Den første diktsamlingen under Wildenvey-navnet, Nyinger, kom ut sent på høsten 1907 og regnes som hans egentlige debut. Hjulpet frem av begeistrede anmeldelser og moderne markedsføring ble førsteopplaget utsolgt på kort tid. Diktene ble oppfattet som ungdommelige og friske; de var spøkefulle og mildt opprørske mot borgerlige dyder og verdier. I datidens Norge var de dermed også egnet til å vekke sterk moralsk forargelse.
Forfatterskapet strekker seg over et halvt århundre og omfatter et meget stort antall leservennlige, velformede dikt foruten enkelte noveller, skuespill og selvbiografiske romaner. Hans første Dikt i utvalg ble utgitt allerede 1917; siden kom hans Samlede dikt i stadig nye utgaver, gjerne også i nye versjoner.
Motivkretsen er vid – det handler ikke bare om kjærligheten og sommerens forgjengelighet, selv om hans brede publikum oppfattet det slik. Wildenvey var en grubler, opptatt av erkjennelsesteori, gudstro, evigheten og de ensomme ting. Men også hans metafysiske tankedikt er ofte poengterte og ispedd et vidd som kan avlede leserens fordypelse. At han levde et liv som tilsynelatende ubekymret aristokratisk bohem, kan ha bidradd til oppfatningen av en underholdende, men overfladisk dikter. Tross all virak, ros og heder ble han aldri fornøyd med sitt offentlige omdømme.
Etter debuten hadde han i mange år ikke fast bopel, men bodde på hotell eller pensjonat og reiste mye utenlands. I 1912 giftet han seg med den 19 år gamle Gisken Kramer-Andreassen, som ble hans ledsagerske gjennom et stormfylt liv. Fra 1913 til 1922 hadde ekteparet adresse i København, men Wildenvey oppholdt seg store deler av tiden i Kristiania, der han blant annet opptrådte som konferansier på revyteater. Fra 1923 var Stavern deres hjemsted, og der fikk de oppført eneboligen Hergisheim, delvis finansiert av dikterens mange opplesningsturneer.
Som oppleser var han ikke virtuos, men desto mer sjarmerende i foredraget, med dyp, sløret røst og en egenartet, messende prosodi. Fra tidlig i 1920-årene opptrådte han årvisst i Universitetets aula for et bredt sammensatt publikum, ofte med kong Haakon i spissen. Her, og i ulike forsamlingshus over hele landet, fremførte han år om annet nye dikt kombinert med et kjent repertoar som etter hvert ble folkeeie. Selv om diktene vakte begeistring, hadde han hele sitt liv ambisjoner om å skape et større verk. Han arbeidet mye med skuespill – også de på rim – og utgav noveller og selvbiografiske tekster, men lyktes aldri helt i noen annen sjanger enn den som ble hans egen: det wildenveyske dikt.
Wildenveys diktning har bare i liten grad vært underlagt akademisk analyse. Han hadde sin storhetstid i mellomkrigstiden, med svakt dalende popularitetskurve etter andre verdenskrig, der han blant annet måtte konkurrere om oppmerksomheten med nye medier og nye kulturuttrykk. Lyrikken har neppe tidligere og aldri siden stått så sterkt i i det norske kulturbildet som på Wildenveys tid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.