[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Karl 5.
engelsk Charles V, fransk Charles Quint, italiensk Carlo V, nederlandsk Karel V, spansk (som spansk konge) Carlos I, tysk Karl V
Født
24. februar 1500, Gent, Flandern (nå i Belgia)
Død
21. september 1558, Cuacos de Yuste, Estremadura, Spania
Karl 5.

Karl 5. var konge av Spania (Castilla og Aragón) fra 1516 til 1556, konge av Napoli fra 1516 til 1554, tysk konge fra 1519 til 1556 (medkonge med broren Ferdinand fra 1531) og tysk-romersk keiser og konge av Italia i årene 1530–1556. Han tilhørte fyrstehuset Habsburg.

Av .

Karl 5. var tysk-romersk keiser fra 1530 til 1556. Han tilhørte fyrstehuset Habsburg.

I tillegg til å være keiser var Karl konge av Spania (Castilla og Aragón) fra 1516 til 1556, konge av Napoli fra 1516 til 1554, tysk konge fra 1519 til 1556 (medkonge med broren Ferdinand fra 1531) og konge av Italia fra 1530 til 1556. Han var også titulær hertug av Burgund og herre over de burgundiske Nederlandene fra 1506 til 1555, og regjerende erkehertug av Østerrike fra 1519 til 1521.

Karl var kjent som Karl 1. i Spania og Karl 5. i Det tysk-romerske riket. Han hersket over «riket der Solen aldri går ned», men med kronene og territoriene hadde han også arvet alle de stridsspørsmål som var knyttet til dem. Det gjaldt særlig konflikten med Frankrike, reformasjonen og forholdet til fyrstene (især de protestantiske) i Det tysk-romerske riket.

Karl prøvde å løse problemene dels ved å oppnevne stedfortredere i de enkelte landene, dels ved selv å besøke landene så ofte han kunne. Han brukte svært mye tid på de religiøse motsetningene i Tyskland, men uten å oppnå det han ville, nemlig at den katolske kirken fortsatt skulle dominere der. Hans forsøk på å demme opp for rikets trusler utenfra – Frankrike og det osmanske riket – førte heller ikke til noen endelig løsning av disse problemene. I Spania ble han allerede i samtiden oppfattet som en god konge (til tross for sitt utenlandske opphav), men i forhold til de spanskstyrte territoriene i og utenfor Europa inntok han en ganske passiv rolle.

Familie, oppvekst og ekteskap

Familie des Kaisers Maximilian I
Karl var sønn av erkehertug Filip 1 «den smukke» og den spanske prinsessen Johanna «den vanvittige». Farfaren var den tysk-romerske keiseren Maximilian 1., og farmoren var Maria av Burgund. Maleriet viser Karl som barn (i midten foran) med broren Ferdinand (til venstre i bildet) og svogeren kong Lajos 2. av Ungarn (gift med Karls søster Maria). De voksne på bildet er (fra venstre) farfaren Maximilian, faren Filip og farmoren Maria (hun døde imidlertid som ung, så hun kan ikke ha vært der da bildet ble malt). Bildet er trolig malt omkring 1515/1516, men har senere fått latinske innskrifter som viser at bildet på et tidspunkt ble presentert som et gruppeportrett av noen av Jesu forfedre og slektninger. Originalen henger nå i Kunsthistorisches Museum i Wien.
Av .

Karl tilhørte fyrstehuset Habsburg og var sønn av erkehertug Filip 1 «den smukke» og den spanske prinsessen Johanna «den vanvittige». Farfaren var den tysk-romerske keiseren Maximilian 1., og farmoren var Maria av Burgund, som var datter av og enearving etter hertug Karl den dristige, den siste mannlige ætling av det gamle burgundiske fyrstehuset. Moren Johanna var, som eldste gjenlevende barn av «de katolske majesteter» kong Ferdinand av Aragón og dronning Isabella av Castilla, arving til de to største delene av Spania og deres øvrige besittelser (deriblant kongerikene Napoli, Sardinia og Sicilia samt de spanske besittelsene i de «nyoppdagede» kontinentene i Nord- og Sør-Amerika).

Karl var eldste sønn og den nest eldste i en søskenflokk på seks. De fire søstrene ble alle gift med europeiske konger; den eldste, Eleonora, attpåtil to ganger (først med kongen av Portugal og deretter med kongen av Frankrike), mens den nest eldste, Isabella, ble gift med den skandinaviske kongen Christian 2. Karls yngre bror Ferdinand ble brorens stedfortreder i de habsburgske arvelandene og etterfulgte ham som tysk-romersk keiser.

Oppvekst

Karl og hans søstre

Karl og søstrene Eleonora (til venstre) og Elisabeth som barn. Maleriene er fra 1502, noe som vil si at Eleonora var fire, Karl to og Elisabeth ett år gammel.

Av .

Karl var født i Gent, men vokste opp hos farens søster Margrete i Mechelen, etter at foreldrene i flere år hadde pendlet mellom Nederlandene og Spania for å ivareta sine interesser begge steder (de overtok som konge og dronning av Castilla da Isabella døde i 1504). Da faren døde plutselig i 1506, og moren – som i perioder hadde lidd av depresjoner – samme år ble erklært umyndig og ute av stand til å regjere, bestemte keiser Maximilian at sønnesønnen skulle være under tantens formynderskap inntil han ble gammel nok til selv å kunne regjere de landene han nå var formelt hersker over eller arving til.

Ved hoffet i Mechelen var livet preget av Margretes erfaringer både fra oppveksten ved den franske kongens hoff og av tradisjonene fra hennes burgundiske forfedre. Men hun omga seg også med noen av samtidens fremste lærde og kunstnere, deriblant teologene Erasmus av Rotterdam og Adrian av Utrecht, og komponistene Josquin des Prés og Pierre de la Rue. Gjennom samværet med disse nytenkende og kreative skikkelsene fikk Karl også impulser fra den fremvoksende renessansekulturen, selv om han i voksen alder ofte viste seg å være mer påvirket av middelalderens forestillingsverden og patriarkalske idealer.

Karl var tospråklig allerede i oppveksten (fransk og nederlandsk). Etter hvert lærte han også de nasjonale hovedspråkene i sine forskjellige riker (italiensk, spansk og tysk) samt latin, baskisk og portugisisk.

Karl arvet Nederlandene og de andre burgundiske territoriene (deriblant det nåværende Franche-Comté, Lorraine og Picardie) etter faren i 1506, og overtok styret der da han i 1515 ble erklært myndig av stenderforsamlingene i de nederlandske provinsene. Han ble konge i Castilla og Aragón (formelt som medkonge sammen med moren) og alle spanske land i den nye og den gamle verden da morfaren døde i 1516.

Da farfaren keiser Maximilian døde i 1519, arvet Karl Østerrike og huset Habsburgs øvrige besittelser, og samme år ble han valgt til farfarens etterfølger som konge i Det tysk-romerske riket. Han kunne dermed kalle seg imperator electus (latin, 'valgt keiser') og ble kronet til tysk konge i 1520. Det var først ti år senere han ifølge kirken formelt ble keiser gjennom pavens kroning i Bologna i 1530, selv om pavene hadde tolerert at han brukte keisertittelen siden valget i 1519. Kravet om at den tyske kongen først kunne bruke keisertittelen når paven hadde kronet ham, ble opphevet i farfarens regjeringstid, og Karl var den siste tysk-romerske keiser som lot seg krone av paven.

Forlovelser, ekteskap og etterkommere

Karl 5. og Isabella
Etter mye om og men giftet Karl seg med sin kusine Isabella av Portugal.
Av .

Karl hadde – i likhet med sine søstre – i oppveksten vært en brikke i farfarens strategiske ekteskapspolitikk, og allerede som syvåring ble han trolovet med den fire år eldre prinsesse Maria av England (søster til den senere kong Henrik 8.), men forlovelsen ble hevet i 1513, og Maria ble isteden gift med kong Ludvig 12. av Frankrike.

Da han ble konge av Spania, ønsket den lokale adelen at han skulle gifte seg med sin kusine Isabella av Portugal (1503–1539), men Karl valgte isteden å tilby sin eldste søster Eleonora som hustru til Isabellas far, kong Manuel 1., som nylig var blitt enkemann.

I Karls første år som hersker i Det tysk-romerske riket mente mange av riksfyrstene at en allianse med England ville være fordelaktig, især som motvekt mot Frankrikes innflytelse i Europa, og Karl valgte i 1521 å forlove seg med Henrik 8.s datter Maria. Hun var foreløpig bare fem år gammel, så det ville ta mange år før hun kunne forventes å gi ham en legitim arving, noe som etter hvert hadde blitt viktig for Karl.

Etter at han i 1525 hadde beseiret den franske kongen Frans 1.s hær i slaget ved Pavia og tatt kongen til fange, valgte Karl å heve forlovelsen med Maria og vendte isteden på ny blikket mot Portugal, hvor svogeren Manuel nå var død og etterfulgt av dennes sønn fra et tidligere ekteskap, Johan 3. Karl tilbød nå å gifte seg med kusine Isabella og kunne som motytelse tilby sin yngste søster Katarina som hustru for kong Johan.

Karl og Isabella giftet seg i Sevilla i 1526, og ekteskapet var lykkelig, til tross for at Karl allerede hadde pådratt seg minst fire barn utenfor ekteskap. De fikk syv barn, hvorav bare tre nådde voksen alder. Den eneste overlevende sønnen Filip 2. ble i sin tur farens etterfølger som konge av Spania og hertug av Burgund, mens den eldste datteren Maria ble gift med sin fetter, den senere keiser Maximilian 2.

Regjeringstid

Rikene og territoriene Karl hersket over var spredt over tre (fem) verdensdeler – Europa, Nord- og Sør-Amerika, foruten øyer utenfor Afrika (Kanariøyene) og Asia (Filippinene). Han hersket over «et rike der solen aldri gikk ned». Tizians portrett av Karl henger nå i Capodimonte-museet, Napoli.

/SCODE.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Rikene og territoriene Karl hersket over var spredt over tre (fem) verdensdeler – Europa, Nord- og Sør-Amerika, foruten øyer utenfor Afrika (Kanariøyene) og Asia (Filippinene). Av disse var det bare fastlands-Spania, Sardinia, Sicilia og kongeriket Napoli som var geografisk sammenhengende områder, mens Det tysk-romerske riket (inkludert de habsburgske arvelandene og vasallstater som Böhmen og Ungarn) og Nederlandene og de øvrige burgundiske arvelandene besto av et lappeteppe av territorier som ofte lå langt fra hverandre.

Dette medførte at Karl ikke bare arvet land, men også gamle stridsspørsmål med naboriker om hvem som skulle ha makten hvor, og dessuten en stor utfordring når det gjaldt hvordan han selv skulle kunne styre effektivt over de områdene han var øverste hersker over. Disse problemene kom til å prege det meste av hans regjeringstid.

Karl prøvde å løse problemene dels ved å oppnevne stedfortredere i de enkelte landene, dels ved selv å besøke landene så ofte han kunne. Ifølge kildene skal han (regnet i dager) ha tilbrakt nesten 21 år av sin 40 år lange regjeringstid på reise. Dermed ble han den mest bereiste monarken i verden inntil transportrevolusjonen i andre halvdel av 1900-tallet gjorde det mulig å slå hans rekord.

Ut fra en analyse av hans reise- og oppholdsmønster kan man få inntrykk av at Karl først og fremst var opptatt av å styre sin barndoms nærområder i de burgundiske Nederlandene, men historien viser at han i hele sitt voksne liv også prøvde å balansere pliktene og ambisjonene som keiser i Det tysk-romerske riket med de lokale forventningene til ham som spansk konge.

Han brukte svært mye tid på de religiøse motsetningene i Tyskland, men uten å oppnå det han ville, nemlig at den katolske kirken fortsatt skulle dominere der. Hans forsøk på å demme opp for rikets trusler utenfra – Frankrike og det osmanske riket – førte heller ikke til noen endelig løsning av disse problemene. I Spania ble han allerede i samtiden oppfattet som en god konge (til tross for sitt utenlandske opphav), men i forhold til de spanskstyrte territoriene i og utenfor Europa inntok han en ganske passiv rolle.

Det tysk-romerske riket

I hele Karls regjeringstid som keiser var det særlig tre problemer som opptok ham:

  1. den franske kongens ambisjoner om å utvide sin maktsfære ved keiserrikets yttergrenser i vest (hertugdømmene Lothringen og Luxembourg, frigrevskapet Burgund, grevskapene Artois og Elsass) og sør (Savoia, Piemonte og hertugdømmet Milano)
  2. det osmanske rikets ekspansjon på Balkan (erobringen av det sørlige Ungarn)
  3. politisk/sosial uro og religiøs strid i store deler av riket.

Det franske/italienske problem

Den franske kongen Frans 1. hadde erobret Milano i 1515, men måtte trekke seg ut igjen i 1521. Et nytt forsøk på å få fotfeste i Nord-Italia i 1525 endte med totalt nederlag for de franske styrkene i slaget ved Pavia, og Frans var keiserens krigsfange i et år. Karl hadde nå kontroll over nesten hele den «italienske støvelen», ettersom han også var konge av Napoli.

I allianse med paven og flere norditalienske bystater gikk Frans til nye angrep i Italia i 1526/1527, men ble møtt av en keiserlig hær som samtidig benyttet anledningen til å angripe og plyndre Roma. Ved freden i Cambrai i 1529 måtte Frans gi opp kravet på overhøyhet over de burgundiske områdene Flandern og Artois og anerkjenne Karl som rettmessig hersker i Milano og Napoli.

Da Karl i 1535 arvet hertugdømmet Milano etter den barnløse hertugen Francesco 2. Sforza, gjorde Frans enda et forsøk på å skaffe seg kontroll over denne viktige bystaten. Hans hær gikk til angrep i Savoia og Piemonte, men klarte ikke å innta Milano. I 1540 utnevnte Karl sin sønn Filip til hertug av Milano, og Frans måtte nå erkjenne at han hadde tapt denne kampen. Han satset isteden på sin allianse med den osmanske sultanen Suleyman 1., som påtok seg å angripe Karls territorier ved og handelsruter på Middelhavet. Frans erklærte på ny krig mot keiseren i 1542, men uten å oppnå særlig fremgang i sine angrep langs rikets yttergrenser. En fredsavtale mellom de to i 1544 gjenopprettet stort sett tilstanden fra avtalen av 1529.

Frans døde i 1547 og ble etterfulgt av sønnen Henrik 2., som fortsatte farens kamp mot keiseren, men heller ikke Henrik oppnådde varige seirer, til tross for allianser med både osmaner og protestantiske fyrster i keiserriket. Fredsavtalene i Cateau-Cambresis i 1559, året etter Karls død, gjorde slutt på krigstilstanden i Italia og andre omstridte grensetrakter.

Det tyrkiske/ungarske problem

Siden slutten av 1300-tallet hadde de tyrkisktalende osmanene erobret store deler av det gamle bysantinske (østromerske) riket og truet den tysk-romerske keiserens besittelser i Øst- og Sørøst-Europa. Den nye sultanen Suleyman 1., som hadde kommet til makten året etter at Karl besteg tronen, erobret de sørlige og østlige delene av Ungarn etter slaget ved Mohács i 1526. I 1529 forsøkte Suleyman å innta Wien, men uten å lykkes. Til gjengjeld forstyrret den osmanske flåten mye av keiserrikets handelsaktiviteter i og rundt Middelhavet, og hemmet habsburgernes forsøk på å trenge sørover på Balkan.

I 1538 inngikk Karls bror Ferdinand, som fra 1531 var tysk medkonge og keiserens stedfortreder i de østlige delene av riket, en avtale med sultanens marionettkonge i Ungarn, János Zápolya, om at Ferdinand skulle arve den ungarske kronen ved János’ død. I strid med avtalen testamenterte János likevel Ungarn til sin egen sønn János Zsigmond. Dette godtok ikke sultanen, og resultatet ble at Ungarn fra 1540 ble delt i tre: János Zsigmond fikk den østligste delen (Transilvania), den nordvestlige delen (med nåværende Slovakia) tilfalt Ferdinand, mens sultanen beholdt den midtre delen med Budapest. Det osmanske trykket mot keiserriket vedvarte i ytterligere halvannet århundre, inntil osmanene i 1683 gjorde et mislykket forsøk på å innta Wien og ved freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i 1699 måtte avstå Transilvania og det sentrale Ungarn til keiseren.

Interne problemer i keiserriket

Kroningen av Karl 5.
Karl ble kronet i Bologna i 1530 av pave Clemens 7. Bildet er en freske fra cirka 1580 som forestiller Karl og Clemens til hest i forbindelse med kroningen.
Av .

Fra midten av 1400-tallet og særlig i keiser Maximilians regjeringstid (1493–1519) hadde de indre maktforholdene i Det tysk-romerske riket endret seg. Det ble opprettet flere nye riksinstitusjoner, en ny ordning for lokalforvaltning og utskrivningsvesen samt et riksomfattende skattesystem, og riksdagen og riksstendene (med kurfyrstene i spissen) fikk gradvis mer makt på bekostning av keiserens styringsfullmakter.

Da Karl tiltrådte som tysk konge og senere som keiser, kunne han likevel regne med at hans tre viktigste funksjoner fortsatt sto ved lag: Han var rikets øverste krigsherre med ansvar for rikets forsvar mot ytre og indre fiender; han fungerte som megler og rikets øverste dommer ved konflikter mellom enkeltfyrster og territorier; og han var fortsatt å regne som den fremste verdslige forsvarer av og garantist for den katolske kirkens stilling i riket.

Denne siste rollen tok Karl på største alvor. Han så på kirken som en samlende enhet i riket, men den protestantiske reformasjonen kom i veien, og han ble en ivrig motstander av den. Han ønsket å sikre sine arveland for seg og sin slekt, øke sin egen makt i forhold til riksfyrstene og å knuse reformasjonen, men disse målene kom ofte i strid med hverandre og hindret ham i å føre en konsekvent politikk. Hans forhold til de enkelte pavene i hans regjeringstid varierte fra samarbeid til åpen konflikt (især om politisk/militære allianser og lokale italienske forhold). Hans støtte til den katolske kirkens lære og tradisjoner var imidlertid oppriktig, og den vanskelige avveiningen av kirkens positive og negative innflytelse på rikets indre forhold førte ofte til at han i innenrikspolitikken måtte velge handlemåter som han selv mente var uheldige for rikets fred og fremgang.

Ved kongevalget i 1519 hadde Karl hatt stor nytte av den sørtyske riksridderen Franz von Sickingen, som med sine tropper rundt Frankfurt sikret at valget av Karl ikke ble forstyrret av rivalen Frans 1.s støttespillere. Til takk satte den nyvalgte kongen ham i 1521 til å lede en militær ekspedisjon mot den franske kongens besittelser i Picardie, men felttoget endte med nederlag og et pinlig tilbaketog. Året etter stilte von Sickingen og humanistpoeten Ulrich von Hutten seg i spissen for ridderoppstanden, et opprør som først og fremst var rettet mot de høyadelige (og især de geistlige) riksfyrstene. Opprøret ble raskt slått ned, men for keiseren, som befant seg i Spania, var det uheldig at von Sickingens leietropper uten keiserens fullmakt hadde kjempet med det keiserlige banner som samlingsmerke. Ridderoppstanden ble en viktig inspirasjon for bondekrigen, som brøt ut i 1524 og varte i to år.

Allerede i 1521 overdro Karl til sin bror Ferdinand funksjonen som regjerende erkehertug av Østerrike, og i 1526 ble broren også valgt til konge av Böhmen og Ungarn. Som konge av Böhmen ble Ferdinand automatisk kurfyrste, og dermed hadde Karl sin egen representant i dette kollegiet. Da han i 1531 fikk broren valgt til tysk medkonge (og dermed keiserens utpekte tronfølger), lot det til at habsburgernes kontroll over hele riket var styrket. Det skulle imidlertid vise seg at de to brødrene ikke alltid var enige om hvordan keiserriket eller arvelandene burde styres.

Blant de sakene brødrene var uenige om var Karls iherdige forsøk på å få sønnen Filip valgt til Ferdinands medkonge i keiserriket. På den annen side var Ferdinand stort sett lojal overfor brorens håndtering av konflikten med riksfyrstene, og han støttet ham i kompromissene med protestantene under den tyske reformasjonen, til tross for at Ferdinand selv hadde valgt en hardere linje mot de mest radikale kjetterne, deriblant gjendøperne.

Reformasjon og religionskriger

En av de første større sakene Karl måtte håndtere som tysk konge, var konflikten mellom kirken og reformatoren Martin Luther. Som presteviet var Luther underlagt kirkens (og dermed pavens) autoritet, og som borger av riket og universitetslærer var han Karls verdslige undersått. Da paven i 1520 truet med å lyse Luther i bann for kjetteri, hadde Karl ikke noe valg: Han måtte innkalle ham til et riksmøte i Worms i mai 1521, slik at han kunne forklare seg og eventuelt tilbakevise anklagene. Luthers forsvarstale til riksdagen gjorde ikke inntrykk på Karl, som fordømte ham som kjetter og fredløs («i rikets akt») og forbød samtidig rikets fyrster og andre undersåtter å støtte eller spre hans kjetterske lære («Worms-ediktet»).

Sterkest var motstanden mot Karls religionspolitikk i de tyske delene av riket. Dette skyldtes dels at flere av de mektigste fyrstene selv hadde sympati for Luthers og de andre protestantiske ledernes teologi og syn på forholdet mellom kirke og stat, men også fordi de var redde for at keiseren med kirken i ryggen skulle få for mye makt på deres bekostning. I 1531 gikk noen av fyrstene sammen i Det schmalkaldiske forbund, en forsvarsallianse som i hovedsak var rettet mot keiseren og hans støttespillere blant riksfyrstene.

I kampen mot reformasjonen ble Karl i virkeligheten drevet fra skanse til skanse, først i 1520-årene med fyrstenes sabotering av Worms-ediktet (som keiseren ble nødt til å tilbakekalle i 1532) og deretter med riksdagen i Augsburg i 1530, der de protestantiske fyrstene la frem et felles bekjennelsesskrift, den augsburgske konfesjon. Keiseren avfeide innspillet, og dette var den direkte foranledningen til dannelsen av Det schmalkaldiske forbund.

Karl hadde lenge håpet at paven ville innkalle til et kirkemøte som kunne løse det han selv oppfattet som interne stridigheter i kirken. Trientkonsilet åpnet i 1545, men hans protestantiske vasaller nektet å anerkjenne møtets autoritet og førte i årene 1546–1547 åpen krig mot keiseren, men tapte.

Etter en pause gjenopptok Trientkonsilet sine forhandlinger, nå med deltagelse også fra protestantene, og keiseren fulgte utviklingen fra sin residens i Innsbruck. Men da et nytt schmalkaldisk opprør («fyrsteoppstanden») brøt ut i 1552 og Karls hærfører fra den første schmalkaldiske krigen, Moritz av Sachsen, gikk over til den protestantiske siden og forsøkte å fange keiseren i et overraskelsesangrep, hadde Karl fått nok. Han flyktet til Nederlandene og overlot deretter til broren Ferdinand å forhandle med riksfyrstene om en endelig løsning på konflikten. Den kom på riksdagen i Augsburg i 1555, der det ble fastslått at fyrstene selv kunne velge sin trosretning og at dette valget dessuten skulle gjelde for deres undersåtter (religionsfreden i Augsburg).

Nederlandene og andre burgundiske arveland

Karl 5
Karl 5. som ung. Maleri fra rundt 1520 av Bernard van Orley.
Av .

Karl hadde i navnet vært herre over de burgundiske Nederlandene siden farens død i 1506, men sto under tanten Margretes regentskap til han ble erklært myndig i 1515. Bare to år senere måtte han flytte til Spania for å overta styret der etter morfarens død. Han utnevnte derfor tanten til sin stattholder i Nederlandene, og hun styrte der til sin død i 1530. Hun måtte på hans vegne slå ned et bondeopprør i Friesland, som endte med at anførerne ble fanget og henrettet i 1523.

Karl ville virkeliggjøre sin visjon om et samlet rike i Nederlandene, og Margrete måtte derfor prøve å få opphevet den franske kongens overhøyhet over en del av Karls burgundiske arveland (Flandern, Artois og frigrevskapet Burgund). Hun lyktes med dette gjennom fredsavtalen i Cambrai (1529), da kong Frans 1. formelt ga avkall på sine krav i forhold til de to første, men opprettholdt det når det gjaldt restene av det gamle Burgund i det østlige Frankrike.

Da Margrete døde, valgte Karl å utnevne sin søster, enkedronning Maria av Ungarn, som ny stattholder. Hun fikk også ansvaret for å fostre keiserens nieser Dorotea og Isabella, etter at deres mor var død og faren, den tidligere dansk-norske kongen Christian 2., fra 1532 var dansk statsfange. Etter at svogeren ble avsatt og måtte gå i eksil i Nederlandene, hadde Karl (hovedsakelig av handelspolitiske årsaker) nektet å støtte hans forsøk på å gjenerobre de skandinaviske rikene.

De nordlige provinsene var fra gammelt av underlagt den tysk-romerske keiseren, men dette forhindret ikke at de lokale styrerne ofte opponerte mot keiserens påbud, især etter at den protestantiske reformasjonen grep om seg også her. Karl måtte flere ganger gripe inn militært, og med freden i Venlo i 1543 lyktes han endelig i å samle de 17 provinsene under sin egen overhøyhet og Marias styre. Da Karl abdiserte i 1556 og sønnen Filips lokale hær der senere gikk brutalt frem overfor nederlandske dissidenter, oppsto det en borgerkrig som endte med at de syv nordligste og protestantiske provinsene i 1581 brøt ut og dannet sin egen stat, De forente provinser. Spania anerkjente først den nye statens selvstendighet ved freden i Westfalen i 1648.

Nederlandene sto Karls hjerte nært; dette var landet han hadde vokst opp i. I voksen alder tilbrakte han mye tid her, og han visste å verdsette de skatteinntektene han fikk fra disse territoriene, som var blant de mest utviklede og effektive produksjons- og handelsøkonomiene i Europa på 1500-tallet. Han valgte også å ta med seg medarbeidere herfra til sitt spanske hoff, noe som ikke falt i god jord hos den spanske adelen.

Under sine mange og lange opphold i Nederlandene valgte Karl å bruke det gamle Coudenberg-slottet i Brussel som sin hovedresidens. Det var her han hadde overtatt styringen av Nederlandene som ung, og det var her han formelt abdiserte fra keiserverdigheten 41 år senere. Slottet ble ødelagt av brann i 1721 og senere revet for å gi plass for det nåværende kongeslottet, men rester av middelalderslottet er bevart under bygningene rundt Place Royale.

Spania og spanskstyrte områder i Europa

Da Karl i 1516 tiltrådte arven etter sin spanske morfar, innebar det formelt at han ble konge over hele syv «riker» – Aragón, Castilla, León, Navarra, Napoli, Sicilia og Sardinia, men i praksis regnes han som den første kongen av et samlet Spania og dets underlagte territorier utenfor den iberiske halvøya. Han måtte forhandle med stenderforsamlingene i de enkelte riksdelene for å bli anerkjent som regjerende konge, ettersom moren formelt sett fortsatt var dronning, og avtalene som ble inngått varierte fra sted til sted.

Den nye kongen forlot Spania i 1520 for å ta hånd om det tysk-romerske rikets affærer og satte inn sin gamle lærer Adrian av Utrecht som stattholder i Castilla. Kongens ambisjoner om å styre sine spanske besittelser uten innblanding fra undersåttene vakte raskt misnøye og resulterte i Castilla i et sivilt opprør, Comuneros-oppstanden, som ble slått ned av kongetro tropper året etter. I Navarra prøvde den forrige kongen, Henrik 2., med fransk hjelp å gjenerobre sitt rike, men måtte gi opp etter fire års stridigheter.

Karls morforeldre Ferdinand og Isabella hadde i 1492 gjenerobret Granada, den siste mauriske besittelsen i fastlands-Spania, og påla samtidig de gjenværende jøder og muslimer i riket å omvende seg til kristendommen eller forlate riket, under trussel om straff. Paven takket ekteparet i 1494 ved å gi dem ærestittelen «katolske monarker». Karl fortsatte sine forgjengeres strenge politikk overfor de som hadde valgt å konvertere (jødiske conversos og muslimske moriscos).

Den protestantiske reformasjonen fikk aldri fotfeste i Karls spanske besittelser, som isteden støttet den katolske motreformasjonen som vokste frem mot slutten av hans regjeringstid. I Spania var inkvisisjonen kirkens viktigste virkemiddel for å opprettholde den katolske lære, og for kongen selv fungerte den som en effektiv trussel mot undersåtter som måtte tenke på opprør.

Etter de tidlige konfliktene var Karls posisjon i Spania stort sett sikret mot indre fiender. Tidvis kom det riktignok til motsetninger mellom kongen og den lokale adelen, som hadde mistet mye av sin innflytelse over statsstyret. De mente også at kongen hadde for mange utenlandske rådgivere og brukte for mye av rikets inntekter til å føre kriger som Spania hadde lite glede av. Samlet sett ble kongen likevel ansett for å være en god hersker, fordi han hadde bidratt til å øke Spanias anseelse og innflytelse i Europa. Dette var trolig grunnen til at han etter abdikasjonen som spansk konge og tysk-romersk keiser i 1556 valgte å bli boende i Spania og ønsket å bli begravet der.

Karls besittelser i Italia

Som konge av Castilla var Karl også statsoverhode i kongerikene Napoli, Sicilia og Sardinia, og som tysk-romersk konge/keiser også i flere norditalienske stater. I Nord-Italia var det først og fremst den franske kongens hyppige forsøk på å skaffe seg et italiensk fotfeste som skapte problemer, blant annet i Milano. Som trofast forsvarer av den katolske kirken kunne Karl likevel stort sett regne med støtte fra de ulike pavene i konflikter om herredømmet over disse områdene.

I de søritalienske rikene hersket han – gjennom sine lokale stattholdere – stort sett uforstyrret, men disse områdene ble flere ganger utsatt for angrep og invasjonsforsøk fra den osmanske flåten. I 1538 erobret Karls tropper den osmanske flåtebasen Tunis på kysten av Nord-Afrika og satte dermed en midlertidig stopper for de osmanske angrepene i Middelhavet. Tunis ble gjenerobret av osmanene i 1574.

I 1554 abdiserte Karl fra sin kongeverdighet i de søritalienske rikene til fordel for sin sønn Filip.

«Den nye verden»

I løpet av 1400-tallet hadde europeiske sjøfarere (hovedsakelig i tjeneste hos den spanske og den portugisiske kongen) «oppdaget» en rekke nye territorier utenfor Europa og de beste reiserutene til disse områdene. Etter at Columbus i 1492 hadde nådd øyene utenfor Nord-Amerika måtte paven megle i konflikten mellom Spania og Portugal. Resultatet ble Tordesillas-avtalen, som ga Spania overhøyhet over kjente og ukjente områder vest for en lengdegrad omkring 2050 kilometer vest for Kapp Verde-øyene i Atlanterhavet.

Vasco da Gamas reise til India rundt sørspissen av Afrika i 1498 og Magellans jordomseiling omkring 1520 gjorde det nødvendig å regulere grenseforholdene også på den andre siden av kloden, og dette skjedde i en tilleggsavtale i 1529. Disse bilaterale avtalene, som ble tolket ulikt av de to partene og stort sett ignorert av resten av verden, la likevel grunnlaget for Spanias posisjon som en økonomisk og maritim stormakt på midten av 1500-tallet. At Portugal heller ikke fullt ut overholdt traktatbestemmelsene førte til et anstrengt forhold mellom de to nabostatene, som endte med at Karls etterfølger Filip 2. i 1580 invaderte Portugal og året etter lot seg krone til konge også der.

Karl besøkte aldri sine besittelser på den vestlige halvkule, men han innså tidlig hvilke økonomiske fordeler de nye koloniene kunne gi for både Spania og hans egen personlige handlefrihet som konge og keiser. Det var særlig i Mexico og Sør-Amerika det var mye å hente, i form av dyrkbar jord og andre naturressurser som sølv og gull, men også billig arbeidskraft fra kolonister og den overvunne lokalbefolkningen, som etter hvert skulle kristnes og «siviliseres». Ett av de viktigste bidragene til den nyvunne rikdommen var sølvgruvene i Potosí (i nåværende Bolivia), som på slutten av Karls regjeringstid sto for omkring 60 prosent av den samlede årlige utvinning av sølv i verden.

Karl organiserte styringen av de ulike territoriene gjennom å utnevne visekonger og lokale guvernører, og da han så at de tidlige conquistadorene ofte utnyttet urinnvånerne, strammet han inn på privilegiene de hadde fått. Til gjengjeld sørget han for å effektivisere transporten av afrikanske slaver direkte til Amerika (den hadde tidligere gått via Spania).

Koloniene kunne også brukes til å forsterke de kongelige inntektene gjennom å gi konsesjoner til private utbyggere, slik Karl gjorde da han i 1528 ikke kunne betale sin gjeld til pengeutlåneren Bartholomeus Welzer i Augsburg og isteden ga ham rett til å utnytte et stort område i den nordlige delen av Sør-Amerika. Området var i samtiden kjent som «Lille Venezia» (som ga opphav til det nåværende navnet Venezuela), men konsesjonen ble trukket tilbake allerede i 1546.

Abdikasjon, alderdom og død

I begynnelsen av 1550-årene begynte Karls helse å svikte, og den langvarige striden med riksfyrstene i Tyskland la stein til byrden. I 1554 overlot han kongeverdighetene i Sør-Italia til sønnen Filip, som året etter også fikk makten i Nederlandene. I 1556 abdiserte han som spansk konge til fordel for sønnen, mens broren Ferdinand ble eneregjerende monark i de habsburgske arvelandene og i 1558 anerkjent som Karls etterfølger som tysk-romersk keiser. Dermed var delingen av fyrstehuset Habsburg i to grener et faktum som besto til den spanske grenen døde ut i 1700.

Karl trakk seg tilbake til Spania, hvor han tok opphold i et nybygd palass i tilknytning til klosteret San Jerónimo de Yuste omkring 100 kilometer vest for Madrid. Her tilbrakte han sine siste to leveår med omfattende brevveksling for å holde seg oppdatert på utviklingen i sine tidligere riker. Klosteret og palasset ble ødelagt under Napoleonskrigene, men gjenreist i 1949.

Karl 5. døde i september 1558 og ble bisatt i klosterkirken, men levningene ble i 1570-årene flyttet til klosterkirken i El Escorial, hvor Karls og Isabellas sarkofager siden 1654 kan sees i det kongelige mausoleet der.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kohler, Alfred (1999). Karl V. 1500–1558. Eine Biographie. München: C. H. Beck
  • Parker, Geoffrey (2019): Emperor. A New Life of Charles V. New Haven, USA: Yale University Press

Kommentarer (2)

skrev Paul Bjarne Lyse

Trykkfeil i teksten: Morfaren Ferdinand døydde i 1516, ikkje i 1561 som det står i artikkelen. Helsing Paul Bjarne Lyse.

svarte Ida Scott

Takk for korrekturen! Mvh Ida Scott, redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg