legevitenskap

Legevitenskap er anvendt vitenskap. Som akademisk disiplin er den ikke klart avgrenset i forhold til en rekke andre fag som for eksempel biologi, biokjemi, anatomi og fysiologi. Dette er akademiske fag som tradisjonelt har tilhørt legevitenskapen, men som i dag også utøves av andre fagpersoner. Særlig i løpet av siste halvdel av 1900-tallet har forskere med annen faglig bakgrunn, ikke minst naturvitenskapelig, engasjert seg innenfor legevitenskapens ulike deler.

Legevitenskapen kan deles inn i en rekke fagområder som deles med andre yrkesgrupper som driver med diagnostikk og behandling av sykdom. Eksempler på slike fag er psykiatri, patologi, klinisk kjemi og farmakologi, som også står sentralt innenfor akademiske disipliner som psykologi, odontologi og veterinærmedisin.

En tradisjonell inndeling av legevitenskapen har vært i preklinisk og klinisk medisin. Preklinisk medisin handler om grunnleggende emner som for eksempel biologi, anatomi og fysiologi, mens klinisk medisin omfatter de emner som er viktige i møtet mellom pasienten og legen.

Den kliniske medisinen har igjen ofte blitt inndelt i spesialfag etter organtype (for eksempel øyesykdommer, gynekologi og nevrologi) eller etter behandingstilnærming (for eksempel kirurgi, indremedisin og psykiatri). Gjennom legestudiet er skillet betydelig dempet, ikke minst fordi man i klinisk praksis møter pasienter som trenger en helhetlig tilnærming. Spesialistutdannelsen etter grunnleggende legestudier er fremdeles i det vesentlige inndelt på denne måten.

Legevitenskapens forskningsspørsmål er konsentrert omkring påvisning av årsaker til sykdom (etiologi), hva som kan hindre sykdom (forebyggende tiltak), hvordan diagnostisere og behandle sykdom og hvordan sykdommer utvikler seg uten og med behandling.

I samspill med andre akademiske disipliner søker også legevitenskapen etter kunnskap om hva som skal til for å bevare helsen, hvordan det oppleves å være syk, hvordan man best kan avhjelpe negative følger av sykdom og så videre. Ikke minst sykepleievitenskap, psykologi, sosialantropologi og farmasi gir verdifulle perspektiver og utfyller legevitenskapens kunnskap om og forståelse av det syke og det friske mennesket.

I praktisk medisin har det ofte vært slik at man har lagt til grunn kunnskaper, erfaringer og vurderinger fra toneangivende fagmiljøer og spesialister når man har tatt kliniske beslutninger. Det har vist seg at dette ikke sikrer at tilgjengelig kunnskap blir bruk på en faglig god og systematisk måte. For å sikre at pasientene får ta del i den enorme mengden av kunnskap som finnes om diagnostiske tiltak og behandlingsformer, har det derfor vist seg nødvendig å utvikle nye metoder for å vurdere kvaliteten på kunnskap innenfor legevitenskapen.

Siden rundt 1990 har det utviklet seg en økende forståelse for at slike vurderinger må gjøres systematisk og åpent, slik at vurderingene kan etterprøves både av fagfeller og av offentligheten. De tilnærmingene som benyttes blir gjerne kalt kunnskapsbasert medisin (engelsk evidence based medicine, EBM) og medisinsk metodevurdering (health technology assessment, HTA). Disse tradisjonene representerer tunge utviklingstrekk som i tillegg til å øke kvaliteten på medisinsk praksis også medvirker til en demokratisering av medisinsk fagkunnskap.

Utviklingen av metoder innenfor kunnskapsbasert medisin vil også kunne bidra til at legevitenskapen får en samlende og overgripende teoretisk forståelse for utvikling og spredning av kunnskap. Moderne legevitenskap har ikke hatt en samlende teoretisk tilnærming til vurderingen av hva som er god kunnskap, men i stor grad overlatt slike vurderinger til de enkelte faglige disipliner.

Dette er vanligvis brukt som betegnelsen på den praktiske bruken av legevitenskapen i møte med den enkelte pasient. Det er viktig å presisere at legevitenskap og legekunst ikke står i et motsetningsforhold, men utfyller hverandre i den kliniske hverdagen.

Legekunst handler om at legen er i stand til å bruke sin samlede kunnskap og sine samlede erfaringer på en individuelt tilpasset måte i møte med hver en pasient. God legekunst forutsetter således ikke bare godt kjennskap til legevitenskap, men også evne til å møte pasienter og pårørende på en måte som sikrer medvirkning og fellesskap om nødvendige medisinske tiltak. Legekunst forutsetter medmenneskelighet, trygg forankring i legeetikk og forståelse for legens rolle i samfunnet.

Et vesentlig formål med den sterke vektleggingen av praktisk legevirksomhet både i grunnutdannelsen for leger og den etterfølgende spesialiseringen er å sikre at legene får øvelse under veiledning i å gjøre legevitenskap om til legekunst i sitt daglige virke.

• Den hippokratiske ed
• medisinsk etikk
• medisinsk historie
• kunnskapsbasert medisin