer ut av ilden. Det representerte en nøktern og realistisk innsats for å beskytte amerikansk sikkerhet ved å styrke frie folks evne til motstå kommunistisk aggresjon og undergraving. Sterke dommedagsvyer ble altså tatt i bruk for å overbevise Kongressens ledere om at de måtte gi sin tilslutning til administrasjonens politikk.
Vandenberg uttrykte at han ville slutte opp om støttepakken til Hellas og Tyrkia dersom president Truman selv ville fremstille situasjonen for Kongressen og det amerikanske folk i samme ordelag som Acheson hadde benyttet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.