Ravensbrück

Byggingen av konsentrasjonsleiren Ravensbrück startet i november 1938 da rundt 500 mannlige fanger fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og rundt 300 kvinner fra konsentrasjonsleiren Lichtenburg ble sendt til området for å bygge leiren.

En viktig årsak til de dårlige forholdene i Ravensbrück var at leiren etter hvert ble svært overfylt. Allerede ett år etter byggingen var kapasiteten på 3000 kvinner overskredet. Leiren ble stadig utvidet, men ikke i tilstrekkelig grad. I de første par årene var forholdene tålelige, men etter hvert som leiren ble stadig mer overfylt, dominerte matmangel, elendige bo- og sanitærbetingelser og sykdommer. Dette gjorde at dødsraten steg kraftig.

I de to første årene ble ikke de kvinnelige fangene systematisk utnyttet som tvangsarbeidskraft, men ble hovedsakelig satt til å utføre ulike tjenester. De deltok dessuten i byggearbeid i forbindelse med utvidelsene av leiren. Mange jobbet i en SS-drevet tekstilfabrikk i leiren der de sydde fangeuniformer og uniformer til SS.

Etter hvert som fangene ble stadig viktigere som tvangsarbeidskraft i rustningsindustrien, ble også kvinnene i Ravensbrück fra 1942 i stadig større grad sendt på utekommando til ulike rustningsbedrifter. Ravensbrück fikk også flere uteleirer i tilknytning til slik rustningsindustri. Firmaet Siemens & Halske etablerte dessuten en egen fabrikk i fangeleiren i mars 1942 hvor mange av kvinnene arbeidet og bodde.

I årene 1942–1943 ble det gjennomført ulike eksperimenter i Ravensbrück, og dette rammet først og fremt polske kvinner. De ble påført kunstige infeksjoner i forsøket på å finne en virksom medisin, eller fikk fjernet knokler eller muskler i ulike typer transplantasjonsforsøk. Eksperimentene ble stanset etter protester fra ofrene, men høsten 1943 ble ti av kvinnene henrettet som straff.

Som ledd i nazistenes aksjoner mot mennesker som de betraktet som biologisk mindreverdige, ble både mannlige og kvinnelige fanger valgt ut i Ravensbrück i 1942 og sendt til pleieinstitusjonen Bernburg hvor de ble gasset i hjel. Det var først og fremst fanger med fysiske og psykiske funksjonshemninger som ble valgt ut, men også rundt 800 jøder og kvinner som led av tuberkulose, astma eller kjønnssykdommer ble sendt til Bernburg og drept. Syke og svake fanger i Ravensbrück ble også i flere tilfeller drept med fenol- og morfininjeksjoner. Syke og svake fanger, det vil si arbeidsudyktige, ble også deportert til leirer som Auschwitz og Majdanek hvor de fleste av dem døde.

I januar 1945 ble fanger fra mannsleiren satt til å bygge et provisorisk gasskammer ved siden av krematoriet. Hvor mange som ble drept her er ikke kjent, men historikere antar at minst 5000 kvinner og menn ble gasset i hjel i Ravensbrück i krigens siste fase. De siste ofrene var de mannlige fangene som jobbet i krematoriet og som ble sendt i gasskammeret 25. april 1945.

På slutten av krigen etablerte Ravensbrück en såkalt dødsleir i brakkene 27–32 hvor syke og gamle kvinner ble plassert. Også deler av Uckermark ble brukt som dødsleir. Denne ble åsted for massehenrettelser i de siste månedene før frigjøringen. Ravensbrück var ingen tilintetgjøringsleir, men spesielt i det siste året av krigen døde svært mange kvinner på grunn av de katastrofale forholdene i den overfylte leiren.

Om lag 7500 fanger ble reddet av svensk Røde Kors og brakt til Sverige under den såkalte hvite busser-aksjonen som begynte i mars 1945. I tillegg til skandinaviske fanger ble også franske, belgiske, luxemburgske, nederlandske og polske fanger reddet, flere av dem jødiske. Evakueringen av leiren startet 27. april 1945 da fangene ble sendt ut på dødsmarsjer i nordvestlig retning. Om lag 3000 syke fanger ble etterlatt i leiren. Ravensbrück ble befridd av sovjetiske tropper 30. april 1945.

Både i den britiske og den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland ble det etter krigen gjennomført flere rettssaker mot medlemmer av leirledelsen og vaktpersonalet i leiren. Det samme skjedde i DDR. De fleste av det kvinnelige SS-personalet ble imidlertid aldri straffet for arbeidet i leiren.

103 norske kvinner ble deportert til Ravensbrück. To var jøder, de andre var politiske fanger som stort sett hadde vært involvert i arbeid med illegale aviser. En tredjedel av kvinnene var Nacht und Nebel-fanger. De kom fra hele landet, men om lag halvparten var bosatt i Oslo og omegn da de ble arrestert.

Fire av kvinnene døde i Ravensbrück, to ble drept i Auschwitz, én i Mauthausen og to kvinner døde etter frigjøringen som følge av sykdommer de hadde pådratt seg i fangenskapet.

Etter frigjøringen overtok den Røde Armé leirkomplekset, og frem til 1994 ble den tidligere fangeleiren brukt som sovjetisk kaserne. Ravensbrück ble likevel åpnet som «nasjonalt minnested» i DDR i 1959, men omfattet da kun det tidligere leirfengselet, krematoriet samt en del av leirens yttermur. På 1980-tallet ble minnestedet utvidet til også å omfatte kommandantbygningen. Siden 1994 er også den tidligere fangeleiren og deler av industriområdet del av minnestedet.

• konsentrasjonsleir
• Holocaust
• hvite busser
• andre verdenskrig

• Museet og minnestedet Ravensbrück

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bind 4, 2006.
• Ottosen, Kristian: Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene, 1991.
• Strebel, Bernhard: Das KZ Ravensbrück, 2003.