transperson

De siste tre tiårene har transpersoner i økende grad blitt omtalt i offentligheten. Det er imidlertid utfordrende å gi et godt anslag på hvor stor andel av befolkningen som identifiserer seg som transperson, fordi begrepet er deskriptivt og brukes ulikt. Dette innebærer at noen transpersoner ikke nødvendigvis oppgir dette når de svarer på undersøkelser. Metaanalyser som oppsummerer flere ulike studier indikerer at mellom 0,5 og 1,3 prosent av befolkningen identifiserer seg som transperson. Andelen som oppgir å være transperson kan imidlertid variere mellom generasjoner. Nylig gjennomførte spørreundersøkelser fra USA viser for eksempel at det er flere blant ungdommer og unge voksne som oppgir at de er transperson sammenlignet med eldre generasjoner.

I 2020 svarte 1,3 prosent av respondentene i Ungdata, en undersøkelse som går ut til alle ungdomsskoleelever i Norge, at de identifiserte seg som transperson eller ikke-binær. Det finnes derimot ingen eldre studier som har stilt den samme type spørsmål om kjønnsidentitet i Norge, noe som gjør det vanskelig å si at det er en økning. Trans er for mange en mer positiv og selvdefinert kategori og har langt på vei erstattet tidligere begrep som for eksempel transseksuell og transvestitt.

I Norge finnes det i dag flere organisasjoner for transpersoner og personer med kjønnsinkongruens. Pasientforeningen for kjønnsinkongruens og Harry Benjamin Ressurssenter er de største pasientorganisasjonene. FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Forbundet for transpersoner Norge og Skeiv Ungdom er også viktige aktører som jobber for transpersoners levekår og rettigheter. Foreningenes formål er både interessepolitisk arbeid og tilrettelegging av sosiale fellesskap. Den norske levekårsundersøkelsen for LHBT-personer i 2020 viste at norske transpersoner i stor grad slutter opp om ulike interesseforeninger. De er særlig viktige som sosiale fellesskap og bidrar til stolthet og anerkjennelse.

Transpersoner som gruppe er mer utsatt for psykiske vansker og levekårsutfordringer knyttet til økonomi, bosituasjon og stigmatisering enn cispersoner. Den økte forekomsten av psykiske vansker og levekårsutfordringer er dokumentert både i norske og internasjonale studier.

Den første norske undersøkelsen som dokumenterte levekårsutfordringer blant transpersoner var Alskens folk fra 2013. I den norske levekårsundersøkelsen blant LHBT+-personer ble transpersoner for første gang inkludert i studien som ble gjennomført i 2020, og presentert i rapporten Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår i 2021. Undersøkelsen viste blant annet at én av fire transpersoner oppgir å ha blitt utsatt for trusler om vold og én av tre har opplevd seksuelle overgrep. Transpersoner rapporterte dessuten om diskriminering i arbeidslivet og andre sosiale arenaer. Samtidig viste undersøkelsen at en betydelig andel av norske transpersoner har opplevd å bli tatt i forsvar når de har opplevd diskriminering, og mange rapporterer også stolthet knyttet til det å være transperson.

Den norske majoritetsbefolkningens holdninger til transpersoner har de siste årene blitt bedre. I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets holdningsundersøkelse fra 2008 svarte for eksempel 74 prosent av de spurte at de var uenige i påstanden om at det ville ha vært ubehagelig å sitte ved siden av en transperson på bussen, mens i 2022 hadde andelen økt til 84 prosent. I den samme undersøkelsen fra 2022 svarte 16 prosent at det hadde vært ubehagelig å dele en offentlig garderobe med en transperson. 19 prosent svarte at de verken var enig eller uenig i påstanden, mens 65 prosent var uenige.

Også internasjonalt er transpersoners levekår dårligere sammenlignet med cispersoner. Transpersoner blir i større grad utsatt for vold og drap, og disse overgrepene er som oftest relatert til hatkriminalitet. Dette er en global utfordring.

Tall fra FNs organisasjon for hiv/aids, UNAIDS, viser at transpersoner, og da særlig transkvinner, har betydelig høyere sannsynlighet for å bli smittet av hiv sammenlignet med cispersoner. Flere transpersoner overlever dessuten ved å selge sex sammenlignet med majoritetsbefolkningen.

Mange transpersoner opplever stigma og diskriminering i møte med storsamfunnet. Forskning på sammenheng mellom mental helse og levekårsutfordringer indikerer at personer som tilhører stigmatiserte minoritetsgrupper har større risiko for å utvikle psykiske vansker sammenlignet med majoritetsbefolkningen. I psykologien omtales denne sammenhengen for minoritetsstress. Forskning på minoritetsstress har i mange år dokumentert at transpersoner som blir utsatt for mindre stigma og diskriminering har bedre psykisk helse sammenlignet med transpersoner som lever i utsatte miljøer. Et viktig forebyggende tiltak for å bedre transpersoners levekår og psykiske helse er derfor å skape mer aksept for transpersoner.

I USA har flere delstater innført såkalte ‘antitrans-lover’ som forbyr kjønnsbekreftende behandling for barn og unge, og til dels også voksne, samt tilgang til offentlige toalett i tråd med kjønnsidentitet. I flere delstater har det dessuten blitt innført forbud mot undervisning om kjønn og seksualitet i skoleverket.

Antitrans-lovene i USA sees i sammenheng med en generell konservativ kulturkrig som i tillegg til trans også rettes mot kvinners tilgang til abort og motstand mot antirasistiske tiltak.

Enkelte konservative bevegelser globalt har begynt å bruke motstand mot transpersoners rettigheter som en viktig strategi for å mobilisere velgere i forbindelse med valgkamper. Der transpersoners rettigheter for få år siden var ukjent for de fleste, har temaet i dag nådd offentlighetens lys i mye større grad. Det kan se ut til at de konservative grupperingene som bruker transpersoners rettigheter som strategi for å vinne velgere prøver å dra nytte av negative holdninger mot transpersoner.

Den såkalte 'antitransbevegelsen' (på engelsk anti-trans) eller 'antikjønn-bevegelsen' (på engelsk antigender) består av en rekke ulike ideologiske grupperinger. Disse har i økende grad siden rundt 2010 mobilisert mot transpolitiske rettigheter som selvbestemt juridisk kjønn, transpersoners rett til å bruke offentlige toalett i tråd med egen kjønnsidentitet, og tilgang til kjønnsbekreftende behandling.

I motsetning til aktører som argumenterer for varsomhet når det gjelder unge transpersoners tilgang til kjønnsbekreftende behandling, argumenterer de såkalte 'antigender'-aktørene for lovforbud som vil stanse all tilgang. Barn og unge transpersoners rett til tilretteleggelse for sosial transisjon, altså muligheten til å leve ut sin kjønnsidentitet i form av atferd og kjønnsuttrykk, er også i økende grad forsøkt begrenset. Senere har den konservative motstanden også blitt rettet mot voksne transpersoners tilgang til medisinsk behandling. Det argumenteres gjerne med at skifte av kjønn bryter med biologiske sannheter for kjønn.

I denne bevegelsen er det mange kristenkonservative og andre med en sterk religiøs overbevisning, samt høyreradikale og høyreekstreme grupperinger. Det er også en del som tilhører mer tradisjonelt konservative politiske partier. I tillegg har enkelte feminister med utgangspunkt i radikalfeminisme, gjerne omtalt som 'transekskluderende feminister', mobilisert mot transpersoners rettigheter. Det er vanlig å forstå transfobe holdninger blant transekskluderende radikalfeminister som uttrykk for et essensialistisk syn på kjønn, altså at kjønn utelukkende er en biologisk realitet som ikke lar seg endre eller forme kulturelt, sosialt og psykologisk. Samtidig viser forskning at radikalfeminister som er er inkluderende overfor transpersoner heller legger til grunn en sosial og kulturell forståelse av kjønn, samt og at de transekskluderende feministene er i mindretall både i kvinnebevegelsen og blant radikalfeminister.

Felles for de ulike grupperingene er en generell frykt for at transpersoners rett til å definere og leve ut eget kjønn er en trussel mot tokjønnsmodellen og betydningen kjønn tradisjonelt har hatt i samfunnet.

Vi må tilbake til 1800-tallet og den økte interessen for kjønn og seksualitet blant akademikere som leger, sosiologer og psykologer for å forstå historien bak hvordan transkjønn og det som etter hvert ble til dagens begrep transperson nådde offentligheten. I andre halvdel av 1800-tallet ble offentlige myndigheter i Europa og Nord-Amerika i økende grad opptatt av å regulere befolkningens seksualliv. 'Avvik' innen enten kjønn og/eller seksualitet ble på denne tiden gjerne sett på som uttrykk for samme fenomen, og ulike europeiske og nordamerikanske land kriminaliserte det å uttrykke seg eller leve som noe annet enn sitt fødselskjønn. Homoseksualitet ble også kriminalisert på denne tiden.

Psykiatrien og legevitenskapen var en viktig del av denne utviklingen. Personer som på ulike måter utfordret kjønnsnormer for sitt fødselskjønn ble tildelt psykiatriske diagnoser, for eksempel transvestisme og andre tilstander som på den tiden ble regnet som kjønnsidentitetsforstyrrelser, altså sykdommer. Den tyske psykiateren Richard von Krafft-Ebing var sentral i å utvikle slike diagnoser. I likhet med homofili som identitet var det først på slutten av 1800-tallet at transperson oppsto som en meningsfull identitet for personer med en annen kjønnsidentitet enn sitt fødselskjønn. Dette skjedde, noe paradoksalt, på grunn av lovreguleringer, utviklingen av psykiatriske diagnoser og andre forsøk på å regulere kjønnsmangfold.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte den tyske legen og sexologen Magnus Hirschfeld å utvikle sexologi som et eget fag for å forstå transpersoner og andre kjønnsminoriteter. Hirschfeld var opptatt av at både homofili og transkjønnethet var uttrykk for naturlig menneskelig variasjon som krevde respekt og anerkjennelse. Hirschfeld brukte begrepet transvestisme for å beskrive både personer som var tiltrukket av samme kjønn eller som på ulike måter brøt med samfunnets kjønnsnormer, ettersom disse ble sett på som uttrykk for samme fenomen. Senere utviklet Hirschfeld begrepet transseksualisme for å vise til personer som helt eller delvis levde i rollen som 'det motsatte kjønn'. Hirschfeld og hans kolleger begynte på 1920-tallet å eksperimentere med kjønnsbekreftende behandling som gjorde det mulig å justere transpersoners kropper mer i tråd med deres kjønnsidentitet. Etter andre verdenskrig ble kjønnsbekreftende behandling i økende grad tilbudt i den vestlige verden.

Den økte interessen for kjønn og seksualitet på 1800-tallet beredte grunnen for dagens bruk av begrepet transperson. Selv om transkjønn på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble omtalt i offentligheten under begreper som transseksualisme og kjønnsidentitetsforstyrrelse, var det først på 1960-tallet at ordet transperson kom i bruk i kjølvannet av at ulike sosiale bevegelser i etterkrigstidens Europa og Nord-Amerika ble toneangivende.

Den ene grunnen til at begrepet vokste frem var fremveksten av medisinsk kjønnsskifte, i dag omtalt som kjønnsbekreftende behandling. Den første kjente personen som gjennomførte slik behandling var den amerikanske skuespillerinnen Christine Jorgensen (1926–1989). Hun gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling fra mann til kvinne i 1952 ved Rigshospitalet i København. På denne tiden var det flere personer som ble omtalt som transseksuelle som oppsøkte kjønnsbekreftende behandling. Det første offentlige helsetilbudet for transseksuelle i Norge ble opprettet på begynnelsen av 1960-tallet.

På samme tid begynte transvestitter, altså personer som helt eller delvis lever med det motsatte kjønnsuttrykket – den gang omtalt som cross-dressing – å organisere seg politisk, både nasjonalt og internasjonalt. Forbundet for transpersoner Norge ble opprettet i 1966. På den tiden var de fleste politisk organiserte transvestitter heterofile personer med mannlig fødselskjønn som verken så på seg selv som transseksuelle eller homofile, og som i liten grad hadde ønske om kjønnsbekreftende behandling. På denne tiden var cross-dressing, ofte i form av dragshow, vanlig i homofile og lesbiske storbymiljøer. Noen av medlemmene i disse storbymiljøene drev med cross-dressing utelukkende i forbindelse med dragshow, mens andre kunne leve nærmest hele tiden i et annet kjønnsuttrykk. Grenseoppgangene mellom transvestisme, transseksualisme, cross-dressing kunne være uklare, og ikke sjelden ville enkelte som begynte med delvis cross-dressing etter hvert søke kjønnsbekreftende behandling.

På 1960- og 1970-tallet fikk flere frigjøringsbevegelser gjennomslag i den vestlige verden, særlig kvinnebevegelsen, borgerrettsbevegelsen og studentopprøret mot autoriteter i 1968. Den moderne homobevegelsen fikk for alvor medgang under den seksuelle frigjøringen på 1970-tallet. Transpersoner som Marsha P. Johnson (1945–1992) var svært aktive i det berømte Stonewall-opprøret i New York i 1969, en tumult som av mange regnes som begynnelsen på den moderne homobevegelsen og den politiske organiseringen av homofile og lesbiske. Transpersoners rettigheter og transkjønn havnet imidlertid i skyggen av både homobevegelsen og kvinnebevegelsen på 1960- og 1970-tallet. En viktig grunn til dette var sannsynligvis at verken kvinnebevegelsen eller homobevegelsen så seg tjent med å være forbundet med transpersoner.

Hovedpoenget er at det utover andre halvdel av 1900-tallet ble mer oppmerksomhet omkring kjønnsmangfold og en økende erkjennelse av transkjønn i ulike variasjoner. Dette gikk under flere betegnelser, men mot slutten av 1900-tallet ble begrepet transperson i økende grad brukt som en samlebetegnelse for personer som på ulike måter utfordret tokjønnsmodellen og forventningen om at man identifiserer seg med sitt fødselskjønn. Dermed begynte også den moderne transbevegelsen som identitetspolitisk prosjekt å utkrystallisere seg. På denne tiden ble også homobevegelsen sterkere, mye takket være økt aktivisme i forbindelse med hiv-epidemien.

Selv om 1980-tallet regnes som et tiår uten særlige fremskritt når det gjelder transpersoners levekår, var toneangivende transaktivister og organisatorer som Lou Sullivan (1951–1991), Leslie Feinberg (1949–2014) og Kate Bornstein (1948–) viktige da det oppsto et konservativt tilbakeslag. Den såkalte «queerbevegelsen» var en viktig drivkraft på denne tiden, og var kjennetegnet av opprør mot normene for seksualitet og kjønn og en mindre ærbødig holdning overfor storsamfunnet. Queeraktivistene krevde på denne tiden en mer selvsagt plass og utfordret selve grunnlaget for normene.

På denne tiden var det mye oppmerksomhet rundt politiske saker av betydning for LHBT-personer. Transpersoner var viktige deltagere, også i aktivismen og forskningen som utover 1990- og 2000-tallet førte til økt oppmerksomhet omkring kjønns- og seksualitetsmangfold. Siden 1990-tallet har transpersoner i økende grad både nasjonalt og internasjonalt blitt omtalt i offentligheten og anerkjent som en legitim identitetskategori og minoritet.

Etter hvert som viktige homopolitiske saker som kjønnsnøytral ekteskapslov og homofile og lesbiskes rett til adopsjon ble vunnet på 2000-tallet, ble oppmerksomheten i økende grad rettet mot transpolitiske rettighetskamper som tilgang til kjønnsbekreftende behandling og selvbestemt juridisk kjønn. Etter at transpersoner og andre kjønnsminoriteter i stor grad var skilt ut fra homobevegelsen på slutten av 1960-tallet, ble de mer integrert på slutten av 2000-tallet, både internasjonalt og nasjonalt. Den største skeive organisasjonen i Norge på denne tiden skiftet navn til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i 2008. I dag går organisasjonen under navnet Foreningen FRI, og transpolitisk rettighetsarbeid er en naturlig del av interessefeltet. I dag regnes transpersoner som en selvsagt del av LHBT-bevegelsen.

Trans i litteraturen, på engelsk omtalt som 'transgender literature', viser til litteratur som på ulike måter skildrer transkjønnede og ulike kjønnsidentiteter. Den romerske dikteren Ovids Metamorfosene er et eksempel på en tidlig skildring av transkjønn i litteraturen. Virginia Woolfs Orlando er et annet eksempel. Her skildrer Woolf en bifil hovedperson som lever i flere hundre år og som skifter kjønn fra mann til kvinne underveis i fortellingen.

På slutten av 1900-tallet begynte flere transpersoner å slå gjennom som forfattere. Leslie Feinberg slo gjennom med romanene Stone Butch Blues (1993) og Drag King Dreams (2006), der han blant annet skildrer forholdet mellom seksuell orientering og kjønnsidentitet. Kate Bornstein ble toneangivende med sin kjønnsteoretiske debattbok Gender Outlaw: On Men, Women, and the Rest of Us fra 1995, mens Janet Mock sin selvbiografiske bok Redefining Realness skapte debatt da den ble utgitt i 2014. Av senere utgivelser kan Detransition, Baby av Torrey Peters fra 2020 nevnes, en roman som for alvor har slått gjennom i nordamerikansk mainstream-litteratur.

Det finnes også i økende grad barnelitteratur som inkluderer transpersoner. Et norsk eksempel på dette er Line Baugstøs romaner Vi skulle vært løver (2018) og oppfølgeren Jeg er Leona (2020) om transjenta Leona.

Transpersoner er også skildret i film og TV. Dette inkluderer både filmer som omhandler trans, uten at filmskaperne eller skuespillerne er transpersoner, eller filmer med transkjønnede som tema, som også er laget av transpersoner. Den spanske regissøren Pedro Almodóvar har nådd gjennom i mainstream-kulturen med sine skildringer av transpersoner i filmer som Alt om min mor (1999). Bound (1996), regissert av søskenparet Lilly og Lana Wachowski, Afternoon Delight (2013) regissert av Joey Soloway og Dark Money (2018) regissert av Kimberly Reed er mer samtidige eksempler på filmer som har hatt gjennomslag.

Siden 1997 har San Fransisco Transgender Film Festival blitt arrangert. Festivalen har blitt et viktig årlig samlingspunkt for filmer med trans som tematikk.

Viktige perspektiv innen film og litteratur som skildrer transpersoner er hvordan transpersoner blir fremstilt. Det har særlig vært knyttet oppmerksomhet rundt hvorvidt transpersoners erfaringer blir tatt på alvor og fremstilt innenfra, eller om de først og fremst brukes for å illustrere avvik og slik er med på å reprodusere heteronormative antagelser om kvinner og menn.