DDR

DDR ble grunnlagt på territoriet som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden Tysklands nederlag i andre verdenskrig i mai 1945. Et østtysk folkeråd la i mars 1949 frem forslag til forfatning, og det ble utskrevet valg til en folkekongress. Valget var samtidig en folkeavstemning over forslaget til forfatning. Ved valget i mai 1949 stemte vel 7,9 millioner for og rundt fire millioner mot. Det nye folkerådet trådte sammen i oktober 1949 og erklærte da formelt Den tyske demokratiske republikk (DDR) for opprettet.

DDR ble grunnlagt 7. oktober 1949, få dager etter opprettelsen av Vest-Tyskland. Den sovjetiskstyrte delen av Berlin ble gjort til hovedstad i den nyopprettede staten. DDRs grunnlov trådte i kraft 7. oktober 1949. Samtidig ble DDRs parlament, som fikk navnet Volkskammer, konstituert. SEDs formann Otto Grotewohl ble utropt til ministerpresident og fikk i oppgave å danne regjering. SEDs andre formann, Wilhelm Pieck, ble DDRs president. Fra 1950 var Walter Ulbricht generalsekretær i SED; fra 1954 førstesekretær og statens sterke leder etter en endring i partivedtektene.

Da andre verdenskrig var over, bodde om lag 19 millioner mennesker i den sovjetisk-okkuperte sonen som senere ble til staten DDR. I løpet av de 40 årene DDR eksisterte, gikk innbyggertallet stadig ned. En viktig grunn var at svært mange valgte å forlate DDR til fordel for Vest-Tyskland.

I 1961 ble Berlinmuren reist tvers gjennom Berlin mellom det daværende Øst-Berlin og Vest-Berlin. Muren var 45,1 kilometer lang. Hovedhensikten med å bygge muren var å hindre et stadig stigende antall flyktninger fra DDR i å krysse grensen.

Fra DDR-staten ble opprettet og fram til juni 1990 forlot 3,8 millioner mennesker DDR. Om lag 400 000 av disse vendte senere tilbake. Da DDR-staten brøt sammen høsten 1989 hadde landet om lag 16 millioner innbyggere.

Ifølge DDRs grunnlov var regjeringen, som i DDR ble kalt ministerrådet, det høyeste organet for maktutøvelse. Ministerrådet ble valgt av Volkskammer, og besto av representanter fra SED og fra blokkpartiene. I praksis var det imidlertid SEDs politbyrå som satt med makten.

Ministeriet for statssikkerhet (Stasi) var DDRs sikkerhetstjeneste i inn- og utland. Stasi var underlagt SED og oppfattet seg selv som partiets «skjold og sverd». Gjennom hele DDRs 40-årige historie fungerte Stasi som et overvåkingsorgan, og motarbeidet ethvert tilløp til opposisjon mot SED-regimet.

DDR ble medlem av Comecon i 1950, og regjeringen godtok Oder–Neisse-linjen som grense til Polen. Den første femårsplanen ble offentliggjort i 1950 og tok sikte på i planperioden å nå samme levestandard som før krigen. DDR fikk i 1952 egne forsvarsstyrker, i første omgang hentet fra folkepolitiet, og var med i Warszawapakten fra opprettelsen i 1955 etter at russerne hadde erklært at det var sluttet fred med DDR.

Misnøye med regimet førte i juni 1953 til uroligheter, og 17. juni ble et stort demonstrasjonstog i Berlin stanset med sovjetisk våpenmakt. I august kom det i stand en avtale med Sovjetunionen om stans i erstatningsleveransene, men DDR måtte betale fem prosent av statsinntektene som bidrag til stasjoneringen av sovjetiske styrker. I 1957 ble det inngått en avtale som formelt tillot nærvær av sovjetstyrkene. Grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland var strengt avsperret, særlig mange forlot landet ved å krysse sektorgrensene i Berlin. I august 1961 bygde østtyske styrker en mur som isolerte Vest-Berlin, og stanset dermed flyktningestrømmen.

Wilhelm Pieck var president til sin død i 1960. Statsledelsen ble da reorganisert. Et statsråd ble opprettet med Walter Ulbricht som formann (statssjef).

Østtyske styrker deltok i 1968 under Warszawapaktlandenes innmarsj i Tsjekkoslovakia. Samme år fikk DDR en ny forfatning som definerte landet som «den sosialistiske stat av den tyske nasjon» og slo fast at Berlin var hovedstad. I mars 1970 møttes den vesttyske forbundskansler Willy Brandt og DDRs statsminister (fra 1964) Willi Stoph i den østtyske byen Erfurt og i vesttyske Kassel for å drøfte mulighetene for en normalisering av forholdet mellom de to tyske statene. Avspenningspolitikken som fulgte i de nærmeste årene fikk store konsekvenser for DDR, som nå ble anerkjent diplomatisk av en rekke land i Vest-Europa, og i 1973, samtidig med Forbundsrepublikken, medlem av FN.

I 1971 ble Erich Honecker generalsekretær i SED (tittelen endret igjen); Willi Stoph ble i 1973 statssjef etter Ulbrichts død, og hadde denne stillingen til Honecker i 1976 også overtok denne. Stoph ble da igjen statsminister. I sin utenriks- og sikkerhetspolitikk samt ideologisk, holdt DDR-lederne seg lojale til Sovjetunionen.

Industrien ble nasjonalisert, og kollektiviseringen av jordbruket ble hardhendt gjennomført. Skoleundervisningen var omlagt etter partiets retningslinjer, og myndighetene grep inn overfor opposisjonelle innen kulturlivet. Flere millioner østtyskere flyktet vestover og folketallet sank. En stor del av flyktningene representerte kvalifisert arbeidskraft som vanskelig kunne erstattes.

Innenfor rammen av en sosialistisk planøkonomi opplevde DDR fra 1960-årene anselig økonomisk fremgang. Boligsituasjonen og lønnsforholdene bedret seg, levestandarden steg og ble den høyeste i Comecon. DDR utviklet seg til et ledende industriland, ikke bare i Øst-Europa, der landet inntok andreplass etter Sovjetunionen, men i hele verden. Utenrikshandelen økte betraktelig i perioden 1980–1985. 66,1 prosent av utenrikshandelen gikk til sosialistiske land; den største handelspartner var Sovjetunionen med 38,8 prosent, og deretter fulgte Forbundsrepublikken med 8,3 prosent. DDR var helt avhengig av olje fra Sovjetunionen; tilførsel gjennom rørledning dekket omtrent 90 prosent av landets behov.

Den økonomiske fremgangen gjorde det mulig å bygge ut et omfattende offentlig velferdssystem i 1960- og 1970-årene; østtyskerne fikk relativt høy utdanning og var sikret tilgang til blant annet helsetjenester og barnehageplasser. På den annen side førte industriutbyggingen til svært omfattende miljøproblemer. I 1980-årene ble det også tydelig at den østtyske økonomien stagnerte. Som i Sovjetunionen slet industrien med lav produktivitet, og det manglet mekanismer som kunne stimulere utvikling av nye produkter i tråd med folks ønsker og behov.

9. november 1989 ble Berlinmuren åpnet. 18. november fikk landet en ny regjering, ledet av Hans Modrow. Dette var en samlingsregjering som satt fram til den ble avløst av DDRs første og eneste demokratisk valgte regjering etter valget 18. mars 1990.

En samarbeidsregjering ledet av den kristenkonservative politikeren Lothar de Maiziére overtok etter dette. Denne regjeringens fremste oppgave ble å forberede avtalen som regulerte gjenforeningen av DDR og Vest-Tyskland. 20. september 1990 stemte DDRs Volkskammer og den vesttyske forbundsdagen ja til gjenforeningsavtalen. 3. oktober 1990 trådte avtalen i kraft, og Tyskland var dermed på nytt samlet.

• delingen av Tyskland
• Tysklands historie
• Østblokken
• Den kalde krigen