Karl 5. (tysk-romersk keiser)

Karl var født i Gent, men vokste opp hos farens søster Margrete i Mechelen, etter at foreldrene i flere år hadde pendlet mellom Nederlandene og Spania for å ivareta sine interesser begge steder (de overtok som konge og dronning av Castilla da Isabella døde i 1504). Da faren døde plutselig i 1506, og moren – som i perioder hadde lidd av depresjoner – samme år ble erklært umyndig og ute av stand til å regjere, bestemte keiser Maximilian at sønnesønnen skulle være under tantens formynderskap inntil han ble gammel nok til selv å kunne regjere de landene han nå var formelt hersker over eller arving til.

Ved hoffet i Mechelen var livet preget av Margretes erfaringer både fra oppveksten ved den franske kongens hoff og av tradisjonene fra hennes burgundiske forfedre. Men hun omga seg også med noen av samtidens fremste lærde og kunstnere, deriblant teologene Erasmus av Rotterdam og Adrian av Utrecht, og komponistene Josquin des Prés og Pierre de la Rue. Gjennom samværet med disse nytenkende og kreative skikkelsene fikk Karl også impulser fra den fremvoksende renessansekulturen, selv om han i voksen alder ofte viste seg å være mer påvirket av middelalderens forestillingsverden og patriarkalske idealer.

Karl var tospråklig allerede i oppveksten (fransk og nederlandsk). Etter hvert lærte han også de nasjonale hovedspråkene i sine forskjellige riker (italiensk, spansk og tysk) samt latin, baskisk og portugisisk.

Karl arvet Nederlandene og de andre burgundiske territoriene (deriblant det nåværende Franche-Comté, Lorraine og Picardie) etter faren i 1506, og overtok styret der da han i 1515 ble erklært myndig av stenderforsamlingene i de nederlandske provinsene. Han ble konge i Castilla og Aragón (formelt som medkonge sammen med moren) og alle spanske land i den nye og den gamle verden da morfaren døde i 1516.

Da farfaren keiser Maximilian døde i 1519, arvet Karl Østerrike og huset Habsburgs øvrige besittelser, og samme år ble han valgt til farfarens etterfølger som konge i Det tysk-romerske riket. Han kunne dermed kalle seg imperator electus (latin, 'valgt keiser') og ble kronet til tysk konge i 1520. Det var først ti år senere han ifølge kirken formelt ble keiser gjennom pavens kroning i Bologna i 1530, selv om pavene hadde tolerert at han brukte keisertittelen siden valget i 1519. Kravet om at den tyske kongen først kunne bruke keisertittelen når paven hadde kronet ham, ble opphevet i farfarens regjeringstid, og Karl var den siste tysk-romerske keiser som lot seg krone av paven.

Karl hadde – i likhet med sine søstre – i oppveksten vært en brikke i farfarens strategiske ekteskapspolitikk, og allerede som syvåring ble han trolovet med den fire år eldre prinsesse Maria av England (søster til den senere kong Henrik 8.), men forlovelsen ble hevet i 1513, og Maria ble isteden gift med kong Ludvig 12. av Frankrike.

Da han ble konge av Spania, ønsket den lokale adelen at han skulle gifte seg med sin kusine Isabella av Portugal (1503–1539), men Karl valgte isteden å tilby sin eldste søster Eleonora som hustru til Isabellas far, kong Manuel 1., som nylig var blitt enkemann.

I Karls første år som hersker i Det tysk-romerske riket mente mange av riksfyrstene at en allianse med England ville være fordelaktig, især som motvekt mot Frankrikes innflytelse i Europa, og Karl valgte i 1521 å forlove seg med Henrik 8.s datter Maria. Hun var foreløpig bare fem år gammel, så det ville ta mange år før hun kunne forventes å gi ham en legitim arving, noe som etter hvert hadde blitt viktig for Karl.

Etter at han i 1525 hadde beseiret den franske kongen Frans 1.s hær i slaget ved Pavia og tatt kongen til fange, valgte Karl å heve forlovelsen med Maria og vendte isteden på ny blikket mot Portugal, hvor svogeren Manuel nå var død og etterfulgt av dennes sønn fra et tidligere ekteskap, Johan 3. Karl tilbød nå å gifte seg med kusine Isabella og kunne som motytelse tilby sin yngste søster Katarina som hustru for kong Johan.

Karl og Isabella giftet seg i Sevilla i 1526, og ekteskapet var lykkelig, til tross for at Karl allerede hadde pådratt seg minst fire barn utenfor ekteskap. De fikk syv barn, hvorav bare tre nådde voksen alder. Den eneste overlevende sønnen Filip 2. ble i sin tur farens etterfølger som konge av Spania og hertug av Burgund, mens den eldste datteren Maria ble gift med sin fetter, den senere keiser Maximilian 2.

Den franske kongen Frans 1. hadde erobret Milano i 1515, men måtte trekke seg ut igjen i 1521. Et nytt forsøk på å få fotfeste i Nord-Italia i 1525 endte med totalt nederlag for de franske styrkene i slaget ved Pavia, og Frans var keiserens krigsfange i et år. Karl hadde nå kontroll over nesten hele den «italienske støvelen», ettersom han også var konge av Napoli.

I allianse med paven og flere norditalienske bystater gikk Frans til nye angrep i Italia i 1526/1527, men ble møtt av en keiserlig hær som samtidig benyttet anledningen til å angripe og plyndre Roma. Ved freden i Cambrai i 1529 måtte Frans gi opp kravet på overhøyhet over de burgundiske områdene Flandern og Artois og anerkjenne Karl som rettmessig hersker i Milano og Napoli.

Da Karl i 1535 arvet hertugdømmet Milano etter den barnløse hertugen Francesco 2. Sforza, gjorde Frans enda et forsøk på å skaffe seg kontroll over denne viktige bystaten. Hans hær gikk til angrep i Savoia og Piemonte, men klarte ikke å innta Milano. I 1540 utnevnte Karl sin sønn Filip til hertug av Milano, og Frans måtte nå erkjenne at han hadde tapt denne kampen. Han satset isteden på sin allianse med den osmanske sultanen Suleyman 1., som påtok seg å angripe Karls territorier ved og handelsruter på Middelhavet. Frans erklærte på ny krig mot keiseren i 1542, men uten å oppnå særlig fremgang i sine angrep langs rikets yttergrenser. En fredsavtale mellom de to i 1544 gjenopprettet stort sett tilstanden fra avtalen av 1529.

Frans døde i 1547 og ble etterfulgt av sønnen Henrik 2., som fortsatte farens kamp mot keiseren, men heller ikke Henrik oppnådde varige seirer, til tross for allianser med både osmaner og protestantiske fyrster i keiserriket. Fredsavtalene i Cateau-Cambresis i 1559, året etter Karls død, gjorde slutt på krigstilstanden i Italia og andre omstridte grensetrakter.

Siden slutten av 1300-tallet hadde de tyrkisktalende osmanene erobret store deler av det gamle bysantinske (østromerske) riket og truet den tysk-romerske keiserens besittelser i Øst- og Sørøst-Europa. Den nye sultanen Suleyman 1., som hadde kommet til makten året etter at Karl besteg tronen, erobret de sørlige og østlige delene av Ungarn etter slaget ved Mohács i 1526. I 1529 forsøkte Suleyman å innta Wien, men uten å lykkes. Til gjengjeld forstyrret den osmanske flåten mye av keiserrikets handelsaktiviteter i og rundt Middelhavet, og hemmet habsburgernes forsøk på å trenge sørover på Balkan.

I 1538 inngikk Karls bror Ferdinand, som fra 1531 var tysk medkonge og keiserens stedfortreder i de østlige delene av riket, en avtale med sultanens marionettkonge i Ungarn, János Zápolya, om at Ferdinand skulle arve den ungarske kronen ved János’ død. I strid med avtalen testamenterte János likevel Ungarn til sin egen sønn János Zsigmond. Dette godtok ikke sultanen, og resultatet ble at Ungarn fra 1540 ble delt i tre: János Zsigmond fikk den østligste delen (Transilvania), den nordvestlige delen (med nåværende Slovakia) tilfalt Ferdinand, mens sultanen beholdt den midtre delen med Budapest. Det osmanske trykket mot keiserriket vedvarte i ytterligere halvannet århundre, inntil osmanene i 1683 gjorde et mislykket forsøk på å innta Wien og ved freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i 1699 måtte avstå Transilvania og det sentrale Ungarn til keiseren.

Fra midten av 1400-tallet og særlig i keiser Maximilians regjeringstid (1493–1519) hadde de indre maktforholdene i Det tysk-romerske riket endret seg. Det ble opprettet flere nye riksinstitusjoner, en ny ordning for lokalforvaltning og utskrivningsvesen samt et riksomfattende skattesystem, og riksdagen og riksstendene (med kurfyrstene i spissen) fikk gradvis mer makt på bekostning av keiserens styringsfullmakter.

Da Karl tiltrådte som tysk konge og senere som keiser, kunne han likevel regne med at hans tre viktigste funksjoner fortsatt sto ved lag: Han var rikets øverste krigsherre med ansvar for rikets forsvar mot ytre og indre fiender; han fungerte som megler og rikets øverste dommer ved konflikter mellom enkeltfyrster og territorier; og han var fortsatt å regne som den fremste verdslige forsvarer av og garantist for den katolske kirkens stilling i riket.

Denne siste rollen tok Karl på største alvor. Han så på kirken som en samlende enhet i riket, men den protestantiske reformasjonen kom i veien, og han ble en ivrig motstander av den. Han ønsket å sikre sine arveland for seg og sin slekt, øke sin egen makt i forhold til riksfyrstene og å knuse reformasjonen, men disse målene kom ofte i strid med hverandre og hindret ham i å føre en konsekvent politikk. Hans forhold til de enkelte pavene i hans regjeringstid varierte fra samarbeid til åpen konflikt (især om politisk/militære allianser og lokale italienske forhold). Hans støtte til den katolske kirkens lære og tradisjoner var imidlertid oppriktig, og den vanskelige avveiningen av kirkens positive og negative innflytelse på rikets indre forhold førte ofte til at han i innenrikspolitikken måtte velge handlemåter som han selv mente var uheldige for rikets fred og fremgang.

Ved kongevalget i 1519 hadde Karl hatt stor nytte av den sørtyske riksridderen Franz von Sickingen, som med sine tropper rundt Frankfurt sikret at valget av Karl ikke ble forstyrret av rivalen Frans 1.s støttespillere. Til takk satte den nyvalgte kongen ham i 1521 til å lede en militær ekspedisjon mot den franske kongens besittelser i Picardie, men felttoget endte med nederlag og et pinlig tilbaketog. Året etter stilte von Sickingen og humanistpoeten Ulrich von Hutten seg i spissen for ridderoppstanden, et opprør som først og fremst var rettet mot de høyadelige (og især de geistlige) riksfyrstene. Opprøret ble raskt slått ned, men for keiseren, som befant seg i Spania, var det uheldig at von Sickingens leietropper uten keiserens fullmakt hadde kjempet med det keiserlige banner som samlingsmerke. Ridderoppstanden ble en viktig inspirasjon for bondekrigen, som brøt ut i 1524 og varte i to år.

Allerede i 1521 overdro Karl til sin bror Ferdinand funksjonen som regjerende erkehertug av Østerrike, og i 1526 ble broren også valgt til konge av Böhmen og Ungarn. Som konge av Böhmen ble Ferdinand automatisk kurfyrste, og dermed hadde Karl sin egen representant i dette kollegiet. Da han i 1531 fikk broren valgt til tysk medkonge (og dermed keiserens utpekte tronfølger), lot det til at habsburgernes kontroll over hele riket var styrket. Det skulle imidlertid vise seg at de to brødrene ikke alltid var enige om hvordan keiserriket eller arvelandene burde styres.

Blant de sakene brødrene var uenige om var Karls iherdige forsøk på å få sønnen Filip valgt til Ferdinands medkonge i keiserriket. På den annen side var Ferdinand stort sett lojal overfor brorens håndtering av konflikten med riksfyrstene, og han støttet ham i kompromissene med protestantene under den tyske reformasjonen, til tross for at Ferdinand selv hadde valgt en hardere linje mot de mest radikale kjetterne, deriblant gjendøperne.

En av de første større sakene Karl måtte håndtere som tysk konge, var konflikten mellom kirken og reformatoren Martin Luther. Som presteviet var Luther underlagt kirkens (og dermed pavens) autoritet, og som borger av riket og universitetslærer var han Karls verdslige undersått. Da paven i 1520 truet med å lyse Luther i bann for kjetteri, hadde Karl ikke noe valg: Han måtte innkalle ham til et riksmøte i Worms i mai 1521, slik at han kunne forklare seg og eventuelt tilbakevise anklagene. Luthers forsvarstale til riksdagen gjorde ikke inntrykk på Karl, som fordømte ham som kjetter og fredløs («i rikets akt») og forbød samtidig rikets fyrster og andre undersåtter å støtte eller spre hans kjetterske lære («Worms-ediktet»).

Sterkest var motstanden mot Karls religionspolitikk i de tyske delene av riket. Dette skyldtes dels at flere av de mektigste fyrstene selv hadde sympati for Luthers og de andre protestantiske ledernes teologi og syn på forholdet mellom kirke og stat, men også fordi de var redde for at keiseren med kirken i ryggen skulle få for mye makt på deres bekostning. I 1531 gikk noen av fyrstene sammen i Det schmalkaldiske forbund, en forsvarsallianse som i hovedsak var rettet mot keiseren og hans støttespillere blant riksfyrstene.

I kampen mot reformasjonen ble Karl i virkeligheten drevet fra skanse til skanse, først i 1520-årene med fyrstenes sabotering av Worms-ediktet (som keiseren ble nødt til å tilbakekalle i 1532) og deretter med riksdagen i Augsburg i 1530, der de protestantiske fyrstene la frem et felles bekjennelsesskrift, den augsburgske konfesjon. Keiseren avfeide innspillet, og dette var den direkte foranledningen til dannelsen av Det schmalkaldiske forbund.

Karl hadde lenge håpet at paven ville innkalle til et kirkemøte som kunne løse det han selv oppfattet som interne stridigheter i kirken. Trientkonsilet åpnet i 1545, men hans protestantiske vasaller nektet å anerkjenne møtets autoritet og førte i årene 1546–1547 åpen krig mot keiseren, men tapte.

Etter en pause gjenopptok Trientkonsilet sine forhandlinger, nå med deltagelse også fra protestantene, og keiseren fulgte utviklingen fra sin residens i Innsbruck. Men da et nytt schmalkaldisk opprør («fyrsteoppstanden») brøt ut i 1552 og Karls hærfører fra den første schmalkaldiske krigen, Moritz av Sachsen, gikk over til den protestantiske siden og forsøkte å fange keiseren i et overraskelsesangrep, hadde Karl fått nok. Han flyktet til Nederlandene og overlot deretter til broren Ferdinand å forhandle med riksfyrstene om en endelig løsning på konflikten. Den kom på riksdagen i Augsburg i 1555, der det ble fastslått at fyrstene selv kunne velge sin trosretning og at dette valget dessuten skulle gjelde for deres undersåtter (religionsfreden i Augsburg).

Som konge av Castilla var Karl også statsoverhode i kongerikene Napoli, Sicilia og Sardinia, og som tysk-romersk konge/keiser også i flere norditalienske stater. I Nord-Italia var det først og fremst den franske kongens hyppige forsøk på å skaffe seg et italiensk fotfeste som skapte problemer, blant annet i Milano. Som trofast forsvarer av den katolske kirken kunne Karl likevel stort sett regne med støtte fra de ulike pavene i konflikter om herredømmet over disse områdene.

I de søritalienske rikene hersket han – gjennom sine lokale stattholdere – stort sett uforstyrret, men disse områdene ble flere ganger utsatt for angrep og invasjonsforsøk fra den osmanske flåten. I 1538 erobret Karls tropper den osmanske flåtebasen Tunis på kysten av Nord-Afrika og satte dermed en midlertidig stopper for de osmanske angrepene i Middelhavet. Tunis ble gjenerobret av osmanene i 1574.

I 1554 abdiserte Karl fra sin kongeverdighet i de søritalienske rikene til fordel for sin sønn Filip.

I løpet av 1400-tallet hadde europeiske sjøfarere (hovedsakelig i tjeneste hos den spanske og den portugisiske kongen) «oppdaget» en rekke nye territorier utenfor Europa og de beste reiserutene til disse områdene. Etter at Columbus i 1492 hadde nådd øyene utenfor Nord-Amerika måtte paven megle i konflikten mellom Spania og Portugal. Resultatet ble Tordesillas-avtalen, som ga Spania overhøyhet over kjente og ukjente områder vest for en lengdegrad omkring 2050 kilometer vest for Kapp Verde-øyene i Atlanterhavet.

Vasco da Gamas reise til India rundt sørspissen av Afrika i 1498 og Magellans jordomseiling omkring 1520 gjorde det nødvendig å regulere grenseforholdene også på den andre siden av kloden, og dette skjedde i en tilleggsavtale i 1529. Disse bilaterale avtalene, som ble tolket ulikt av de to partene og stort sett ignorert av resten av verden, la likevel grunnlaget for Spanias posisjon som en økonomisk og maritim stormakt på midten av 1500-tallet. At Portugal heller ikke fullt ut overholdt traktatbestemmelsene førte til et anstrengt forhold mellom de to nabostatene, som endte med at Karls etterfølger Filip 2. i 1580 invaderte Portugal og året etter lot seg krone til konge også der.

Karl besøkte aldri sine besittelser på den vestlige halvkule, men han innså tidlig hvilke økonomiske fordeler de nye koloniene kunne gi for både Spania og hans egen personlige handlefrihet som konge og keiser. Det var særlig i Mexico og Sør-Amerika det var mye å hente, i form av dyrkbar jord og andre naturressurser som sølv og gull, men også billig arbeidskraft fra kolonister og den overvunne lokalbefolkningen, som etter hvert skulle kristnes og «siviliseres». Ett av de viktigste bidragene til den nyvunne rikdommen var sølvgruvene i Potosí (i nåværende Bolivia), som på slutten av Karls regjeringstid sto for omkring 60 prosent av den samlede årlige utvinning av sølv i verden.

Karl organiserte styringen av de ulike territoriene gjennom å utnevne visekonger og lokale guvernører, og da han så at de tidlige conquistadorene ofte utnyttet urinnvånerne, strammet han inn på privilegiene de hadde fått. Til gjengjeld sørget han for å effektivisere transporten av afrikanske slaver direkte til Amerika (den hadde tidligere gått via Spania).

Koloniene kunne også brukes til å forsterke de kongelige inntektene gjennom å gi konsesjoner til private utbyggere, slik Karl gjorde da han i 1528 ikke kunne betale sin gjeld til pengeutlåneren Bartholomeus Welzer i Augsburg og isteden ga ham rett til å utnytte et stort område i den nordlige delen av Sør-Amerika. Området var i samtiden kjent som «Lille Venezia» (som ga opphav til det nåværende navnet Venezuela), men konsesjonen ble trukket tilbake allerede i 1546.