Lise Børsum bestemte seg i fangenskap for at hun ville følge opp de titusener som var merket av krigen. Hun kom inn i Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre 1947, der hun etter mange år som styremedlem ble knyttet til staben. Fra 1966 var hun Nasjonalhjelpens daglige leder til hun nådde aldersgrensen 1978.
Børsum nedla en utrettelig oppsøkende virksomhet for å få folk og familier på fote, for å skaffe nødvendig hjelp og økonomisk støtte til krigsskadde og deres etterlatte. Hun var med i Commission Internationale Contre le Régime Concentrationnaire (Den internasjonale kommisjon for bekjempelse av konsentrasjonsleirsystemet) fra starten 1950. Kommisjonen bestod utelukkende av tidligere politiske fanger, og dens oppgave var å bekjempe ethvert konsentrasjonsleirsystem. Den søkte kontakt med regjeringene i alle de land som var beskyldt for å bruke systemet. Noen land slapp kommisjonen inn, andre – som Kina – nektet dem adgang.
Overgangen fra et liv som fange til liv som velstående hjemmeværende husmor passet ikke. Ekteskapet ble snart oppløst, men Lise Børsums hjem forble et fristed av engasjement og entusiasme for hennes to barn. Kunst- og musikkinteressen holdt hun oppe, for fangeerstatningen kjøpte hun seg flygel.
Børsum arbeidet som frilanser i Dagbladet i mange år, og skrev en lang rekke artikler fra sine mange reiser og om sine hjertesaker. Hun sluttet ikke å arbeide, selv etter at helsen sviktet. Hun satt blant annet livet ut som medlem av Det rådgivende utvalg for krigspensjoneringssaker. Lise Børsum var høyt skattet i det internasjonale nettverk av motstandskjempere og mottok hedersmedaljer fra Nederland og Italia.
Som så mange krigsfanger var Lise Børsum storrøyker og fikk langvarig lungeemfysem. Hun døde 1985, 77 år gammel.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.