Det hvite hus

I 1792 ble det utlyst en arkitektkonkurranse for presidentboligen i Washington D.C. Premien var hele 500 dollar, og forslaget skulle inneholde fasader fra alle sider, planer, snitt og et estimat for materialbruk. 19 forslag ble levert inn til kommisjonen som hadde i oppgave å administrere og kåre en vinner av konkurransen. Det var Thomas Jeffersons ide å utlyse en slik arkitektkonkurranse. Et av forslagene som ble innlevert, var kun merket med «Mr. AZ», og flere historikere mener dette var Thomas Jefferson selv.

Det hadde vært store diskusjoner om hvor USAs hovedstad skulle ligge. Tidligere hadde det vært New York, men det ble besluttet at den nye hovedstaden skulle bli Washington D.C. Philadelphia fungerte som midlertidig hovedstad i perioden det tok å bygge Washington D.C. President John Adams bodde fra 1797 i presidentboligen i Philadelphia, som senere ble omgjort til hotell før den ble revet i 1832.

Vinneren av arkitektkonkurransen var en ung irsk mann ved navn James Hoban (cirka 1762–1831). Hoban var født i County Kilkenny i Irland og var utdannet i Dublin. Kort etter den amerikanske revolusjonen reiste Hoban til USA og bosatte seg først i Philadelphia før han flyttet til Charleston i Sør-Carolina. Her arbeidet han som arkitekt, og flere av de offentlige bygningene i Charleston ble tegnet av Hoban. En av de mest kjente bygningene i byen er Charleston County Courthouse. Denne bygningen ble reist i perioden 1790-92 og har flere likhetstrekk med det hvite hus. Begge bygningene har et nyklassistisk uttrykk, med et midtstilt pediment som støttes av søyler med volutter på en av hovedfasadene.

13. oktober i 1792 startet byggingen av Det hvite hus. Bygningen ble reist i en gulaktig kalkstein og senere malt hvit. Det ble en svært lang byggeprosess, og i 1798 ble arbeidet avsluttet før bygningen var ferdig. Det hadde vært en dyr og lang prosess, og det ble besluttet at så fort taket var tett og eksteriøret fullført, skulle byggearbeidet settes på pause. Stillasene ble fjernet, og bygningen ble malt hvit.

Først i 1800 startet arbeidet igjen. Det ble rapportert at tømmeret i bygningen var svært dårlig etter å ha stått eksponert for vær og vind gjennom en så lang byggeprosess. Flere kostnadskutt ble gjort, og arkitekten James Hobans opprinnelige planer med trapper på sørfasaden ble ikke gjennomført. Marmorpeiser ble byttet ut med enkle peiser i tre, og hovedtrappen ble ikke prioritert.

President John Adams og hans kone Abigail flyttet inn i presidentboligen før bygningen var ferdig. Hovedtrappen ble ikke fullført før etter de hadde flyttet ut, og Adams' presidentperiode var over.

President Thomas Jefferson skulle overta Det hvite hus etter John Adams, men etter at han ble innsatt som president, ventet han flere uker før han flyttet inn i presidentboligen. Det ble da gjort noe arbeid for å få bygningen i stand til den nye presidenten. Jeffersons kone døde noen år før han ble valgt, og det var ingen førstedame i husholdningen da han overtok Det hvite hus. Jefferson hadde to døtre, men ingen av dem bodde der permanent. Bygningen ble først omtalt som «presidentpalasset», men etter Jefferson ble begrepet «President's House» (presidenthuset) oftere brukt for å unngå assosiasjoner til monarkiet.

11. mars 1809 flyttet President James Madison (1751–1836) og hans kone inn i presidentboligen. Det hvite hus ble imidlertid totalskadd da britiske styrker satte fyr på bygningen under angrepet på Washington i 1814 i forbindelse med den såkalte 1812-krigen.

Etter brannen fikk den opprinnelige arkitekten, James Hoban, i oppgave å gjenoppbygge Det hvite hus. Flere endringer ble gjort, og det var under denne gjenoppbyggingen Det hvite hus fikk sin kjente halvbuede portiko på sørfasaden. De opprinnelig planlagte marmorpeisene ble også installert. I 1817 kunne president James Monroe flytte inn i hovedbygningen.

I 1829 gjennomgikk bygningen igjen flere endringer, og portikoen på nordfasaden med et pediment støttet av ti søyler med volutter ble etablert.

På slutten av 1800-tallet ble det foreslått flere endringer. Det var igjen nye behov Det hvite hus skulle tilfredsstille. Et av forslagene var å rive hele bygningen og bygge en helt ny embetsbolig, men dette vant ikke frem.

I 1902 gjennomførte derfor president Theodore Roosevelt en større ombygging og rehabilitering av Det hvite hus. Tidligere hadde presidentens kontor og hans ansatte vært plassert i hovedbygningen. Roosevelt anså hovedbygningen som for liten til å kunne huse både kontorer, ansatte og offentlige funksjoner, samtidig som den skulle fungere som en familiebolig. Under denne ombyggingen ble også den første vestfløyen etablert.

Arbeidet ble gjort av et New York-basert arkitektkontor, McKim, Mead og White. Bygningen ble vurdert til å være i dårlig stand, og arkitektene beskrev det som nødvendig å rehabilitere hele bygningen fra loft til kjeller for å sikre nødvendig komfort, sikkerhet og sanitære funksjoner. Gulvene hadde svekket bæreevne, og tjeneretasjen ble ansett som en brannfelle. Trebjelker ble byttet ut med ståldragere, og det ble gjort nye tekniske installasjoner. Arkitektene ønsket å respektere arkitekten James Hobans opprinnelige uttrykk og de utvendige fasadene forble i stor grad uendret. Flere endringer ble imidlertid gjort innvendig. Den opprinnelige hovedtrappen ble fjernet, og det ble etablert en ny offentlig spisestue. Selv om det var en planlagt del av prosjektet, ble ikke taket på hovedbygningen skiftet.

En egen kontorfløy ble etablert på vestsiden av hovedbygningen, og presidentens kontor ble flyttet ut i den nye fløyen. Det nye kontoret var da firkantet, og ikke ovalt slik det er kjent for i dag. Kontorfløyen var tiltenkt som en midlertidig løsning, men er i dag kjent som vestfløyen (The West Wing).

I 1909 utvidet President William Howard Taft vestfløyen ytterliggere, og det var i denne perioden han etablerte det første ovale presidentkontoret som minner om de ovale rommene i hovedbygningen. Vestfløyen gjennomgikk flere endringer også under president Herbert Hoover, men ble totalskadd i brann i 1929. Rehabiliteringen og etableringen av dagens vestfløy og ovale kontor sto ferdig i 1934.

I perioden 1949–1952, under 50 år etter arbeidene som Theodore Roosevelt fikk satt i gang, ble det påpekt alvorlige strukturelle feil i bygningen, og president Harry S. Truman satte i gang en svært omfattende rehabilitering. Det var den amerikanske arkitekten Lorenzo Simmons Winslow (1892–1976) som ledet arbeidet. I 1952 var arbeidet fullført, og President Truman og familien kunne igjen flytte tilbake til Det hvite hus. Det var under dette arbeidet det ble etablert en veranda tilknyttet det ovale rommet i andre etasje som kalles «Trumanbalkongen».

I dag består hovedbygningen av 132 rom. Komplekset har et nyklassisistisk uttrykk som var dominerende i arkitekturen i perioden bygningen ble reist. Det store midtstilte pedimentet på nordfasaden holdes oppe av flere runde søyler med volutter, og midtstilt under denne er hoveddøren til bygningen. Omrammingen rundt hoveddøren er rikt dekorert, med et buet vindu over døren. På nordfasaden er første etasje delvis skjult av en rampe som leder opp til hovedinngangen. Over vinduene i bygningens andre etasje er det alternerende buede og trekantede pediment rundt hovedbygningens fire fasader. I tredje etasje, i den private delen av hovedbygningen, har vinduene en enklere omramming. Taket, og bygningens fjerde etasje, er delvis skjult av en balustrade. Fra bygningens sørfasade er alle tre etasjene synlige. Bakkeplan skiller seg i materialbruken. Dørene ut fra det ovale rom på bakkeplan er rundbuede. Fra verandaen i andre etasje går det to doble symmetriske trapper ned til hagen.

• USA
• Arkitektur i USA
• Presidenten i USA