Østerrikske arvefølgekrig

Blant de indre rivalene var kong Fredrik 2. i Preussen og to kurfyrster – Karl Albrecht i Bayern og August i Sachsen – som begge var gift med eldre kusiner av Maria Teresia og på deres vegner ville gjøre arvekrav gjeldende.

De ytre fiendene omfattet den franske kongen Ludvig 15., som ønsket å overta de sørlige, østerrikskstyrte delene av Nederlandene, mens hans spanske onkel Filip 5. ville styrke sin families stilling i Italia ved å angripe hertugdømmet Milano, som var en av habsburgernes siste besittelser i Nord-Italia. Filip fikk støtte fra sønnen Karl, som i 1735 hadde overtatt de søritalienske kongedømmene Napoli og Sicilia fra Maria Teresias far i fredsoppgjøret etter den polske tronfølgekrig.

Først ute var den nye prøyssiske kongen, som i desember 1740 sendte sine tropper inn i gruve- og industriområdet Schlesien, som tilhørte habsburgerne i egenskap av herskere i Böhmen. Maria Teresia svarte med å inngå en antiprøyssisk allianse med de uavhengige nederlandske provinsene, Russland, Sachsen og Storbritannia. Dette førte i sin tur til at Frankrike, Spania og Bayern allierte seg med Preussen mot Østerrike, og høsten 1741 skiftet også Sachsen side. Samtidig fikk Fredrik 2. hjelp fra Storbritannia til å forhandle fram en avtale om våpenstillstand med Østerrike, og han hadde dermed i praksis herredømmet i Schlesien.

At Preussen og Bayern, som var underlagt keiserens overhøyhet, uprovosert angrep huset Habsburgs besittelser innenfor keiserrikets grenser, var i virkeligheten et grovt brudd med det flere hundre år gamle påbudet om at statene i riket skulle overholde en «evig landefred» seg imellom. Men ettersom keiseren var død og foreløpig ingen ny keiser var valgt, virket det som om påbudet ikke behøvde å etterleves. Det betydde samtidig at ingen av de krigførende statene kunne benytte seg av den keiserlige armeen, men måtte stille med egne tropper eller innleide soldater. Det var først etter keiservalgene i 1742 og 1745 at riksarmeen ble tatt i bruk.

Kurfyrsten i Bayern, Karl Albrecht, angrep Østerrike fra vest, mens en kombinert prøyssisk-sachsisk armé marsjerte inn i Böhmen. En fransk hær hadde krysset Rhinen i august 1741 og sluttet seg til de bayerske styrkene i deres marsj mot Wien, mens en annen fransk-bayersk styrke inntok Praha i november samme år. I desember ble Karl Albrecht kronet til konge av Böhmen i St. Vitus-katedralen der. I januar 1742 ble han enstemmig valgt til tysk-romersk keiser og i februar kronet i Frankfurt, men østerrikske tropper hadde da allerede inntatt hans hovedstad München og gjenerobret Praha i desember.

Kampene i Sentral-Europa i årene 1740–1742 blir vanligvis kalt den første schlesiske krig. To år senere angrep Frederik på nytt og trengte langt inn i Böhmen, men Sachsen hadde nå sluttet seg til østerrikerne, og Fredrik måtte trekke sine styrker tilbake med store tap, men beholdt kontrollen over Schlesien.

Den britiske kongen Georg 2. var, som regjerende hertug av Braunschweig-Lüneburg, også kurfyrste av Hannover og hadde lite til overs for den ekspansjonslystne naboen Fredrik den store og hans franske allierte. I begynnelsen av 1743 lot han britiske og hanoveranske tropper danne den såkalte «pragmatiske armé» sammen med østerrikske styrker, og han ledet selv denne hæren i flere kamper, deriblant seieren over den franske hæren i slaget ved Dettingen nord for Aschaffenburg i Bayern i juni 1743. Dette var siste gang en britisk monark selv ledet sine tropper i kamp.

Kong Filip av Spania og hans sønn Karl forsøkte i 1741 å erobre hertugdømmet Milano gjennom å innta Modena, men østerrikerne kom dem i forkjøpet og tvang hertugen der til å inngå separatfred. Tidlig i 1742 inngikk Maria Teresia og kong Karl Emanuel av Sardinia en allianse rettet mot de spanske og napolitanske angriperne, og da en britisk marinestyrke angrep Napoli i august, ble Karls tropper trukket tilbake for å forsvare denne byen.

I 1743 var det bare mindre aksjoner på den italienske fronten, men i 1744 gikk kongene i Frankrike, Spania og Napoli sammen om å angripe de østerrikske og sardinske styrkene i Italia med en felles hær. Det kom til kamper om byen Velletri sørøst for Roma og i Piemonte, men uten at det fikk avgjørende betydning for krigens videre gang.

I august 1741 erklærte den svenske kongen Fredrik 1. krig mot Russland. Hensikten var å vinne tilbake de delene av det svenske riket (Karelen og Estland) som hadde gått tapt under den store nordiske krig, men også å fremprovosere et statskupp i St. Petersburg, hvor den umyndige keiseren Ivan 6. og hans mor Anna Leopoldovna hadde valgt å støtte Maria Teresia i kampen med Russlands naboer Preussen og Sachsen/Polen om de habsburgske arvelandene. De svenske styrkene var dårlig forberedt, og allerede etter et par uker hadde den russiske hæren rykket langt inn i Finland. Kuppet i St. Petersburg fant likevel sted, men den nye keiserinnen Elisabet Petrovna innfridde ikke sitt løfte om å gi tilbake de tapte landområdene da det ble inngått en fredsavtale i Åbo i august 1743. Hun oppnådde isteden at svenskene tok hennes russiskvennlige slektning Adolf Fredrik av Holstein-Gottorp til svensk tronfølger.

For den britiske kong Georg var motsetningsforholdet til Englands «arvefiender» Frankrike og Spania trolig viktigere enn trusselen fra Fredrik den store i Europa. Allerede i 1739 hadde konflikten med Spania gikk seg utslag i stridigheter om støttepunkter i nåværende Colombia og Panama («krigen om Jenkins' øre», med navn etter en walisisk koffardikaptein som i 1731 hadde fått det ene øret revet av under en spansk ransaking av skipet hans). Etter tre mislykte britiske forsøk på å erobre den spansk-amerikanske havnebyen Cartagena i nåværende Colombia, en katastrofal ekspedisjon via Kapp Horn for å angripe de spanske besittelsene fra stillehavssiden og et mislykket spansk forsøk på å erobre den britiske kolonien Georgia stilnet disse kampene av fra 1743, men fortsatte delvis som sammenstøt mellom britiske, spanske og franske kaprere.

Etter at Maria Teresia i 1745 hadde fått fredsavtaler med Bayern og Preussen, kunne hun og hennes britiske og nederlandske allierte konsentrere seg om å sette inn friske styrker mot de gjenværende hovedfiendene Frankrike og Spania, men det skulle gå ytterligere tre år før krigen ble avsluttet og status kunne gjøres opp.

I nordvest hadde franske tropper okkupert store deler av de habsburgerstyrte sørlige nederlandske provinsene (det nåværende Belgia), og de truet nå de republikanske nordlige provinsene. Den «pragmatiske armeen» ble satt inn mot de franske okkupantene, men samme høst ble det behov for å flytte britiske tropper fra kontinentet til Skottland for å slå ned det jakobittiske opprøret der. Kong Georgs yngste sønn, hertugen av Cumberland, som hadde vært med kongen i slaget ved Dettingen og senere avansert til øverstkommanderende for de allierte styrkene i nordvest, dro til Skottland. Franskmennene under Moritz av Sachsen (en utenomekteskapelig halvbror av kurfyrsten) utnyttet hertugens fravær til å rykke langt inn i Nederland, hvor de blant annet beleiret byene Bergen op Zoom og Maastricht.

Cumberland kom tilbake til kontinentet i 1747 og gjenopptok sin kommando, men led flere nederlag. Maastricht overga seg i mai 1748, og de fransk-britiske fredsforhandlingene, som hadde pågått i Breda siden sommeren 1746, kom til å danne grunnlaget for den endelige fredsavtalen som ble inngått i Aachen i oktober samme år.

Republikken Genova kom med i krigen på fransk-spansk side i 1745, men byen ble okkupert av østerrikske, sardinske og britiske tropper året etter. Okkupasjonen, som varte i et halvt år, skapte vondt blod mellom genoveserne og deres allierte, som de mente hadde sviktet dem og gitt okkupantene fritt spillerom for grusomheter mot sivilbefolkningen. En ny østerriksk beleiring av byen våren 1747 var mislykket, men i juli samme år led de franske forsvarerne av festningen Assietta vest for Torino et sviende nederlag i kamp med en tallmessig mye mindre sardinsk styrke. Dette ble i praksis den siste større trefningen i det italienske felttoget.

I Nord-Amerika fikk koloniene bare spredte følinger med den europeiske storkrigen. Den franske festningen Louisbourg på øya Île Royale (nå Cape Breton i Canada) ble erobret av en militsstyrke fra den britiske kolonien Massachusetts med støtte fra britiske marinefartøyer på forsommeren 1745, og et fransk forsøk på å gjenerobre fortet året etter var mislykket. Øya ble først tilbakelevert i 1748, i et makeskifte mot den britiske handelsposten Madras i India, som en fransk marinestyrke hadde erobret i 1746. Ytterligere franske forsøk på å erobre handelsposter fra det britiske East India Company i 1747 og 1748 førte ikke fram.