Eyvind Alnæs – Store norske leksikon

Faktaboks

Eyvind Alnæs

Født

29. april 1872, Fredrikstad

Død

24. desember 1932, Oslo

Virke

Komponist, organist og kordirigent

Familie

Foreldre: Skolebestyrer Johannes Jørgen Lauritz Alnæs (1835–1916) og Elise Martine Hansen (1851–1931).

Gift 2.6.1903 med Emilie («Milly») Thorne (6.8.1882–23.3.1976), datter av høyesterettsadvokat Theodor Wilhelm Thorne (1839–1916) og Emilie Eriksen (1840–1909).

Far til Lise Børsum (1908–85); farfar til Finn Alnæs (1932–91); bror av Ivar Johannes Alnæs (1868–1956; se NBL1, bd. 1).

Eyvind Alnæs. Bilde av ukjent dato

Anon.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Eyvind Alnæs var en norsk komponist som ved siden av Edvard Grieg og Agathe Backer Grøndahl var Norges fremste romansekomponist rundt 1900. Som domkantor og kirkemusiker i Vår Frelsers Kirke, domkirken, i Oslo, hadde Alnæs stor innflytelse over kirkemusikken i Norge.

Alnæs' verkliste omfatter de fleste sjangere bortsett fra opera og oratorium. De mange og velkjente romansene, i alt cirka 85, gjorde at Alnæs ble en av Norges mest fremførte komponister, og de fordeler seg over hele hans skaperperiode. Velkjente romanser er Sidste reis, Vaarlængsler og De hundrede violiner.

Stilistisk grunnpreg

Hele Alnæs’ romanseproduksjonen sett over ett viser klar forankring i både norsk og tysk tradisjon. De aller første romansene fra 1890-årene viser senromantisk stil med en tildels svært komplisert harmonikk. Melodien var viktig for Alnæs, den deklamerer naturligvis ordene, men må også fortolke også et dikts stemning. Romansene er praktisk talt ikke påvirket av norsk folkemusikk, bortsett fra romansene med tekster av Aasmund Olavsson Vinje, der Halfdan Kjerulfs og Edvard Griegs folkevisepregede romanser skinner igjennom. Klaverstemmen i Alnæs’ romanser stiller betydelige krav til akkompagnatøren.

Alnæs’ mannskorsanger ble populære med sine friske melodier og fengende humor. Derimot har ingen av Alnæs’ symfoniske verk fått plass på orkesterrepertoaret. Den tunge og tette instrumentasjonen i Alnæs’ orkestersats ble skjebnesvanger. Som et unntak viser symfoni nr. 2 i D-dur komponistens lyriske begavelse, et verk full av temperament og effektfull orkestrering. Formen i orkesterverkene er den wienerklassiske. I de symfoniske variasjonene, hovedsakelig karaktervariasjoner, viser Alnæs stor tematisk oppfinnsomhet.

Biografi

Studier

Alnæs hadde absolutt gehør og viste tidlig musikalske evner. Han begynte sine musikkstudier i 1888 ved konservatoriet i Kristiania. Her spilte han klaver med Westye Waaler og orgel med Peter Lindeman. Som lærer i de teoretiske fagene harmonilære, kontrapunkt og komposisjon fikk han komponisten Iver Holter som straks oppdaget Alnæs’ særlige begavelse. Med stor suksess avsluttet han studiene ved konservatoriet i 1902 med en egen konsert med egne verker. Med anbefaling fra Grieg fikk Alnæs stipendium fra A. C. Houens legat og reiste deretter til Leipzig der han studerte komposisjon med Carl Reinecke og klaver med Adolf Ruthardt.

Kunstnerisk virksomhet

Hjemme igjen ble han i 1895 ansatt som organist i Bragernes kirke i Drammen der han virket til 1907. To år senere etter en vellykket konsert i Kristiania fikk han Statens kunstnerstipendium, reiste til Berlin og fullførte sin første symfoni. Etter dette virket Alnæs resten av livet som organist. Fra 1907 til 1916 var han organist i Uranienborg kirke i Kristiania, og fra 1916 til 1932 var han organist og domkantor i Vår Frelsers Kirke i Oslo. Alnæs var en usedvanlig fremragende kirkeorganist. Han ble særlig berømmet for sitt akkompagnement ved salmesangen, de stilfulle inngangsspill og utsøkte improvisasjoner foran salmene. Samtidig var han virksom som dirigent for forskjellige kor og orkestre. Alnæs ble ansett som en fremragende akkompagnatør, etterspurt av både norske og utenlandske sangsolister.

Alnæs var ansvarlig for harmoniseringen for Koralbok for Den Norske Kirke i 1926 og kom derved til å prege kirkesangen i Norge over et halvt hundre år. For første gang kom folketoner inn i koralboken. Sammen med Mary Barratt Due utga Alnæs Norsk pianoskole. Alnæs utga også bind 2–4 av Norges Melodier.

Verker i utvalg

Orkester

Symfoni nr. 1 i c-moll (1898)
Symfoni nr. 2 i D-dur (1923)
Variations symphoniques sur une thème original (1890)
Konsert for klaver og orkester i D-dur (1913)

Kammermusikk

To suiter for fiolin og klaver
En suite for to fioliner og klaver

Klaver solo

4 klaverstykker, op. 4
10 pianostykker over norske folkeviser, op. 39

Sanger av forskjellig slag

Julemotett for blandet kor, solo og orgel
4 Mandskor til tekster av Per Sivle, op. 18
Nye korsange. For Mandskor, op. 21
Tre sange, op. 17
Tre sange til digte af Viggo Stuckenberg, op. 26
Fire tekster av Nils-Magnus Folcke, op. 34
Fire sange, op. 42
Fire sange til tekster av Nils Collett Vogt og Herman Wildenvey

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Benestad, Finn m.fl., red.: Norges musikkhistorie, b. 3, 1999, s. 340-43
Wilhelmsen, K.: «Eyvind Alnæs 1872-1932» i Norsk musikktidsskrift, vol. 9 (1972), s. 5-11 og 49-56

Faktaboks

Eyvind Alnæs

Historisk befolkningsregister-ID: pf01036392079817

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norske klassiske komponister og verker 1900–1950

Arnulf Mattes

Professor, Universitetet i Bergen