Fennoskandia

Geologisk brukes betegnelsen på området Finland, Karelen, Kola og deler av den skandinaviske halvøy. Fennoskandia er hovedsakelig et oppbulet, prekambrisk grunnfjellsområde som er avgrenset i vest av den kaledonske fjellkjede og i øst av yngre, ufoldede sedimentære bergarter som ligger ovenpå grunnfjellet.

I biologisk sammenheng avgrenses Fennoskandia oftest til Norge, Sverige og Finland. Mellom disse tre landene er det åpne grenser og et utstrakt samarbeid, så det er naturlig med et felles navn. Fennoskandia betraktes imidlertid ikke som en spesiell biogeografisk enhet, men som en del av den holarktiske eller boreale regionen, det vil si den nordlige biogeografiske regionen. Det meste av Fennoskandia var dekket av isbreer under siste istid, da kun et fåtall organismer kunne overleve på nunataker (fjelltopper som stikker opp av isen). Det meste av dagens dyre- og planteliv innvandret derfor etter at isen smeltet. Lemenet Lemmus lemmus er en av få stedegne (endemiske) artene for denne regionen.

Klimaet (spesielt temperatur og nedbør) har stor betydning for arters utbredelse, og Fennoskandia er sterkt preget av klimagradienter:

1. Vest-øst-gradient. Klimaet langs kysten av Norge påvirkes av den varme Golfstrømmen og er derfor mye mildere (spesielt om vinteren) og fuktigere enn andre steder på tilsvarende breddegrad. En lang kyst med mange fjorder, sund og øyer gir et rikt liv. Havet utenfor er også produktivt, både med hensyn til plankton, fisker og kvaler. Lenger øst, det vil hovedsakelig si øst for fjellene, er klimaet mer kontinentalt med kalde, tørre vintre og varme somre. Her finner vi den boreale barskogen, som er en del av det euro-sibirske skogområde (taigaen). Biodiversiteten er her mindre, men mange arter er avhengige av slike skoger.
2. Sør-nord-gradient. Fennoskandia strekker seg over mange breddegrader, med et generelt sett barskere klima mot nord. Biodiversiteten er derfor størst i sør og avtar (med unntak for enkelte grupper) mot nord. De rikeste løvskogene finner vi i sør. Lengst nordøst i Norge, på Varangerhalvøya, er klimaet sub-arktisk.
3. Kyst-høyfjell-gradient. Denne har omtrent samme virkning som sør-nord gradienten. Biodiversiteten er størst i lavlandet og avtar oppover i fjellet. På de høyeste toppene kan kun få arter leve. Tregrensa er et godt eksempel på en kombinert virkning av disse to gradientene; den er lavere i nord enn i sør.

I Fennoskandia lever både arter som har en vid utbredelse og kan finnes i mange habitater (som elg og rødrev) og arter som har begrenset utbredelse til ett eller noen få habitater (som fjellrev og lemen).

• Baltiske skjold
• russiske plattform
• habitat