I 1493 samlet keiser Maximilian 1. alle de østerrikske arveland under sitt styre, og ved kretsinndelingen av Tyskland i 1512 gjorde han dem til en egen krets. Under ham og sønnesønnen Karl 5. (keiser 1519–1556) nådde habsburgveldet sitt høydepunkt, men da Karl nedla kronen, ble ætten delt i to linjer: den spanske og den østerrikske. Den østerrikske linjen beholdt keiserverdigheten, som gikk over til Karls bror Ferdinand 1. Alt i 1526 hadde denne ved giftermål og valg vunnet både den bøhmiske og den ungarske krone. Dette førte til en varig forening av de østerrikske, bøhmiske og ungarske land, selv om mesteparten av Ungarn ble liggende under tyrkerne helt til 1699.
I det nye habsburgrikes første hundre år lå tyngdepunktet faktisk i de slaviske landene, og Praha var det vanlige regjeringssetet under keiser Rudolf 2. (1583–1612).
Som konge av Böhmen var keiseren samtidig tysk kurfyrste, men forsøkene på å styrke den habsburgske keisermakt i Tyskland førte ikke frem, og etter 1648 hadde keiseren ingen virkelig makt der. I hans egne arveland utviklet den seg imidlertid på 1600- og 1700-tallet til et faktisk enevelde. Det falt naturlig for habsburgerne å sveise de gamle enkeltstater og de mange ulike folk som bodde der, sammen til en sentralisert enhetsstat, og denne dynastiske politikken ble knyttet sammen med religionsspørsmålet. De tsjekkiske landene hadde helt siden 1400-tallet med husittene stått i en særstilling, og i det følgende århundre vant den protestantiske lære overtaket over katolisismen i alle rikets tre hoveddeler, særlig blant adelen og borgerne.
Anstrengelsene for trosfrihet gikk følgelig hånd i hånd med stenderforsamlingenes forsøk på å utvide sin makt overfor fyrstehuset. Fyrstehuset på sin side kjempet for både eneveldig makt og for den katolske kirke. Ferdinand 2.s seier over tsjekkerne i 1620 ble også en seier for eneveldet over det gamle stenderstyret, og en seier for katolisismen over protestantismen. De bøhmiske landene ble knyttet nærmere til Østerrike enn de ungarske, og fra 1526 utviklet de tre gruppene av land seg jevnt og sikkert til to: de østerriksk-tsjekkiske og de ungarske. De førstnevnte fikk felles administrasjon, felles domstoler og etter hvert også felles lovgivning, og embetsspråket ble tysk, mens tre fjerdedeler av den tsjekkiske adelens jord gikk over på tyske hender.
Denne fortyskingen ble bevisst fremmet av keiserinne Maria Teresia og Josef 2 på 1700-tallet for å skape en nasjonal og språklig enhet. Samtidig økte den forskjellen mellom den østerriksk-tsjekkiske og den ungarske delen av riket, fordi Josefs reformer i langt mindre grad ble gjennomført i Ungarn. Også økonomisk ble ulikheten større fra slutten av 1700-tallet på grunn av utviklingen av en betydelig bøhmisk industri. Utenrikspolitisk ble det fra første stund habsburgrikets historiske rolle i Europa å danne et bolverk mot tyrkerne (Det osmanske riket), som to ganger nådde så langt som til Wien. Med freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) i 1699 var det definitivt slutt på den tyrkiske fare, og Østerrike fikk da størstedelen av Ungarn og Transilvania (Siebenbürgen). I årene 1699–1737 ble også resten av Ungarn lagt under habsburgerne.
Helt fra slutten av middelalderen til midten av 1700-tallet var Frankrike Østerrikes hovedmotstander i maktkampen om overherredømmet i Europa. Dette gjaldt både under trettiårskrigen i 1618–1648, den spanske arvefølgekrig i 1701–1713, den polske arvefølgekrig i 1733–1735, den østerrikske arvefølgekrig i 1740–1748 (etter at habsburgernes mannslinje hadde dødd ut med Karl 6. og han var blitt etterfulgt av datteren Maria Teresia) og endelig i den prøyssiske sjuårskrig i 1756–1763.
I disse krigene tapte Østerrike Lausitz (1635) og det meste av Schlesien (1742), men tapene ble mer enn oppveid ved nye landevinninger: Etter den spanske arvefølgekrig fikk Østerrike De spanske Nederlandene (Belgia) og store områder i Italia. Ved Polens første deling i 1772 fikk Østerrike Lvov og Øst-Galicja (82 000 kvadratkilometer), dessuten Bukovina i 1777. Ved Polens tredje deling i 1795 fikk Østerrike Vest-Galicja med Kraków (47 000 kvadratkilometer). Etter alliansen under den prøyssiske sjuårskrig ble Østerrike og Frankrike på ny hovedmotstandere under revolusjons- og napoleonskrigene, som førte til store østerrikske landavståelser, særlig ved Wien-freden i 1809.
Maria Teresia gjennomførte flere viktige reformer i opplysningstidens ånd: tortur ved forhør ble avskaffet, adelens privilegerte stilling innskrenket og bøndenes rettslige stilling overfor godseierne ble regulert ved lov. Men livegenskapet ble ikke opphevet. Fra 1765 var hennes eldste sønn, Josef 2., medregent. Han førte morens reformprogram videre. Livegenskapet ble opphevet året etter hennes død i 1781, og den katolske kirkes maktstilling ble sterkt innskrenket. Josef 2. gjorde meget for å bedre skolevesenet og fastsatte at tysk skulle være offentlig hovedspråk. Dette vakte uvilje blant ungarerne og tsjekkerne, og også andre av hans reformer skapte uro. Josef opphevet mange av dem i sine siste leveår, men gjeninnførte ikke livegenskapet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.