Litauen

Litauen ligger på den østeuropeiske sletta, som starter ved Uralfjellene. Ved kysten av Litauen går den baltiske landryggen som utgjøres av en bred rekke moreneåser. Den viktigste elva er Nemunas som har sitt utspring i Belarus, renner gjennom Kaunas og danner grensa mellom Litauen og Russland. Nesten hele Litauen er moreneland fra weichselistiden. Kysten er en eneste lang sandstrand. I de sørlige delene av landet er det mange små sjøer, og sjøer utgjør 1,5 prosent av arealet i Litauen. Høydedragene i sørøst er en del av de belarusiske høyder. Her ligger landets to høyeste punkter, Aukštasis kalnas (Aukštojafjellet) og Juozapinės kalnas (Josefsfjellet); begge på 294 meter over havet.

Det franske Institut Géographique National har beregnet Europas midtpunkt til å ligge i den lille landsbyen Purnuškės litt nord for Litauens hovedstad, Vilnius.

Litauen har et moderat innlandsklima med middeltemperaturer i januar på mellom –3 og –7 grader og julitemperaturer på 17–18 grader. Ved Kaunas er elva Nemunas islagt i 2–3 måneder. Nedbøren varierer fra 550 millimeter i øst til 700 millimeter i vest. Havnebyen Klaipėda ved Østersjøen er isfri.

• Les mer om Litauens geografi, klima i Litauen, dyreliv i Litauen og planteliv i Litauen.

Etniske litauere utgjør 84 prosent av befolkningen, mens 6,6 prosent regner seg som polakker, 5,8 prosent som russere og 1,8 prosent som belarusere (siste folketelling i 2011). Andre grupper er tatarer og karaitter. De fleste innbyggerne kan kommunisere både på litauisk og russisk, men 82 prosent regner litauisk som sitt morsmål, 8 prosent russisk, 5,6 prosent polsk og 4,9 uspesifisert.

Det litauiske språket er indoeuropeisk og utgjør sammen med latvisk og regionalspråket latgalisk den baltiske språkgruppa. Av de levende indoeuropeiske språkene er det litauisk som har bevart klart flest fellestrekk med proto-indoeuropeisk, og det har mange paralleller til sanskrit.

Romersk-katolsk kristendom dominerer med 77 prosents tilslutning. Fire prosent er russisk-ortodoks og én prosent gammel-troende. Ulike protestantiske retninger utgjør også rundt én prosent. Muslimer, jøder og karaitter utgjør til sammen litt under én prosent. Litt over 16 prosent svarer «vet ikke» eller «uspesifisert» på spørsmålet om religiøs tilknytning.

De etniske litauerne er med sine 2,4 millioner (2017) i Litauen langt flere enn esterne, som er 0,9 millioner i Estland og latvierne, som er 1,2 millioner i Latvia. Gjennom hele sovjetperioden lå andelen litauere i republikken på rundt 80 prosent, mens andelen estere i Estland og latviere i Latvia gikk gradvis ned på grunn av innflytting fra andre sovjetrepublikker. De siste par tiårene har det vært en massiv emigrasjon fra de baltiske landene. Én av fem innbyggere i Litauen har forlatt landet etter uavhengigheten i 1991.

Største byer er Vilnius med 536 000, Kaunas med 307 000 og Klaipėda med 159 000 innbyggere (2018).

Av landets innbyggere bor 67,7 prosent i byer (2018). Forventet levealder ved fødsel er 80,8 år for kvinner og 69,9 år for menn (2018).

• Les mer om Litauens befolkning

Litauen er en semi-presidentiell republikk. Regjeringen må ha støtte fra nasjonalforsamlingen, og presidenten velges direkte.

Nasjonalforsamlingen heter Seimas og har ett kammer. De 141 representantene velges for fire år. 71 av representantene velges som direktemandater i valgkretser, mens 70 representanter velges på nasjonale lister med forholdstallsvalg. Sperregrensa er på fem prosent for partier og sju prosent for valgforbund. Med to tredjedels flertall kan Seimas endre grunnloven.

Litauens president har forrang foran utenriksministeren i utformingen av landets utenrikspolitikk og kan nedlegge veto mot lover vedtatt av Seimas. Presidenten velges for fem år.

Litauen har ett offisielt språk – litauisk. Landet har verken ratifisert eller undertegnet Den europeiske pakt for regionale språk eller minoritetsspråk. I det østlige Litauen, der det mange steder er polsk befolkningsflertall, er det ikke tillatt med gateskilt på polsk. Polske og russiske medborgere av Litauen må «litauifisere» navnene sine i offentlige dokumenter.

Litauen ble medlem av FN ved selvstendigheten i 1991. Landet er også medlem av de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og Europarådet. De baltiske republikkene har dannet et eget Baltisk Råd. Litauen ble medlem av NATO og EU i 2004 (Schengen-samarbeidet siden 2007).

Det politiske livet i Litauen er preget av relativt mange partier med jevnbyrdig oppslutning. Sosialdemokrati, nasjonalkonservatisme og ulike former for populisme er de viktigste retningene. Agrare og liberale partier gjør seg også gjeldende.

• Les mer om Litauens politiske system og Litauens forsvar.

Litauen ble til som stat midt på 1200-tallet og ble alt på 1300-tallet en stormakt i Europa under storhertug Gediminas. Hovedstaden var Vilnius. Storhertugdømmet stod i mot de germanske framstøtene vestfra og ekspanderte østover inn på slavisk-bebodd territorium. Slik kom de baltiske litauerne i mindretall i et storhertugdømme som på sitt største strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet og inneholdt handelsveiene langs elvene Memel (Nemunas) og Dnepr. Administrasjonsspråket var gammeløstslavisk.

Litauerne var blant de siste i Europa til å bli kristnet. Dette skjedde først i forbindelse med at landet gikk i personalunion med Polen i 1386 (Polen-Litauen). Denne unionen ble stadig tettere, og i 1569 gikk den over til realunion og en sammensmelting av de to landene. Etter hvert gikk den litauiske adelen over til polsk språk. Bøndene forble litauiske. Da Polen ble delt mellom Prøyssen, Østerrike og Russland på slutten av 1700-tallet, havnet det meste av Litauen under russisk styre. En liten del – ved kysten – kom under Prøyssen og ble kalt Lille-Litauen.

De litauiske områdene var kjerneområder for de polske opprørene mot det russiske tsar-veldet i 1831 og 1863. I og med opphevelsen av livegenskapet i Russland på 1860-tallet ble det åpnet nye muligheter for de etniske litauerne, som hadde vært eiendomsløse bønder. På 1880-tallet vokste det fram en intelligentsia blant dem. De utviklet en nasjonal bevegelse basert på etnisitet, konsentrert om det litauiske språket. Også en annen retning vokste fram, der man ønsket å videreføre tradisjonen fra det territorielt store, fleretniske og flerkonfesjonelle Polen-Litauen. Både Polens nasjonalskald, Adam Mickiewicz og landsfaderen Józef Piłsudski regnet seg som litauere.

Etter første verdenskrig ble Republikken Litauen opprettet som nasjonalstat på den lille delen av det historiske Litauen der de etniske litauerne var i flertall. Det var to unntak som skapte strid. De litauiske nasjonsbyggerne ønsket å ha med den hovedsakelig tysk-bebodde byen Memel (nå Klaipėda) og Wilno (nå Vilnius), der flertallet var polsk og jødisk og det litauiske befolkningsinnslaget var ubetydelig. Polen tok Vilnius i 1920, men Litauen fikk Klaipėda i 1923. I mellomkrigstiden var Kaunas hovedstad. Vilnius ble endelig innlemmet i Litauen og gjort til hovedstad først i forbindelse med at Litauen ble sovjetrepublikk i 1940.

De første årene som del av Sovjetunionen innebar massive tiltak for å undertrykke opposisjonen. Fengslinger og henrettelser fikk stort omfang. Om lag 400 000 ble deportert til det indre av Sovjetunionen. En anti-sovjetisk partisangruppe eksisterte helt fram til 1953. Antanas Sniečkus var leder for det litauiske kommunistpartiet i 1940–1974 og nøt respekt utover partiets egne medlemmer som forsvarer av litauisk språk og kultur innenfor de sovjetiske rammene. Samtidig var Litauen den sovjetrepublikken der motstanden mot regimet fikk massestøtte, slik som i 1979 da 149 000 skrev under på et opprop for at Maria Fredsdronningens kirke i Klaipėda skulle tilbakeføres til menigheten.

Demokratiseringen av Sovjetunionen i siste halvdel av 1980-tallet – perestroika – ga litauerne mulighet for å organisere seg i uavhengighetsbevegelsen Sąjūdis, der Vytautas Landsbergis var en lederskikkelse. Det litauiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske moderpartiet i desember 1989, endret navn og fikk sosialdemokratisk program året etter. Under ledelse av den populære Algirdas Brazauskas var dette det første «eks-kommunistiske» partiet i Øst- og Sentral-Europa som vant et valg (i 1992). Litauen fikk igjen sin uavhengighet i september 1991, etter over ett års åpen konflikt med Moskva.

• Les mer om Litauens historie og Litauens samtidshistorie.

Da Litauen ble sovjetrepublikk i 1940, hadde landet lite industri, men et landbruk som var i stand til å eksportere. I årene etter andre verdenskrig ble det raskt reist industri, bygd ut infrastruktur og opprettet utdanningsinstitusjoner, men landet slet under ineffektiviteten i det sovjetiske økonomiske systemet. I 1990 var bruttonasjonalprodukt (BNP) i Litauen på 8591 USD, mens den for Sovjetunionen i sin helhet var på 6871 USD.

Litauen hadde en sterkt voksende økonomi på 2000-tallet fram til krisen i 2008. Mellom 2000 og 2008 økte BNP med 77 prosent. Finanskrisen i 2008–2009 gjorde at Litauens BNP i 2009 falt med dramatiske 14,7 prosent. BNP per capita er 22 752 USD (2021). Gini-koeffisienten, som måler ulikhet i befolkningens inntekt, ligger på 35,2 (2019).

Den massive arbeidsutvandringen siden landet ble medlem i EU i 2004 har skapt problemer med tilgangen på fagfolk.

Litauens industri er viktig både for arbeidsplasser og eksport. Matvareforedling og møbelindustri er store bransjer. Litauen har lyktes med å trekke til seg en del IT-bedrifter. Den største bedriften målt i omsetning er Orlen Lietuva, som driver Baltikums eneste oljeraffineri (i Mažeikiai). Største arbeidsgiver er hypermarkedkjeden Maxima med over 17 000 ansatte.

3,3 prosent av BNP skriver seg fra jordbruk, 28,5 prosent fra industri og 68,3 prosent fra tjenesteyting (2017). Jordbruket sysselsetter 9,1 prosent av de yrkesaktive, industrien 25,2 prosent og tjenesteyting 65,8 prosent (2015).

Litauen fikk euro 1. januar 2015 til erstatning for litas, som hadde vært valutaen siden 1993.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Litauen og mynt, mål og vekt i Litauen.

Mange nasjoners kulturuttrykk har gjort seg gjeldende på det territoriet som utgjøres av dagens Litauen. Vilnius har vært en viktig kulturby; ikke bare for litauerne, men også for polakker, jøder, belarusere, tatarer og karaiter, og Klaipėda (den gang Memel) var en viktig by for det tyske Øst-Prøyssen.

Arkitekturen i Vilnius inneholder praktbygg fra de fleste stilarter. Særlig kjent er Vilnius-barokken med for eksempel Kasimirkirken (1604), inspirert av Il Gesù i Roma. Kaunas, som var hovedstad i mellomkrigstiden fikk signalbygg i art deco, funkis og Bauhaus, blant annet rådhuset og posthuset. Trebygg er i de senere årene blitt trukket frem som uttrykk for de etniske litauernes byggekunst.

Det finnes en rik litteratur på polsk av forfattere som regnet seg som litauere. Dette gjelder Polens nasjonalskald Adam Mickiewicz (Adomas Mickevičius på litauisk), og Czesław Miłosz, som ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 1980. Den første boka på litauisk kom i 1542 og var en katekisme skrevet av en protestantisk prest. Likevel var det først mot slutten av 1800-tallet at litauisk for alvor kom i bruk som skriftspråk med diktere som Antanas Baranauskas. Etter det polsk-litauiske opprøret i 1864 og fram til 1904 var det påbudt å bruke kyrilliske bokstaver for å gjengi litauisk. I denne perioden ble det smuglet usensurerte bøker med latinske bokstaver av de såkalte bokbærerne (knygnešiai) fra Lille-Litauen på den tyske siden av grensa.

Vilnius var et sentrum for publisering på jiddisk mot slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. Den melodramatiske Eisik Meir Dick (1807–1893) er den mest kjente og populære forfatteren fra denne tiden.

I mellomkrigstiden var mye av den litauiske litteraturen på litauisk språk ruralt og nasjonalt vinklet, men europeiske strømninger som symbolisme, futurisme og ekspresjonisme var også representert. Tidlig på 1930-tallet utviklet det seg en særegen nyromantisk og katolsk eksistensialisme rundt tidsskriftene Granitas og Naujoji Romuva.

I etterkrigstiden var den litauisk-språklige litteraturen todelt i én offisiell del og én del basert på forfattere i ytre eller indre eksil. Balys Sruogas roman Dievų miškas (Gudenes skoger) om den nazistiske konsentrasjonsleiren Stutthof regnes som et hovedverk i denne perioden. Etter 1991 har flere forfattere benyttet seg av muligheten til å ta opp kontroversielle spørsmål rundt nasjonalisme og religion, slik som Ričardas Gavelis (1950–2002) med Vilniaus pokeris (Vilniuspoker) og Jurga Ivanauskaitė (1961–2007) med Ragana ir lietus (Heksa og regnet).

Den mest kjente litauiske kunstneren er Mikalojus Čiurlionis, som gjorde seg sterkt gjeldende både innen malerkunst og musikk. Verkene hans kan ses i Čiurlionis-museet i Kaunas; landets eldste kunstmuseum, grunnlagt i 1921.

Det produseres tre til fire spillefilmer om året og et tidobbelt antall dokumentarfilmer. Det utkommer ni dagsaviser. Basketball regnes som nasjonalsport.

• Les mer om skole og utdanning i Litauen, Litauens litteratur, medier i Litauen, kunst i Litauen, arkitektur i Litauen, musikk i Litauen, teater i Litauen og film i Litauen.

Fra 1880-tallet kom det innvandrere til Norge fra Litauen. Det var jøder som flyktet fra den framvoksende antisemittismen i tsar-Russland. Noen av dem var jødiske tobakksarbeidere fra Vilnius, invitert av tobakksfabrikant Conrad Langaard AS. De fleste jødene bosatte seg i Christiania og Trondheim.

På 2000-tallet er det kommet arbeidsinnvandrere fra Litauen. Om lag 40 000 litauere er bosatt i Norge (2020). Innvandrere fra Litauen utmerker seg fra andre arbeidsinnvandrere fra EU-land ved at de har bosatt seg spredt rundt i Norge og i mindre grad i Oslo.

I perioden 2004–2021 mottok Litauen 267,9 millioner euro gjennom EØS-midlene (EEA Grants og Norway Grants) som er Norges bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i Europa.

Norges eksport til Litauen i 2020 var på 6, 5 milliarder norske kroner. Samme år importerte Norge varer fra Litauen til en verdi av NOK 10, 5 milliarder. Norsk utenrikshandel med Litauen er jevnt økende. Skipsindustrien spiller her en viktig rolle. Litauen eksporterer særlig tre og trevarer, klær og maskiner til Norge. Den norske eksporten til Litauen består mye av fisk og maskiner.

Det er om lag 200 norske selskaper involvert i investeringer i Litauen. En flytende, norsk gassterminal i havnebyen Klaipėda ble innviet i 2014 og skal redusere avhengigheten av russisk gass.

Diplomatisk kontakt mellom Litauen og Norge ble opprettet i og med uavhengigheten i 1991. Det ble umiddelbart åpnet norsk ambassade i Vilnius. Litauen har ambassade i Oslo siden høsten 1994.

• FN-sambandet om Litauen
• Utenriksdepartementets landsider om Litauen
• BBCs landside om Litauen
• CIA World Factbook om Litauen