Østfronten

Å nedkjempe Sovjetunionen hadde vært Hitlers viktigste utenrikspolitiske målsetting siden 1920-tallet. Det var kun av taktiske årsaker at Hitler inngikk Molotov-Ribbentrop-pakten, ikke-angrepsavtalen med Sovjetunionen, i august 1939. Målet med den var å muliggjøre invasjonen av Polen. I 1939 og 1940 uttalte Hitler gjentatte ganger at felttogene i Polen, Skandinavia og Vest-Europa var å betrakte som forberedelser til det store angrepet på Sovjetunionen.

Hitlers beslutning om å angripe Sovjetunionen var ideologisk motivert. Han så bolsjevismen som del av en global jødisk makt som søkte verdensherredømme og måtte bekjempes. Fiendebildet av «jødebolsjevikene» virket, sammen med forestillingen om tyskernes behov for Lebensraum i Øst-Europa, som den grunnleggende ideologiske motivasjonen for angrepet på Sovjetunionen.

Nazi-Tyskland hadde også økonomiske grunner for å angripe Sovjetunionen. Tilførselen av strategiske råvarer ville kunne sikres gjennom kontroll av den fruktbare ukrainske svartjorda og de rike oljefeltene i Kaukasus.

Valget av tidspunkt for invasjonen var begrunnet i Tysklands militærstrategiske situasjon. Planleggingen av angrepet begynte sommeren 1940. På dette tidspunktet hadde Tyskland invadert og okkupert halve Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike – mens Storbritannia ennå holdt stand. Slik Hitler så det, var det nødvendig først å nedkjempe Sovjetunionen for deretter å kunne nøytralisere britene og slik sikre tysk herredømme på kontinentet. I desember 1940 undertegnet Hitler den endelige angrepsordren, «Operasjon Barbarossa».

Målet med angrepet på Sovjetunionen var ikke bare å overvinne fienden på slagmarken, men å utslette den sovjetiske staten og dermed «den jødiske bolsjevismen». Våren 1941 understreket Hitler overfor sine generaler at den kommende krigen ville bli en «tilintetgjørelseskamp». Samtidig utstedte Hitler en rekke folkerettsstridige forordninger og retningslinjer som befalte eller tilrettela for drap på bestemte kategorier av mennesker, deriblant jøder i det sovjetiske stats- og partiapparatet, politiske kommissærer i Den røde hær og «mistenkelige og radikale elementer» generelt. Retningslinjene møtte lite motstand hos den militære ledelsen.

Planleggingen av krigen innebar også en morderisk økonomisk politikk. For å sikre forsyninger til den tyske hæren og befolkningen hjemme i Tyskland, skulle jordbruksoverskuddet i de okkuperte områdene beslaglegges. Tyske planleggere visste at store deler av sovjetbefolkningen var avhengig av dette overskuddet og regnet med at titalls millioner sovjetborgere ville sulte i hjel som resultat. I den såkalte Generalplan Ost, et sett med plandokumenter som skisserte den fremtidige germaniseringen av de okkuperte områdene, ble det anslått at 30 til 50 millioner av den slaviske befolkningen ville måtte fordrives til Sibir eller sulte i hjel. Den resterende befolkningen skulle brukes som slavearbeidere for germanske nybyggere.

I 1938 inngikk Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland Münchenforliket, som overlot de sudettyske områdene i Tsjekkoslovakia til Tyskland. Forliket forsterket Sovjetunionens langvarige mistro mot Vesten. Josef Stalin (1878–1953) mistenkte at vestmaktene med dette ville gi Nazi-Tyskland frie tøyler i sin ekspansjonspolitikk mot øst i et forsøk på å fremprovosere en tysk-sovjetisk krig som vestmaktene selv ville slippe å ta del i. I 1939 vurderte Stalin at Sovjetunionen ikke var forberedt på å konfrontere Tyskland alene. Gjensidig mistillit mellom vestmaktene og Sovjetunionen forhindret imidlertid en anti-tysk allianse. Dette var bakgrunnen for at Sovjetunionen valgte å inngå en ikke-angrepsavtale med Tyskland i august 1939.

For Stalin var Molotov-Ribbentrop-pakten ikke bare en defensiv diplomatisk manøver, men også en mulighet for territoriell ekspansjon. Avtalen inneholdt en hemmelig protokoll der de to diktaturene delte Øst-Europa mellom seg: Vest-Polen til Tyskland, Øst-Polen, Finland, de baltiske landene og Bessarabia til Sovjetunionen. I tråd med pakten gikk Tyskland til angrep på Polen 1. september og startet dermed andre verdenskrig. Kort tid etter gikk sovjetiske styrker inn og okkuperte Øst-Polen. Videre ble de tre baltiske statene og Bessarabia innlemmet i Sovjetunionen i løpet av 1940, mens Finland ble tvunget til å avstå territorier i sørøst som følge av Vinterkrigen i 1939–1940.

Den tysk-sovjetiske alliansen innebar et betydelig økonomisk samarbeid. I 1940 sto Tyskland for 75 prosent av Sovjetunionens korn- og oljeeksport. 70 prosent av Tysklands samlede import av krigsviktige metaller kom fra Sovjetunionen. Sovjetunionen på sin side importerte store mengder industrielt utstyr fra Tyskland til både sivilt og militært bruk.

Som forberedelse til den tyske invasjonen i 1941 ble rundt 150 Wehrmacht-divisjoner bestående av 3,3 millioner soldater oppmarsjert langs grensen til Sovjetunionen. I tillegg stilte Tysklands forbundsfeller – Romania, Ungarn, Slovakia, Finland og Italia – med 690 000 soldater. Videre hadde de angripende styrkene om lag 3600 panservogner, 13 000 stykker artilleri, 3000 kampfly, 600 000 kjøretøy og 625 000 hester til disposisjon.

Den røde hær på sin side hadde omkring 300 divisjoner med 5,3 millioner soldater til disposisjon sommeren 1941. Omtrent halvparten av dem var konsentrert i de vestlige grensetraktene. De sovjetiske styrkene disponerte videre over 23 000 panservogner, 116 000 stykker artilleri og granatkastere samt 13 300 kampklare fly.

Rent tallmessig var Sovjetunionen i utgangspunktet bedre stilt enn Tyskland. Det var likevel store forskjeller på de tyske og sovjetiske væpnede styrkene ved krigsutbruddet i 1941.

Wehrmacht hadde bygget opp stridserfaring og selvsikkerhet gjennom å ha beseiret Polen i 1939, Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike i 1940 samt Jugoslavia og Hellas i 1941. Tyske soldater var godt trent med utmerket taktisk ledelse og utrustning av høy kvalitet.

Den røde hær var materielt sett overlegen, men kvaliteten på mye av utstyret var lav. Ikke minst led de sovjetiske styrkene av mangelfull trening og dårlig ledelse. Vinterkrigen mot Finland i 1939–1940 hadde til fulle demonstrert de sovjetiske styrkenes utilstrekkeligheter; tross massiv overlegenhet i mannskap og materiell mistet Den røde hær 400–000 soldater (døde, sårede eller savnede) mot 79 000 på finsk side.

Overraskelsesmomentet var en styrke for Wehrmacht i den første fasen av krigen. Den sovjetiske ledelsen hadde siden sommeren 1940 mottatt en lang rekke signaler fra utenlandske diplomater og egne etterretningstjenester om at Hitler planla en storstilt invasjon, men Stalin avskrev konsekvent advarslene som fiendtlig desinformasjon. Han var overbevist om at Hitler ikke ville utsette seg for en tofrontskrig gjennom å angripe østover så lenge Storbritannia ennå var med i krigen. De manglende forberedelsene bidro til at Den røde hær led katastrofale tap i krigens første måneder og måtte gi opp enorme sovjetiske territorier til tysk okkupasjon.

Hitler og enkelte av hans øverste militære ledere forventet å beseire Den røde hær innen få måneder. Krigens forløp sommeren 1941 syntes først å gi dem rett. Angrepet den 22. juni kom overraskende og med massiv kraft. Luftwaffe ødela nærmere 4000 sovjetiske fly i løpet av de første tre dagene – de fleste stod ennå på bakken. Sovjetiske kommando-og-kontrollsystemer ble hardt rammet, og flere dager gikk før Moskva fikk oversikt over den katastrofale situasjonen. Tyske panserstyrker brøt gjennom de sovjetiske stillingene og rykket hurtig frem, og etter en uke hadde de trengt 400 kilometer inn på sovjetisk territorium.

Ved slaget om Białystok og Minsk 22. juni–3. juli 1941 ble fire sovjetiske armeer omringet, 325 000 sovjetiske soldater tatt til fange og 3000 sovjetiske stridsvogner tilintetgjort. Ytterligere 300 000 rødearmister ble tatt til fange under slaget om Smolensk 6. juli–5. august 1941.

En hurtig seier viste seg imidlertid å være utenfor rekkevidde. Bitter motstand fra Den røde hær, store tyske tap og forsyningsproblemer bidro til å sinke felttoget, og den 11. august noterte generalstabssjef Franz Halder (1884–1972) i sin krigsdagbok at man hadde «undervurdert kolossen Russland». De tyske generalenes anbefalte løsning var å konsentrere styrkene i retning Moskva for hurtigst mulig å kunne oppnå en avgjørende seier. Hitler besluttet i stedet å angripe sørover for å ta kontroll over ukrainske jordbruks- og industriområder samt nordover for å nøytralisere Leningrad. Fremrykningen mot Moskva ble derfor utsatt. I nord ble Leningrad beleiret, og i sør var Poltava og Dnjepropetrovsk under tysk kontroll innen utgangen av desember. Ved Kiev ble 665 000 sovjetiske soldater tatt til fange.

Den 2. oktober ble angrepet på Moskva gjenopptatt under dekknavnet «Operasjon Tyfon». Etter å ha tatt 673 000 sovjetiske krigsfanger ved Vjazma og Brjansk i oktober, rykket de tyske styrkene hurtig fremover mot Moskva. I begynnelsen av desember stod tyske soldater knapt 30 kilometer utenfor den sovjetiske hovedstaden, men offensiven hadde på dette tidspunktet kjørt seg fast – først i gjørme og senere i ekstrem kulde med temperaturer ned til 52 minusgrader. Den 5. desember iverksatte Den røde hær et kraftig motangrep som påførte den tyske hæren sitt første store nederlag med en tilbaketrekning på 150–300 kilometer som resultat. Slaget om Moskva viste at Hitlers Blitzkrieg-strategi hadde slått feil.

Hitler befalte en ny offensiv i retning Kaukasus sommeren 1942 («Operasjon Blå»). Den opprinnelige planen var å innta Stalingrad for deretter å vende sørover og ta kontroll over oljefeltene i Kaukasus. Angrepet kom i gang den 28. juni, og de tyske styrkene møtte først relativt liten motstand ettersom den sovjetiske ledelsen hadde regnet med et nytt angrep i retning Moskva. Den hurtige fremrykningen ansporet Hitler til å utvide fronten ved å dele Armégruppe sør i to (Armégruppe A og B) og angripe mot Stalingrad og Kaukasus på én og samme tid.

I løpet av høsten hardnet den sovjetiske motstanden, særlig i Stalingrad der tyskerne måtte kjempe seg fra hus til hus og led store tap. Innen midten av november hadde tyske soldater fått kontroll over størsteparten av byen, men i mellomtiden foregikk det en massiv styrkeoppbygging på sovjetisk side. Den 19. november gikk Den røde hær til motangrep («Operasjon Uranus»), brøt gjennom tyskernes svake flanker nord og sør for Stalingrad og omringet 200 000 tyske og tyskallierte soldater. De siste tyske enhetene kapitulerte den 2. februar 1943.

Stalingrad var Nazi-Tysklands største militære nederlag så langt og et vendepunkt i den tysk-sovjetiske krigen. Nederlaget svekket den tyske kampmoralen og ga den sovjetiske og allierte siden tro på seier i kampen mot Hitler.

Hitler iverksatte Tysklands siste offensiv 5. juli 1943 under kodenavnet «Operasjon Citadell». Målet var å foreta en knipetangsmanøver for å fjerne den sovjetiske styrkekonsentrasjonen ved Kursk. Sovjetisk etterretning var imidlertid godt informert om tyskernes angrepsplaner, og den tyske offensiven kjørte seg fast i løpet av få dager. Slaget om Kursk medførte store tap i mannskap og materiell, særlig på sovjetisk side, men resulterte ikke desto mindre i tysk tilbaketrekning og sovjetisk gjenerobring av Kursk, Kharkov og Orjol.

Med seieren ved Kursk hadde Den røde armé overtatt det strategiske initiativet i krigen, og i løpet av høsten 1943 ble Wehrmacht presset lenger og lenger mot vest. Før året var omme var Smolensk og Kiev under sovjetisk kontroll.

Den tyske østfronten brøt sammen sommeren 1944 som følge av Den røde hærs «Operasjon Bagration», iverksatt 22. juni 1944, på treårsdagen for Tysklands angrep. Offensiven resulterte i Wehrmachts klart største nederlag i krigen; den tyske Armégruppe sentrum mistet om lag 400 000 mann (døde og tilfangetatte) og 28 av sine 40 divisjoner. I løpet av høsten 1944 ble tyske styrker presset ut av de okkuperte sovjetiske områdene og drevet videre vestover. Østfrontens sammenbrudd endret imidlertid ikke Hitlers ønske om å kjempe til siste slutt.

Den tysk-sovjetiske krigens siste måneder var preget av en like brutal intensitet som før. Den røde hær var massivt overlegen, men led av utmattelse, forsyningsproblemer og svekket disiplin i troppene. Hardnakket tysk motstand bidro også til å sinke Den røde hær i sin marsj mot Berlin.

Det endelige slaget om Berlin ble innledet den 16. april, og en uke senere var byen omringet. Hitler forskanset seg i sin underjordiske bunker og befalte sine tropper å kjempe videre for enhver pris. 70 prosent av Berlins sentrum ble lagt i grus før kampene endelig opphørte i kjølvannet av Hitlers selvmord den 30. april. Tyskland kapitulerte offisielt den 9. mai, og det tredje rikets sammenbrudd var et faktum.

Krigsfanger var den første store gruppen av sovjetiske ofre for tyske krigsforbrytelser. Millioner av sovjetiske soldater ble tatt til fange under store omringningsslag sommeren og høsten 1941. Av totalt 5,7 millioner sovjetiske krigsfanger døde om lag 3 millioner, langt de fleste mellom oktober 1941 og mai 1942. Fangene døde av sult, kulde og sykdommer under leirforhold som dels skyldtes en vanskelig forsyningssituasjon, men som i hovedsak må tilskrives tysk politikk.

Holocaust, forsøket på å utrydde Europas jøder, begynte i de okkuperte sovjetiske områdene som massenedskytninger foretatt av særskilte enheter tilknyttet politi- og sikkerhetsstyrkene. Den største enkeltstående massakren fant sted den 29.–30. september 1941 i Babij Jar i Kiev, der 33 771 jøder ble skutt. Innen mars 1942 var om lag 600 000 sovjetiske jøder blitt drept på liknende vis. Den psykiske belastningen slike aksjoner medførte for gjerningsmennene, var en av grunnene til at gasskamre kom til å erstatte gevær som den foretrukne drapsmetoden. Til sammen ble mer enn 2 millioner sovjetiske jøder drept i holocaust.

Beleiringen av Leningrad var blant de største enkeltstående krigsforbrytelsene begått av Wehrmacht under krigen mot Sovjetunionen. Byen, med 3 millioner innbyggere, var beleiret av tyske styrker i sør og finske styrker i nord fra 7. september 1941 til 18. januar 1943. Den tyske ledelsens mål med beleiringen var ikke å fremtvinge kapitulasjon, men å tilintetgjøre byens innbyggere gjennom sult. De lyktes et stykke på vei – rundt én million innbyggere døde som følge av hungersnød og andre forhold forårsaket av beleiringen.

Tysk opprørsbekjempelse innebar også massiv vold mot sivilbefolkningen. Kampen mot den sovjetiske partisanbevegelsen var preget av brutale gjengjeldelsesaksjoner og vilkårlige henrettelser. Partisantrusselen var riktignok reell. Anslagsvis 50 000 tyske soldater mistet livet i kamp mot partisaner, men blant de om lag 500 000 sovjetiske ofrene for den tyske partisanbekjempelsen var trolig kun 20–30 prosent faktiske partisaner.

Ved invasjonen var tyske soldater utstyrt med rasjoner for kun tre uker. Videre skulle hæren leve av den okkuperte markens grøde. Dette innebar en storstilt utplyndring av de okkuperte territoriene som særlig rammet områder nær fronten der store troppestyrker var konsentrert. Konsekvensen for millioner av sovjetiske sivile, særlig i byene, var matmangel og, mange steder, dødbringende hungersnød.

Stalin-regimets terror mot egen befolkning fortsatte under krigen mot Tyskland. Titalls tusen politiske fanger ble henrettet i de vestlige grenseområdene sommeren 1941, før tyskernes ankomst. Sovjetborgere med bakgrunn fra land som nå var Sovjetunionens fiender, ble forfulgt og utsatt for etnisk rensing. Frem til juni 1942 ble så mange som 1,2 millioner volgatyskere deportert til Sibir, Kasakhstan og Usbekistan. Mange ble dumpet i ødemarken og overlatt til seg selv, andre internert i tvangsarbeidsleire. Flere hundre tusen omkom underveis eller i tiden etter ankomst.

I 1944 ble hundretusener av tsjetsjenere, ingusjetere, karatsjaier, balkarer og kalmyker beskyldt for samarbeid med tyskerne og deportert en masse. Den samme skjebnen rammet Krim-tatarer og andre folkegrupper på Krim og i Kaukasus-områdene. Senere ble hundretusener av finner, estere, latviere, litauere, vest-ukrainere og moldavere kollektivt beskyldt for kollaborasjon og deportert. Mange ble skutt, deriblant 153 000 vest-ukrainere.

Den røde hær opererte med utbredt terror i egne rekker for å opprettholde disiplin og hindre faneflukt. Bare under slaget om Stalingrad ble 13 000 soldater henrettet for angivelig å ha forsømt sine militære plikter. Den røde hær viste liten nåde mot sine tyske krigsfanger. Disse levde under svært dødbringende forhold, særlig i perioden juni 1941–februar 1943. Av de 170 000–200 000 tyske soldatene som ble tatt til fange i denne perioden, omkom 95 prosent. Deretter bedret forholdene seg, og totalt døde om lag 30 prosent av tyske soldater i sovjetisk fangenskap.

Den røde hærs forbrytelser viste seg også i forbindelse med okkupasjonen av tyske områder mot slutten av krigen, der sivilbefolkningen ble utsatt for massiv og vilkårlig vold. Hundretusener av tyske sivile døde som følge av sovjetiske krigsforbrytelser i 1944–1945.