Økningen i antall bokpublikasjoner utover 1500-tallet ble møtt med en todelt holdning, blanding av entusiasme og mistenksomhet. Dette ledet til utøvelsen av kontroll innholdet – ideologisk og politiske narrativ – som kunne tenkes å enten direkte- eller indirekte påvirke makthaverne. Dette ble spesielt aktuelt etter hvert som den katolske kirken blir stilt ovenfor voldsomme angrep fra Martin Luther og andre protestantiske ledere, som regelmessig brukt verk til å påvirke katolisismen image.
I Spania måtte verk lisensieres statlig, men dette viste seg å være utilstrekkelig, fordi mange bøker sirkulerte allikevel blant befolkningen. Den inkvisitoriske virksomheten startet da aktivt arbeid for å forhindre spredning av kjetterske ideer eller religiøse forestillinger i Spania ved forby en rekke bøker, og formulerte indekser bestående av forbudte tekster, og de kontrollerte både bokhandlere, biblioteker, havner og grenser. «Librorum Prohibitorum et Derogatorum» var en serie med indekser som ble publisert i 1551, 1559, 1583, 1612, 1632 og 1640. Slike indekser var allerede et vanlig fenomen i Europa, så tidlig som tiår før den spanske inkvisisjonen publiserte sin første. Etter hvert valgte inkvisisjonen å tillate publisering av bøker ført opp på indeksene, men disse var underlagt streng sensur.
Sensuren ble gradvis strengere utover den andre halvdelen av 1500-tallet, og man idømte strenge straffer for smugling av forbudte bøker, som blant annet innebar konfiskering av lovbryteres eiendom. Den spanske inkvisisjonen graderte bøkene i henhold til omfanget av feilene deres, og dette medførte at noen få linjer i bøkene ble eliminert, eller at hele verket ble forbudt.
Man kan forstå formålet med sensuren: å identifisere kjetteri blant forfattere, og i verk, for deretter å kontrollere spredningen. Til tross for inkvisisjonens uavhengighet, så inneholdt indeksen fellestrekk med en lignende indeks publisert av paven. I begge var Luther, Calvin og Zwingli forbudt. Generelt, så var alle publikasjoner som var fiendtlige til den katolisismen som Talmud, Koranen, spådomsbøker, overtro, og nekromani ble også forbudt.
Følgende verk ble rammet:
- Kjetterske: det vil si de som gikk direkte imot den katolske troen;
- Skadelige: de som var i strid med Kirken, de kirkelige myndighetene;
- Politiske: de som på en eller annen måte var i strid med monarken eller riket;
- Overtroiske: de som spredde overtro;
- Filosofiske: de som var i strid med katolske dogmer;
- og de som var utarbeidet av katolske forfattere, men hvor bare ett eller noen få avsnitt som potensielt kunne så tvil om katolisismen ble fjernet.
Inkvisisjonens indekser forbød blant annet også bibler skrevet på ulike fremmedspråk for å forhindre spredning av forvrengte versjoner som kunne gi næring til fremveksten av nytt kjetteri. Den generelle sensuren av bibler ble utarbeidet, hovedsakelig med inngripen fra universitetene i Salamanca og Alcalá. Dette gjorde at verk fortsatt kunne sirkulere, forutsatt at de var blitt gjenstand for korreksjon, som ofte var begrenset til å fjerne kommentarer eller tillegg. Formålet var ikke å forby bibelen, fordi denne er grunnleggende pilar i den romersk-katolske troen, men heller å korrigere det man anså som en feilrepresentasjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.