Henriette Bie Lorentzen

Hun vokste opp i Oslo og tok i 1930 examen artium på Frogner skole, hvor hennes far var lektor i matematikk. Selv valgte hun filologi og ble i 1937 magister i litteraturhistorie, med tysk og filosofiens historie som støttefag. Hun arbeidet deretter sammen med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller for å etablere et norsk humanistisk akademi, og ble sekretær og lærer ved Nansenskolen fra opprettelsen våren 1938. Samtidig var hun redaksjonssekretær for skolens tidsskrift, Fritt Ord.

Da andre verdenskrig kom, rekvirerte den tyske okkupasjonsmakten Nansenskolens lokaler, og Fritt Ord ble nedlagt. Lorentzen ble arbeidsløs og flyttet med sin mann til Kristiansand, hvor han begynte som lektor. Der deltok begge i motstandskampen. Ekteparets illegale innsats omfattet flyktningarbeid, kurérvirksomhet, spredning av illegale aviser og annen holdningsskapende virksomhet.

I fangenskapet planla Lorentzen å gi ut et tidsskrift for kvinner om hun overlevde. Planen ble realiserte allerede 1945. «Vi vil skape en kvinnelig folkefront mot fordom og uvitenhet, sløvhet og lunkenhet, for fred, frihet og fremskritt,» heter det programatisk i første nummer av Kvinnen og Tiden. Tidsskriftet laget og redigerte hun sammen med Kirsten Hansteen, som var kommunist. Dette brakte Kvinnen og Tiden i vansker under den kalde krigen, til tross for at tidsskriftet var partipolitisk nøytralt. De to redaktørene maktet imidlertid å holde tidsskriftet flytende til 1955 og gjorde Kvinnen og Tiden til et vidtfavnende opplysningsorgan og et kampskrift for kvinnesak og fredsarbeid.

Med Kvinnen og Tiden skrev Lorentzen seg inn i norsk historie. Da tidsskriftet gikk inn etter 9 års drift, var hun uten fast arbeid. Men hun fortsatte med foredragsvirksomhet og studiesirkler i tidsskriftets ånd. Fra 1960 til 1978 var hun også lektor ved Statens kvinnelige industriskole (fra 1974 Statens lærerskole i forming, nå en del av OsloMet). Der underviste hun i norsk og drama.

Et humanistisk fundert samfunnsengasjement var drivkraften i Lorentzens liv. Krigen lærte henne at uvitenhet åpner for fremmedhat og rasisme, og styrket hennes tro på kunnskap som våpen i fredens tjeneste. Ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd var idealer hun kjempet for hele sitt yrkesaktive liv og i eldre år gjennom Amnesty Norge og Bestemødre mot atomvåpen på Stortingsplassen. I 1995 fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred.

• Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset, i Andreas Skartveit (red): Vi valgte det vi ikke kjente. Krigsdeltakere om dengang og nå, 1995
• redaksjonelle artikler fra Kvinnen og Tiden, 1945–1955

• fredsbevegelsen
• kvinnesak
• motstandskampen
• Nacht und Nebel-fanger
• Norge under andre verdenskrig
• Ravensbrück

• Henriette Bie Lorentzen – Norgeshistorie.no

• Børsum, Lise: Fange i Ravensbrück, 1946
• nekrolog i Aftenposten 30.8.2001
• NFoR, 2. utgave 1950
• Norsk krigsleksikon, 1995
• Ottosen, Kristian: Kvinneleiren, 1991
• Rogstad, Sofie: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Seiness, Cecilie N.: Livsmot, 2001
• Skartveit, Andreas (red): Vi valgte det vi ikke kjente. Krigsdeltakere om dengang og nå, 1995
• Studenterne 1930, 1955