sperregrense – Store norske leksikon

I Norge er det en sperregrense på 4 prosent for tildeling av utjevningsmandater i stortingsvalg. Sperregrensen har stor innvirkning på hvor mange stortingsrepresentanter partiene får.

Her eksempel fra stortingsvalget i 2021: Rødt og Venstre kom over sperregrensen og fikk henholdsvis 4 og 5 utjevningsmandater i tillegg til direktemandatene. Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti kom under sperregrensen og fikk ingen utjevningsmandater.

Stortingsvalget 2021

Av Store norske leksikon.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Sperregrense er en minimumsgrense for hvor høy oppslutning et politisk parti må ha for å få tildelt seter i parlamentet. I Norge gjelder sperregrensen bare utjevningsmandater.

Ved stortingsvalg i Norge må et parti ha fire prosent eller mer av stemmene på landsbasis for å være med i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Sperregrensen har ingen betydning for de 150 distriktsmandatene.

Nivået på sperregrensen varierer fra land til land, fra sju prosent i Tyrkia til fire prosent i Norge og to prosent i Danmark. Ved valg til Europaparlamentet er sperregrensen fem prosent. Noen land har ikke sperregrense i sin valgordning, for eksempel Nederland. Sperregrensen kan angis av vedkommende partis stemmetall på landsbasis eller i de enkelte valgkretsene.

Sperregrenser er ment å hindre små partier i å få stor innflytelse. En sperregrense gjør valgsystemet mindre proporsjonalt, siden små partier får færre mandater enn stemmeantallet deres skulle tilsi uten sperregrensen.

Sperregrense i Norge

I Norge er sperregrensen en del av valgordningen ved stortingsvalg og er hjemlet i Grunnlovens § 59 femte ledd: «Ingen parti kan få utjamningsmandat utan å ha fått minst 4 prosent av det samla røystetalet for heile riket.» Ordningen med sperregrense og utjevningsmandater ble i Norge innført fra og med stortingsvalget i 1989. Den gang var det åtte utjevningmandater. Antallet utjevningsmandater ble i 2005 økt til 19, ett for hvert fylke.

I Norge avgjør sperregrensen på fire prosent hvem som er med i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Det betyr at de som får under fire prosent, ikke får utjevningsmandater, men de kan likevel få direktemandater fra valgdistriktene. Bare parti som får minst fire prosent av det totale antallet stemmer på landsbasis er med i fordelingen av utjevningsmandatene.

Fordeling

Stemmesedler fra stortingsvalget i 2013.

Stemmesedler

Av Espen Bratlie/Samfoto.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Utjevningsmandatene fordeles på partiene etter at distriktsmandatene er fordelt. Hvilke valgdistrikter et parti får et utjevningsmandat fra, bestemmes ut fra hvor de har de høyeste antall stemmer som ikke har ført til et distriktsmandat. Endres et utjevningsmandat i ett valgdistrikt, får det konsekvenser for de andre valgdistriktene.

Fordelingen av utjevningsmandatene kan få store utslag. Da Venstres oppslutning ble redusert fra 5,9 prosent i 2005 til 3,9 prosent i 2009, og partiet dermed kom under sperregrensen, mistet de åtte av sine ti stortingsrepresentanter. Omvendt fikk Sosialistisk Venstreparti 4,0 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 2013, og kom da hårfint over sperregrensen. De fleste av SVs sju mandater i perioden 2013–2017 var dermed utjevningsmandater.

Fordi sperregrensen i Norge kun gjelder utjevningsmandat, kan et norsk parti som får høy oppslutning i ett enkelt valgdistrikt bli representert på Stortinget gjennom direktemandat selv om det har svært lav oppslutning i landet som helhet. Dette gjaldt for eksempel Kystpartiet, som var representert på Stortinget fra Nordland fra 1997 til 2005.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Statsrett

Eirik Holmøyvik

Universitetet i Bergen