NO20130910L - Mottaker og fremgangsmate for mottak av en synkroniseringskanalmelding - Google Patents

Abstract

Oppfinnelsen omfatter en mottaker og en fremgangsmåte som omfatter en antenne, et første og andre subsystem og en prosessor der antennen mottar foroversignalet og det første og andre subsystemet er konfigurert til å nedkonvertere og demodulere henholdsvis første og andre del av foroversignalet for å generere henholdsvis første og andre demodulerte komponent av foroversignalet, og der prosessoren instruerer det første subsystem til å innstille på en første foretrukket kanal med en første bærerfrekvens og forsøke å detektere et pilotsignal på den første foretrukne kanalen. Dersom pilotsignalet detekteres mottas synkroniseringskanalmeldingen.Dersom pilotsignalet ikke detekteres på den første foretrukne kanalen, instruerer prosessoren det andre subsystem til å innstille på den andre foretrukne kanalen med den andre bærerfrekvensen av det valgte sett med foretrukne kanaler.

Description

Oppfinnelsens bakgrunn

I. Oppfinnelsens tekniske område

Denne oppfinnelse gjelder kommunikasjon, nærmere bestemt en ny og bedret måte og et tilhørende apparat for sending og mottaking av loingkastmgsinformasjon i et flerbærersystem av kategori CDMA (kodedelt multippelaksess).

n. Beskrivelse av den relaterte teknikk

Bruken av CDMA-modulasjon er en av flere teknikker for å lette kommunikasjon hvor et stort antall systembrukere er til stede. Andre multippelaksessteknikker er kjent som tidsdelt (TDMA) og frekvensdelt (FDMA), men teknikken som CDMA tilbyr har betydelige fordeler over disse andre modulasjonsteknikker for multippelaksess. Bruken av CDMA-teknikk i et multippelaksessystem er allerede beskrevet i vårt patent 4 901 307 med tittel "Spread Spectrum Multiple Access Communication System Using Satellite or Terrestrial Repeaters", og innholdet tas her med som referansemateriale. Bruken av CDMA-teknikk er videre beskrevet i vårt US patent 5 103 459 med tittel "System and Method for Generating Signal Waveforms in a CDMA Cellular Telephone System", og innholdet i dette tas også her med som referansemateriale. CDMA er standardisert av telekommunikasjonsstandarden IS-95A og B, og tittelen på disse standarder er "Mobile Station-Base Station Compatibihty Standard for Dual Mode Spread Spectrum Systems"

(idet disse standarder heretter vil bh kalt IS-95 for enkelhets skyld).

I IS-95-kommunikasjonssystemer skilles de enkelte kanaler med informasjon som sendes fra en felles basestasjon fra hverandre ved ortogonale spredekoder. Hver kanal blir således spredt ved hjelp av et ortogonalt spredesystem, og de kanaler som sendes ut fra en basestasjon for systemet IS-95 omfatter: en pilotkanal, en synkroniseringskanal, minst én anropskanal og "dedikerte" trafikkanaler. Pilotkanalene brukes til å etablere en fasereferanse for koherent demodulasjon for de øvrige kanaler, av mobile radiostasjoner (så som mobiltelefoner) innenfor basestasjonens dekningsområde. Synkroniseringskanalene fører overordnet informasjon så som vedrørende tid/takt (timing), informasjon om forsinkelse av larasistøyinformasjon (PN) og annen informasjon som tillater mottaking av de øvrige overordnede kanaler. Anropskanalene gir beskjeder til mobile radiostasjoner i kommunika-sjonsnettet om forbindelser som er avsluttet fra en slik stasjon, og disse beskjeder er rettet til en bestemt mobil radiostasjon i området. Dedikerte trafikkanaler er kanaler som fører informasjon som er rettet direkte til brukeren av en bestemt mobil radiostasjon i basestasjonens dekningsområde.

I standarden IS-95 og når basestasjonen sender en synlo-onisermgskanalmelding skal denne basestasjon bruke meldingsformatet med fast meldingslengde, gitt i tabell 1 nedenfor:

Symbolene i venstre kolonne forklares nedenfor:

MSGTYPE Meldingstype

PREV Protokollrevisjonsnivå

MTN P REV Minste protokollrevisjonsnivå. Basestasjonen setter dette felt for å

hindre mobile stasjoner som ikke kan betjenes av basestasjonen, fra å få

tilgang til systemet.

SID Systemidentifikasjon. Basestasjonen setter dette felt til systemets system-identifikasjonsnummer.

NID Nettidentifikasjon. Dette felt tjener som en underidenitfikator for et system

som er fastlagt av eieren av SID.

PILOT PN Tidsforskyvningsindeks for en pilot-PN-sekvens. Basestasjonen setter dette felt til selarensforskyvningen for den bestemte basestasjon, i enheter på 64 PN-chips, idet en "chip" er en nærmere bestemt sekvens

med et gitt format.

LC STATE Langkodetilstand. Basestasjonen setter dette felt i den aktuelle tilstand ved et tidspunkt som er gitt i meldingens felt SYS TIME nedenfor.

SYS TIME Systemtiden. Basestasjonen setter dette felt til systemtiden som en av fire superrammer (320 ms) for synkroniseringskanalen etter slutten av den siste superramme som inneholder en hvilken som helst del av den aktuelle synlo-onisermgskanalmelding minus pilot-PN-sekvensforskyvningen, i enheter på 80 ms.

LPSEC Antallet løpende sekunder som har pågått siden starten av systemtiden. LTM OFF Forskyvningen mellom lokal tid og systemtiden. Basestasjonen setter dette felt til to-komplementet som en forskyvning for den lokale tid, i

enheter på 30 minutter.

DA YLT Dagslysbevaringstidsindikator. Er mekanismen å ta vare på dagslyset i

aktivitet vil basestasjonen sette dette felt til 1, ellers blir feltet satt til 0. PRAT Dataoverføringshastigheten (dataraten) i anropskanalen. Basestasjonen setter dette felt til den PRAT-feltverdi som er vist i tabell 2, tilsvarende den hastighet som brukes av systemets anropskanaler.

CDMA FREQ Frekvenstildeling. Basestasjonen setter dette felt til det CDMA-nummer som tilsvarer den frekvenstildeling kanalen får, når den inneholder en primæranropskanal.

I IS-95-systemer sender hver basestasjon en pilotkanal som "dekkes" bare av en kort PN-sekvens, og denne sekvens gjentas hvert 26. ms. Pilotsignalsendingene fra hver basestasjon skilles fra hverandre ved en faseforskyvning, og dette skjer i praksis slik at hver basestasjon som er tilknyttet en felles sentral vil ligge faseforskjøvet med minst 64 PN-chips.

Under normal drift vil først en mobil radiostasjon i nettet ta i bruk pilotsignalet, idet dette signal ikke fører noen data og rett og slett er en sekvens med bare enere og spredt ved hjelp av den felles kortkode som også gir spredningen av samtlige andre kanaler som brukes ved sendingene fra basestasjonen. Etter innhentingen av pilotkanalen kan den mobile stasjon motta informasjonen som er beskrevet ovenfor fra synkroniseringskanalen. Tids- bestemmelsen for rammer og innfelling i synloxmiseringskanalen vil innrettes ved hjelp av pilot-PN-sekvensen, og tilstanden null for den korte PN-sekvens vil markere startpunktet for synla-oniseringskanalrammen og -innfelleren.

I spekteret for det personlige kommunikasjonssystem (PCS) som brukes i USA spesifiserer CDMA-kanalnummeret N bærefrekvensene for både forover- og returkanalen. Særlig tilsvarer dette kanalnummer N en returkanalbærefrekvens på (1850 + 0,05N) MHz og en bærefrekvens i foroverkanalen på (1940 + 0,05N) MHz, hvor N går fra 0 til 1199. Båndbredden av hver CDMA-kanal er 1,25 MHz, og derfor vil kanalnumrene for tilstøtende kanaler avvike innbyrdes med minst 25 (25 x 0,05 MHz = 1,25 MHz). For å lette en mobil radiostasjons innledende innhenting av signaler vil bestemte bærefrekvenser være angitt som foretrukne. Det vises til fig. 1 som illustrerer et CDMA-system for standarden IS-95B i blokk A i et PCS-bånd og med kanalnumrene for de foretrukne frekvensinndelinger etter følgende rekke 25, 50, 75, 100, 125, 150, 175, 200, 225, 250 og 275. Mobile radiostasjoner vil søke etter slike foretrukne frekvenstildelinger ved oppstartingen.

Den internasjonale telekommunikasjonsunion har nylig foreslått bestemte frem-gangsmåter for å få etablert store overføringshastigheter og tjenester med høykvalitets tale via trådløse kommunikasjonskanaler, og et første av disse forslag ble kalt "The cdma2000 ITU-R RTT Candidate Submission" (heretter kalt cdma2000). Dette forslag går ut på å øke overføringskapasiteten for signaler i foroverkanalen ved å sende deler av informasjonen over tre bånd, hvert med en båndbredde på 1,2288 MHz, og en slik fremgangsmåte kan kalles en "multibærerløsning".

Et multibærer-CDMA-system som bruker tre tilstøtende høyfrekvenskanaler med 1,25 MHz avstand og samme båndbredde blir således fastlagt i dette systemforslag cdma2000. Fig. 2 illustrerer et flerbærersystem i kategori CDMA i et PCS-bånd, blokk A og som kan legges ut med midtkanalen på kanal 50, 75, 100, 125, 150, 175,200, 225 eller 250. Kanalene 50 og 250 unngås vanligvis for ikke å få interferens med tilstøtende bånd i returkanalen. I den foreslåtte cdma2000 vil returkanalen kunne direktespres med en chiptakt på 3,6864 Mc/s, hvilket gjør sendebegrensningskravene vanskeligere å møte enn for en chiptakt på 1,2288 Mc/s.

En mobil radiostasjon vil når den slås på søke etter et pilotsignal på en bestemt frekvens. Dersom intet slikt signal finnes i den aktuelle kanal endres kanalen og et nytt søk foretas. Når et pilotsignal fanges opp og signalene tas inn demodulerer stasjonen den synkroniseringskanal som er tilordnet pilotkanalen for å motta tidsinformasjon, pilot-PN-forskyvning og annen informasjon som muliggjør mottakingen av de øvrige overordnede kanaler.

I en flerbærerløsning ville en egnet fremgangsmåte for å etablere synkroni-seringskanaldata være å dele synlo-onisermgskanalmeldingen opp i tre og legge en tredjedel av den til hver av tre deler av flerbærersignalet. Er synkroniseringskanalen for et flerbærersystem spredt over tre kanaler vil imidlertid den mobile radiostasjon måtte ha informasjon om nøyaktig hvilke kanaler systemet bruker for å kunne demodulere synkroniseringskanalen på en riktig og pålitelig måte. Siden disse kanaler ikke er kjent på forhånd må altså stasjonen prøve en rekke kombinasjoner for å kunne ta inn synlaoniseringsmeldingen. Når antallet foretrukne kanaler er kjent, vil det tidsforbruk et slikt forsøk representerer kunne bh meget stor og derfor kunne degradere stasjonens innledende innhentingstid for signaler, meldinger og kanaler, og av denne grunn er det et åpenbart behov innenfor teknikken for en fremgangsmåte som reduserer den tid en mobilradiostasjon trenger til å utføre en innledende søking.

Kort gjennomgåelse av oppfinnelsen

I og med oppfinnelsen foreslås derfor en ny fremgangsmåte og et tilsvarende apparat for å sende informasjon i et flerbærerkommunikasjonssystem, nemlig ved å sende signaler i synkroniseringskanalen i et flerbærersystem med 1,25 MHz kanalbåndbredde (dvs. over en enkelt bærebølge) og spesifisere de foretrukne kanaler for denne sending i synkroniseringskanalen i stedet for de foretrukne kanaler for hele multibærersystemet. Synlo-onisermgskanalmeldingen vil indikere midtfrekvensen i et flerbærersystem i båndet dersom en slik midtfrekvens eksisterer, og frekvensen av et enkeltbåndsystem dersom et slikt eksisterer.

Betrakter vi igjen A-blokken i PCS-båndet fremgår at foretrukne kanaler for synla-omseringskanalsending kan velges som kanaler 75, 150 og 225, og dette valg sikrer at en av disse kanaler alltid vil bli brukt for ethvert flerbærersystem, uavhengig hvor midtkanalen måtte ligge. Den mobile radiostasjon vil ved påslag søke etter de foretrukne kanaler, først for å finne synkroniseringskanalen, og når pilotsignalet er hentet inn via en av disse kanaler vil stasjonen demodulere signalene i synkroniseringskanalen og ut fra dette få informasjon via synlo-onisermgskanalmeldingen om posisjonen av et multibærer- og et enkeltbærersystem i båndet dersom et slikt system eksisterer. Det kan lett innses at antallet kanaler som må gjennomsøkes og antallet hypoteser som må utprøves da blir betydelig redusert, nemlig ved å bruke forslaget som oppfinnelsen innebærer. Som et resultat av dette gir oppfinnelsen en bedret innledende signalinnhenitngssekvens ved at den kan gjennomløpes langt hur-tigere.

Kort gjennomgåelse av tegningene

De enkelte trekk ved oppfinnelsen, dens mål og fordeler vil fremgå av den detalj-beskrivelse som er satt opp nedenfor, og denne beskrivelse støtter seg til tegningene hvor like henvisningstall tilsvarer samme element, og hvor: Fig. 1 viser skjematisk en båndoversikt for et PCS-system for engangs kommunikasjonssystemer, fig. 2 viser samme for tregangssystemer, fig. 3 viser et flytskjema for oppfinnelsens innhentingsmetode, fig. 4 viser blokkskjematisk hovedelementene i et trådløst kommunikasjonssystem, fig. 5 viser et forenklet blokkskjema over et flerbærertransmisjons- system, fig. 6 viser et blokkskjema over et CDMA-modulasjonssystem, fig. 7 viser et forenklet blokkskjema over et flerbærermottakersystem, og fig. 8 viser et blokkskjema over et CDMA-demodulasjonssystem. Fig. 1 viser således et typisk båndskjema for et flerbånds kommunikasjonssystem. I dagens trådløse kommunikasjonssystemer vil en mobil radiostasjon som søker å starte en forbindelse lete etter mulige frekvenser innenfor et foretrukket sett og kunne bestemme om et system er tilgjengelig ved en slik frekvens. På fig. 1 vises de enkelte kanalnummere for de foretrukne frekvenstildelinger som 25, 50, 75, 100, 125, 150, 175, 200, 225, 250 og 275, idet disse frekvenser tilsvarer båndene 200a, 200b, 200c, 200d, 200e, 200f, 200g, 200h, 200i, 200j og 200k. I eksemplet er alle disse bånd 1,25 MHz brede og brukes for å overføre sendinger i CDMA og i henhold til standarden IS-95. Fig. 2 viser de mulige midtbånd for et trekomponents flerbærerkommunikasjonssystem slik det er satt opp i forslaget nevnt ovenfor, nemlig cdma2000 (også kalt standarden IS-2000), og i dette flerbærersystem vil en mobil radiostasjon søke etter enhver mulig gruppering av tre tilstøtende kanaler og forsøke å ta imot en synkroniseringskanalmelding via en slik gruppering. I de aktuelle oppsettinger for flerbærersystemer vil synlo-onisermgskanalmeldingen være oppdelt i tre komponentdeler, med hver komponent sendt separat og samtidig via en separat og innbyrdes forskjellig bærer i flerbærerbåndet. Den mobile stasjon vil da først søke å motta synloonisermgskanalmeldingen via et flerbærersystem som inneholder båndene 300b, 300c og 300d, men hvis dette ikke lykkes vil den forsøke å hente inn synkroniseringskanalen via et flerbærersystem som består av 300c, 300d og 300e. Dette fortsetter for hver mulig kombinasjon av tre kanaler inntil stasjonen kommer frem til det kanalsystem som består av båndene 300h, 300i og 300j. Av grunner som er beskrevet ovenfor vil i eksemplet båndene 300a og 300k ikke brukes i et flerbærersystem.

Denne måte å motta synloonisermgskanalmeldingen er meget lite effektiv og den er svært tidkrevende. Er en mobil radiostasjon i stand til å arbeide innenfor en flerbærer- eller enkeltbærermodus vil den ha mulighet til å kunne utføre elleve enkeltsøk eller -bånd 200a-200k og syv flerbærersøk ved hjelp av midtfrekvensene 300c-300i. I et CDMA-kommunikasjonssystem vil hvert bånd som gjennomsøkes innebære at stasjonen må prøve ut et stort antall PN-forskyvninger for å registrere tilstedeværelsen av pilotsignalet, og følgelig vil en slik innhenting kreve en betydelig tid.

Med oppfinnelsen foreslås en langt mer effektiv måte å hente inn de nødvendige systemparametre på, i et kommunikasjonssystem med potensielt blandede båndbredder. I og med oppfinnelsen vil da synkroniseringskanalen alltid sendes i et enkeltbånd, og i en foretrukket utførelse vil de foretrukne kanaler være kanalene 75, 150 og 225. På denne måte behøver en mobil radiostasjon bare utføre høyst tre søk for å motta meldingen i enkeltbåndbredden, for derved å hente inn den nødvendige informasjon for å ta inn det foretrukne system. Med oppfinnelsen får man altså betydelig redusert innhentingstid i et slikt system, og i tillegg vil man ved å ha synlo-onisermgskanalmeldingen bare i de foretrukne kanaler redusere kapasitetsbehovet ved å sørge for at overordnet meldingssending kan foregå via langt flere kanaler.

Grunnen til allokeringen av de foretrukne kanaler i og med oppfinnelsen er at dette gir den størst mulige fleksibilitet ved etableringen av et flerbærersystem. Med allokeringen av kanalene til kanalnumrene 75, 150 og 220 (300c, 300f og 300j) vil et flerbærersystem som ligger hvor som helst innenfor totalbåndet bestående av båndene 300a-300k, innbefatte en av de foretrukne kanaler. Et slikt system som omfatter båndene 300a, 300b og 300c vil således innbefatte den foretrukne kanal 300c. Et flerbærersystem som inneholder 300b, 300c og 300d vil innbefatte den foretrukne kanal i båndet 300c. Et flerbærersystem som omfatter båndene 300c, 300d og 300e vil innbefatte den foretrukne kanal i båndet 300c. Et flerbærersystem som omfatter båndene 300d, 300e og 300f vil innbefatte den foretrukne kanal i båndet 300f. Enhver kombinasjon av tre tilstøtende bånd vil innbefatte en foretrukket kanal i hvilken den mobile radiostasjon kan hente inn de nødvendige systemparametre for driften.

Ifølge den foreliggende oppfinnelse kan den mobile radiostasjon ta inn en bestemt kanal (300c, 300f eller 300i) og starte å registrere pilotsignal i det aktuelle frekvensbånd. Registreres et slikt pilotsignal i stasjonen, demoduleres og dekodes synkroniseringskanalmeldingen, og i og med oppfinnelsen vil denne melding gi informasjon som bestemmer midtfrekvensen i et flerbærersystem i det aktuelle sett frekvensbånd (dersom et eksisterer) og frekvensen av et lx i det aktuelle sett frekvensbånd (dersom et eksisterer).

Den mobile radiostasjon vil, i respons på den informasjon som mottas i synkroniseringskanalen, velge det system som er mest hensiktsmessig for stasjonens behov eller kapasitet. Dersom stasjonen "foretrekker" å bruke et multibærersystem vil den bruke midtfrekvensen av dette system slik denne frekvens indikeres i synlooniseringskanalmel-dingen, for å avstemme kretsene til dette system og motta meldingen via den kringkastede kanal (BCH). Meldingen vil indikere overfor stasjonen hvilket antall felles styrekanaler (CCCH) som brukes av det aktuelle system, og den mobile radiostasjon bruker dette tall for styrekanalene og i tillegg en forhåndsbestemt såkalt "hashing-algoritme" for å bestemme hvilken kodekanal som skal brukes for å mobil anropsmeldingen fra den basestasjon som sender slike meldinger ut.

Velger den mobile radiostasjon å arbeide innenfor et enkeltbåndsystem bruker den den informasjon den mottok i synlo-onisermgskanalmeldingen til å innstille seg på den riktige frekvens for dette enkeltbåndsystem, og deretter mottar den den generelle anropskanalmelding via den primære anropskanal. Meldingen inneholder antallet anropskanaler som brukes av enkeltbåndsystemet, og stasjonen bruker som allerede nevnt en forhåndsbestemt hasliing-funksjon eller -algoritme for å bestemme kodekanalen den skal motta anropsmeldinger over, for den sendende basestasjon.

Oppfinnelsen gjelder også systemer som kan omfatte 3 x direktespredte kommunikasjonssystemer, og i denne utgave ville synlo-onisermgskanalmeldingen også innbefatte tilleggsinformasjon, nemlig om et slikt 3 x system er et direktespredesystem eller et flerbærersystem, og dessuten vil synloonisermgskanalmeldingen kunne gi ytterligere informasjon vedrørende om systemet bruker en form for diversitetssending (flerveisoverføring) så som OTD (ortogonal senderdiversitet). Er slik diversitet mulig innenfor multippel-båndbreddesystemet for kommunikasjon vil spesifikasjonen av de midler som brukes i så måte redusere antallet hypoteser som ellers måtte utprøves for å hente inn et slikt system, i stor grad.

Disse endringer i synlo-onisermgskanalmeldingene kan tilpasses uten å ta i bruk den utvidelse som er angitt i standarden IS-95B og er gjennomgått ovenfor. I den aktuelle syn-loomsermgskanalmelding ligger nemlig et stort antall reserverte sifre (bitallokeringer) som kan brukes til å frembringe slik ytterligere informasjon.

Fig. 3 viser et flytskjema over innhentingen i samsvar med oppfinnelsen. I trinn 2 indikeres hvordan den mobile radiostasjon avstemmer kretsene sine til en foretrukket kanal (300c, 300f eller 300i), og det er underforstått at oppfinnelsen her er gjennomgått i forbindelse med PCS-båndets frekvenser, men at den naturligvis lett også kan brukes for andre bånd så som de frekvensbånd som brukes for mobiltelefoni. Videre er det valgte sett med foretrukne kanaler, det vil si foretrukket for tre bærere innenfor et multibærersystem for kommunikasjon, naturligvis da være forskjellig for flerbærersystemer med et forskjellig antall bærere, uten at dette går ut over rammen om oppfinnelsen.

I trinn 6 bestemmes i den mobile stasjon om søketrinnet var vellykket eller ikke. I eksemplet brukes et CDMA-system, men oppfinnelsen kan også gjelde andre systemer med blandet båndbreddekommunikasjon. I eksemplet avstemmer stasjonen sin RF-mottaker til en foretrukket kanal (300c, 300f eller 300i) og søker å registrere tilstedeværelsen av et pilotsignal. I eksemplet for et IS-95-basert CDMA-system sender hver basestasjon sitt pilotsignal ved hjelp av en unik pilotsignalforskyvning, og følgelig vil den mobile stasjon etter avstemning til den foretrukne kanal (300c, 300f eller 300i) søke etter de mulige PN-forskyvningshypoteser.

Fremgangsmåten og apparatet for å registrere et pilotsignal i et CDMA-kommunikasjonssystem er allerede velkjent og kan finnes beskrevet i vårt US patent 5 644 591 med tittel "Method and Apparatus for Performing Search Acquisition in a CDMA Communication System", og innholdet tas her med som referansemateriale. Den mobile radiostasjon prøver ut hver eneste av disse PN-forskyvningshypoteser ved å beregne korrelasjonen mellom det mottatte signal i det foretrukne frekvensbånd, og den PN-hypotese som er under utprøving. Er korrelasjonsenergien for samtlige PN-hypoteser mindre enn en bestemt terskelverdi vil innhentingen av foretrukket frekvens regnes å være mislykket, og flytskjemaet går da videre til trinn 4 hvor den neste foretrukne kanal (300c, 300f eller 300i) utprøves av stasjonen, hvoretter skjemaet går tilbake til trinn 2 og fortsetter som beskrevet.

Dersom stasjonen registrerer tilstrekkelig korrelasjonsenergi mellom det mottatte signal ved den foretrukne kanalfrekvens og hypotesen blir dette å betrakte som en vellykket innhenting. Ved dette punkt i skjemaet går dette derfor videre til trinn 8 hvor stasjonen mottar synlo-onisermgskanalmeldingen. I oppfinnelsen er denne melding sendt i et enkelt lx bånd (300c, 300f eller 300i), og i eksemplet som altså gjelder et IS-95-basert system vil grenseområdene for syrJooniseringskanalrammen og innfellergrenseområdene innrettes i forhold til den korte PN-sekvens som brukes for å spre pilotkanalsignalene, og ved en vellykket innhenting av pilotkanalsignalet vil derfor den mobile radiostasjon få tilstrekkelig informasjon til å gjøre om innfellingen og dekode synlo-onisermgskanalmeldingen.

Etter mottakingen av synloonisermgskanalmeldingen går skjemaet videre til trinn 10 hvor det i den mobile radiostasjon bestemmes, ut fra denne melding, hvilken midtfrekvens flerbærersystemet har i det aktuelle sett bånd (dersom et eksisterer), og lokaliseringen av et enkeltbærerbånd dersom et slikt eksisterer. Det avgjøres i den mobile radiostasjon om det skal arbeides i en flerbærer- eller enkeltkanalmodus, ut fra behov og kapasitet.

Driften går videre til trinn 10 som nevnt ovenfor hvor det bestemmes hvilken modus som skal brukes, og så til trinn 12 dersom flerbærermodus velges. I trinn 12 settes de nødvendige høyfrekvenskretser i gang for slik flerbærermottaking, og det vil i den mobile radiostasjon være informasjon om midtfrekvensen i et flerbærersystem i det aktuelle sett frekvensbånd dersom et slikt eksisterer, ut fra den mottatte synlo-onisermgskanalmelding. Driften går deretter videre til trinn 14 hvor stasjonen mottar signalene via kring-kastingskanalen BCH, og den informasjon som da mottas gir blant annet antallet felles styrekanaler som brukes i systemet. Stasjonen utfører en hashing-algoritme over dette antall for å bestemme den kodekanal stasjonen skal bruke for å motta anropsmeldinger.

NEI-valget fra beslutnmgstrinnet 10 går ut på at stasjonen i stedet kommer til å bruke et enkeltkanalsystem på grunn av begrensninger i kapasitet eller andre preferanser når det gjelder tjenestebehovet, og trinn 16 står da for tur. Der settes tilsvarende kretser i gang for enkeltbærermottaking. I det etterfølgende trinn 18 mottar stasjonen den generelle anropsmelding via en forhåndsbestemt kodekanal, for å fastlegge antall anropskanaler som brukes i systemet. Disse kanaler gjennomgås slik at den bestemte kodekanal som skal brukes for å motta dirigerte anrop til den aktuelle mobile radiostasjon, kan tas inn fra den betjenende basestasjon. Fig. 4 introduserer de elementer og den nomenklatur som hører til et meget forenklet trådløst kommunikasjonssystem med en basestasjon 30 som sender forover-kanalsignaler 32 til en mobil radiostasjon 40, idet denne stasjon 40 sender returkanalsignaler 34 tilbake til basestasjonen 30. Fig. 5 viser et forenklet blokkskjema over en typisk slik basestasjon 30 i et flerbærersystem for CDMA-transmisjon hvor det brukes tre foroverkanaler. Systemet har altså tre subsystemer 48 som hvert overfører en del av foroversignalene 32, ved en særskilt og innbyrdes forskjellig bærefrekvens. Således overfører subsystemet 48a en del av signalet 32 ved frekvensen fi, subsystemet 48b overfører en del ved frekvensen f2, og subsystemet 48c overfører en del ved frekvensen f3.

Data for sendingen via foroverkanalen fremkommer fra den viste demultipleksenhet 50 som overfører disse data til hvert av subsystemene. Oppfinnelsen er altså her illustrert i form av et trebærersystem, siden bærere i henhold til standarden IS-95 og som opptar 1,2288 MHz alle kan passe inn i et 5 MHz bånd. Det er imidlertid klart at oppfinnelsen lett kan utvides til å gjelde et vilkårlig antall kanaler i et flerbærersystem.

De demultipleksbehandlede datastrømmer føres til modulatorer 52 som i eksemplet sørger for moduleringen av de data som overføres i foroverkanalen, i samsvar med et CDMA-modulasjonsformat så som beskrevet i standarden IS-95 og videre beskrevet i detalj i det allerede nevnte patent US 5 103 459. Disse data i foroverkanalen omfatter dedikerte kanaldata som er beregnet for overføring til en bestemt mobil radiostasjon i nettet, og loingkastingskanaldata som er beregnet for samtlige mobile stasjoner innenfor basestasjonens 30 i dekningsområdet eller dekningsområdet for et subsett av mobile radiostasjoner i samme teknikks område. Synlo-onisermgskanalmeldingen er et eksempel på slike loingkastingsdata som sendes til samtlige mobile stasjoner i dekningsområdet. Ifølge oppfinnelsen går denne melding til et bestemt av subsystemene 48 for overføring via en av de tre bærere.

De modulerte foroverkanaldata fra modulatorene 52 går til et opptransponerings-trinn 54 som overfører de modulerte signaler til en bærefrekvens (fi, f2eller f3) som frem-bringes av en lokaloscillator (imidlertid her ikke vist). Signalene går etter opptrans-poneringen til kombinasjon for sending via antennen 56.

Fig. 6 viser hvordan typisk modulatorene 52 i eksemplet er satt opp for å modulere en del av foroverkanalsignalene for sending via en enkelt bærebølge for signalene 32. I eksemplet sendes et pilotsignal for å sørge for koherent demodulasjon i mottakerne, hvilket bedrer disse ytelse ved å gi en fasereferanse for demodulasjonen. Et sett pilotsymboler som er kjente for både basestasjonen 30 og den mobile stasjon 40 går til den viste Walsh-spreder 60 som sørger for spredning av symbolene ut fra en gitt Walsh-sekvens Wpiiot. I eksemplet brukes disse sekvenser til å skille mellom de enkelte kanaler for dataoverføringen ved hjelp av en enkelt CDMA-bærer. Walsh-funksjonen kan enten være et fast antall symboler som beskrevet i standarden IS-95 eller en ortogonal funksjon som varierer i lengde i samsvar med overføringshastigheten for de data som skal sendes i kanalen, slik det er beskrevet i forslaget cdma2000 og i patentet US 5 751 761 med tittel "System and Method for Orthogonal Spread Spectrum Sequence Generation in Variable Data Rate Systems", og innholdet i dette patent tas her med som referansemateriale.

De Walsh-spredte pilotsymboler går til en kompleks PN-spreder 62 som sprer symbolene i samsvar med to separat frembrakte kvasistøysekvenser PNiog PNq. Er de to inngangene til sprederen 62 satt opp som I henholdsvis Q for direktefasesignaler henholdsvis la^adraturfasesignaler blir resultatet av den komplekse spredning to kanaler I' og Q' som er gitt ved likningene:

Hensikten med denne komplekse PN-spredning er å fordele belastningen i de to faserelaterte kanaler mer jevnt for en QPSK-modulator (idet forkortelsen står for fase-(keinmgsnøkling med kvadraturfase), hvilket fører til en reduksjon av forholdet mellom spisseffekt og midlere effekt i den sluttforsterker (ikke vist) som er det siste trinn i basestasjonen 30, hvorved effektkapasiteten i denne stasjon økes. Kompleks PN-spredning er allerede beskrevet i cdma2000 RTT-forslaget og likeledes i detalj i vår samtidig innleverte patentsøknad USSN 08/886,604 med tittel "High Data Rate CDMA Wireless Communication System", og innholdet i denne patentsøknad tas også her med som referanse, i den utstrekning innholdet blir tilgjengelig, enten ved at det blir bevilget patent i USA eller ved at tilsvarende versjoner blir gjort tilgjengelig før i andre land, herunder Norge. De komplekse PN-spredte pilotsymboler går til den viste sender 94 som sørger for opptransponering, filtrering og forsterkning av signalene, for endelig overføring til eteren via antennen 56.

I eksemplet skilles synlo-onisermgskanalmeldingen fra andre informasjonskanaler ved å spredes med den unike ortogonale spredesekvens W^. I den foretrukne utførelse av oppfinnelsen sendes denne melding bare av en valgt av modulatorene 48a, 48b og 48c, og den valgte av disse overfører meldingen i en foretrukket kanal. Videre er det i eksemplet slik at meldingen indikerer midtfrekvensen i et flerbærersystem i det aktuelle frekvensbånd, dersom et slikt bånd eksisterer, og frekvensen av et enkeltbærersystem i det aktuelle sett frekvensbånd, dersom et slikt eksisterer.

Synlo-onisermgskanalmeldingen går til en meldingsformateringskrets 64 som i eksemplet frembringer et sett syklisk redundanskontroll-sifre (CRC bits) og et eventuelt ytterligere sett sluttsifre (tail bits), hvoretter disse sifre tilføyes meldingen. Standarden IS-95 og systemer som bruker denne legger ingen slike sluttsifre til meldingen. IS-2000/cdma2000 legger imidlertid åtte sluttsifre til meldingen, og denne vil sammen med CRC-sifrene og sluttsifrene tilføyd føres til en koder 66 som vist på fig. 6 for koding av den innkommende synlo-onisermgskanalmelding, med tillagte sifre, i samsvar med en forhåndsbestemt kodealgoritme som i tillegg har foroverfeilkorreksjon, idet denne koding kan være en type onmylningskoding.

De kodede symboler går deretter til den etterfølgende innfeller 68 som omorganiserer symbolene i samsvar med et gitt innfellingsformat. Innfelleren brukes til å gi tidsdiversitet i den overførte strøm av kodede symboler. Dekodere har bedre feilkorreksjonsytelse når feilene i den mottatte strøm ikke er samlet i klynger.

De omorganiserte symboler går deretter til den viste Walsh-spreder 70 som sørger for spredning av dem i samsvar med enn forhåndsbestemt kodesekvens Wsync, som allerede forklart. I eksemplet er denne sekvens ortogonal i forhold til andre kodesekvenser som brukes til kanalisering av kanalene for foroversignalene 32. De Walsh-spredte signaler går til slutt til en kompleks PN-spreder 62 (angitt som despreader på tegningen og sannsynligvis derfor med omvendt funksjon av spredning, nemlig samling) og blir spredt (samlet?) som beskrevet ovenfor.

Felles kanalmeldinger sendes til samtlige abonnentstasjoner eller sett slike innenfor basestasjonens 30 dekningsområde. Eksempler på slike meldinger er anropsmeldinger som aktiverer en mobil stasjon om innkommende anrop, og kontiollkanalmeldinger som gir nød-vendig kontroll- eller styreinformasjon til mobile stasjoner i dekningsområdet. For illustrasjonens skyld er en enkelt kontroll- eller styrekanal vist. Det er åpenbart at praktiske anvendelser kan omfatte en rekke slike kanaler for overføring fra en basestasjon 30.

Den felles kanalmelding går til en formateringskrets 74 som i eksemplet frembringer et sett CRC-sifre og et slett sluttsifre som forklart tidligere, for tilføyelse. Resultatet går til den viste koder 76 som koder meldingen, CRC- og sluttsifrene i samsvar med en forhåndsbestemt kodealgoritme for foroverfeilkorreksjon, så som en omhylningskoding.

De kodede symboler går deretter til den etterfølgende innfeller 78 som omorganiserer symbolene i samsvar med et gitt innfellingsformat. Innfelleren brukes til å gi tidsdiversitet i den overførte strøm av kodede symboler. Dekodere har bedre feilkorreksjonsytelse når feilene i den mottatte strøm ikke er samlet i klynger.

De omorganiserte symboler går deretter til den viste Walsh-spreder 82 som sørger for spredning av dem i samsvar med enn forhåndsbestemt kodesekvens Wcc, som allerede forklart. I eksemplet er denne sekvens ortogonal i forhold til andre kodesekvenser som brukes til kanalisering av kanalene for foroversignalene 32. De Walsh-spredte signaler går til slutt til en kompleks PN-spreder 62 (angitt som despreader på tegningen og sannsynligvis derfor med omvendt aksjon av spredning, nemlig samling) og blir spredt (samlet?) som beskrevet ovenfor.

Dedikerte kanaldata oversendes til en bestemt abonnentstasjon innenfor basestasjonens 3 dekningsområde og går til den viste formateringskrets 84, som i eksemplet frembringer et sett CRC-sifre og et slett sluttsifre som forklart tidligere, for tilføyelse. Resultatet går til den viste koder 86 som koder meldingen, CRC- og sluttsifrene i samsvar med en forhåndsbestemt kodealgoritme for foroverfeilkorreksjon, så som en omhylningskoding.

De kodede symboler går deretter til den etterfølgende innfeller 88 som omorganiserer symbolene i samsvar med et gitt innfellingsformat. Innfelleren brukes til å gi tidsdiversitet i den overførte strøm av kodede symboler. Dekodere har bedre feilkorreksjonsytelse når feilene i den mottatte strøm ikke er samlet i klynger.

De omorganiserte symboler går deretter til den viste Walsh-spreder 90 som sørger for spredning av dem i samsvar med enn forhåndsbestemt kodesekvens WT, som allerede forklart. I eksemplet er denne sekvens ortogonal i forhold til andre kodesekvenser som brukes til kanalisering av kanalene for foroversignalene 32. De Walsh-spredte signaler går til slutt til en kompleks PN-spreder 62 (angitt som despreader på tegningen og sannsynligvis derfor med omvendt funksjon av spredning, nemlig samling) og blir spredt (samlet?) som beskrevet ovenfor.

De komplekse PN-sprededata går til den viste sender 94 fra sprederen 62 og opptransponeres, filtreres og forsterkes for sending ut gjennom antennen 56.

Fig. 7 viser en forenklet flerbærermottaker som i eksemplet er anordnet i en mobil radiostasjon 40. Denne stasjon er da i stand til samtidig å motta foroversignaler 32 som sendes over opp til tre bærerkanaler. Andre antall kan naturligvis også tenkes, innenfor oppfinnelsens ramme. Det mottatte signal tas inn til hvert mottakersubsystem 105 for nedtransponering og demodulasjon av sin respektive komponent av signalet 32, i samsvar med en unik bærefrekvens.

Signalet 32 mottas i antennen 100 og går til de enkelte mottakere 102A-C, for nedtransponering, filtrering og forsterkning ii samsvar med sin respektive frekvens fi, f2eller f3. Deretter går de nedtransponerte signaler til demodulatorer 104 som demodulerer i samsvar med et CDMA-modulasjonsformat. Demodulatorene 104 arbeider slik det er beskrevet i US 5 103 459 allerede nevnt tidligere. De demodulerte komponenter av signalet 32 går til den etterfølgende multiplekskrets 106 som setter sammen den datastrøm som skal videresendes.

I og med oppfinnelsen kan den mobile stasjon 40 innledningsvis bare bruke en enkelt mottaker 102 og tilhørende demodulator 104 og innstiller kretsene til en bestemt kanal (300c, 300f eller 300i) og søker å hente inn pilotsignalet ved den foretrukne kanalfrekvens, ved å bruke en av demodulatorene 104. Registreres tilstrekkelig korrelasjonsenergi antas innhentingen å være vellykket. Da trenger stasjonen bare å nedtransponere ved den ene frekvens, demodulere, omorganisere etter innfellingen og dekode for å få frem den opprinnelige synloonisermgskanalmelding. Ut fra denne bestemmes midtfrekvensen i et flerbærersystem i de aktuelle frekvensbånd, dersom et eksisterer, og frekvensen av et enkeltbærersystem i de aktuelle frekvensbånd, dersom et eksisterer.

Videre avgjøres i stasjonen 40 om den skal arbeide i flerbærer- eller enkeltbærermodus, og dersom den velger det første aktiveres høyfrekvenskretsene i mottakerne 102 for å avstemme dem til det riktige sett frekvenser indikert i meldingen, slik at mottakingen kan begynne via foroverkanalen for flere bærefrekvenser. Skal stasjonen 40 i stedet arbeide i enkeltbærermodus vil den avstemme kretsene til den passende frekvens som er angitt i meldingen og starte å motta foroversignalene via et enkeltbærefrekvensbånd.

Fig. 8 illustrerer apparatet som er egnet for å motta foroversignaler 32 i den typiske utførelse av et CDMA-kommunikasjonssystem. Stasjonen 40 må da avstemme kretsene til en foretrukket kanal og prøve å hente inn pilotsignalet fra denne kanal på følgende måte: Foroversignalene 32 mottas først i den viste antenne 100 og går til mottakeren 102 som avstemmer kretsene til den foretrukne kanalfrekvens og nedtransponerer, filtrerer og forsterker det mottatte signal. I den typiske utførelse er mottakeren 102 en kvaternær-faseckeiningsnøklet mottaker (QPSK) og sender sin I- og Q-komponent av signalet videre via to separate linjer som vist på utgangssiden av mottakeren 102.

Disse to komponenter går til den etterfølgende komplekse PN-samler 112 som samler signaldelene i samsvar med to kvasistøysekvenser PNiog PNq. I den typiske ut-førelse er PN-samleren en kompleks PN-samler som beskrevet i detalj i den allerede nevnte søknad USSN 08/886,604, og i eksemplet brukes PN-sekvensene som sprer foroversignalene 32 etter genereringen i en polynomgenerator som er felles for samtlige basestasjoner 30. Spredningen fra basestasjonene skilles innbyrdes ved forskyvningen av de enkelte sekvenser.

En styreprosessor 128 sørger for hypoteser når det gjelder forskyvningen, for samleren 112, idet denne samler de mottatte signaler i samsvar med disse hypoteser, så vel som Wpiiot. Det mottatte signal samles i samsvar med hypotesen, og resultantsignalet går til det viste pilotfilter 114 som samler signalene fra samleren 112 i samsvar med den allerede nevnte ortogonale sekvens Wpiiotog lavpassfiltrerer resultatet fra den komplekse samler 112.1 eksempler omfatter Walsh-sekvensen bare enere og brukes for å kanalisere pilotsignalet.

De resulterende signaler fra pilotfilteret 114 går til en energidetektor 118 som summerer kvadratene av de resulterende samplingsverdier fra pilotfilteret 114 for å komme frem til en mottatt pilotenergiverdi, idet denne videreføres til styreprosessoren 128 hvor den sammenliknes med en forhåndsbestemt terskelverdi. Dersom den beregnede energi overskrider terskelverdien forutsettes at innhentingen er vellykket, slik at den mobile stasjon kan starte med mottakingen av synlo-onisermgskanalmeldingen. Er imidlertid energien under terskelverdien regner man innhentingen til å være ufullført, hvoretter den neste PN-hypotese settes frem av prosessoren 128 til den komplekse PN-samler 112. Fremgangsmåten og apparatet for å søke etter PN-forskyvninger i et CDMA-kommunikasjonssystem er allerede detaljbeskrevet i vårt US patent 5 644 591 med tittel "Method and Apparatus for Performing Search Acquisition in a CDMA Communication System", og innholdet tas her med som referansemateriale. Brukes de mulige PN-forskyvningshypotesene opp vil den mottatte pilotenergi ikke overskride terskelverdien, og styreprosessoren sender da en melding til mottakeren 102 om å starte nedtransponeringen av det mottatte signal ved en forskjellig foretrukket frekvenskanal.

Ved vellykket innhenting av en pilotkanal ved en foretrukket kanalfrekvens kan den mobile stasjon 40 demodulere og dekode synlo-onisermgskanalmeldingen, og de mottatte signaler fra mottakeren 102 blir da samlet ved hjelp av den PN-forskyvning som er bestemt under pilotsøkealgoritmen. Pilotsignalet blir viderebehandlet i det viste pilotfilter 114 som beskrevet ovenfor.

PN-samlersignalet går også til en Walsh-samler 116 som samler det mottatte signal i samsvar med en Walsh-kodesekvens Wchan- Når synkroniseringskanalsignalet demoduleres blir denne kodesekvens WchanWalsh-sekvensallokert for sendingen av meldingen, og samleren 116 samler signalkomponentene i samsvar med frekvensen Wchanog gir resultatet til en skalarproduktkrets 120.

Når foroverkanalsignalene 32 går via utbredelsesveien til den mobile stasjon 40 innføres en ukjent fasekomponent i det mottatte signal, og kretsen 120 sørger da for beregning av projeksjonen av dette mottatte signal på det mottatte pilotsignal for å komme frem til et skalart resultat uten fasefeilene. Bruken av slike skalarproduktkretser for koherent demodulasjon er allerede velkjent innenfor teknikken, og en fremgangsmåte og et apparat for å utføre en slik prosedyre er allerede beskrevet i vårt US patent 5 506 865 med tittel "Pilot Carrier Dot Product Circuit", idet innholdet her tas med som referansemateriale.

Skalarutgangene fra kretsen 120 går til en multipleksenhet 122 som kombinerer de mottatte data- eller signalstrømmer til en signaldatastrøm. Datastrømmen fra multipleksenheten 122 går til den viste "av-innfeller" 124 som sørger for oppløsning av innfellingen av de mottatte symboler, i samsvar med en forhåndsbestemt formatering. De omordnede symboler går til en dekoder 126 for dekoding av symbolene i synloonisermgskanalmeldingen for å komme frem til den opprinnelige melding.

Den mottatte melding går deretter til styreprosessoren 128, og ifølge oppfinnelsen bestemmes i denne og ut fra synloonisermgskanalmeldingen, hvilken kanalfrekvens som skal brukes for den primære overordnede kanal for det enkle bærersystem eller midtfrekvensen for et flerbærersystem. I respons på meldingen kan prosessoren 128 starte det riktige antall mottakersubsystemer 105 og avstemme dem til de riktige kanaler for å ta imot foroversignalene 32.

Beskrivelsen ovenfor er søkt gjort så klar som mulig for å få fagfolk til å forstå oppfinnelsen, og de modifikasjoner som vil være naturlige behøver ikke fravike oppfinnelsens ramme, slik den er satt opp med patentkravene.

Claims (26)

1. En mottaker funksjonsdyktig i minst én av en flerbærermodus i et flerbærersystem og en enkeltbærermodus i et enkeltbærersystem, som omfatter: en antenne som mottar et foroversignalet; et første subsystem, koblet til antennen, konfigurert til å nedkonvertere og demodulere en første komponent av foroversignalet der den første bærefrekvensen tilsvarer en første foretrukket kanal av et valgt sett med foretrukne kanaler som omfatter et pilotsignal; og et andre subsystem, koblet til antennen, konfigurert til å nedkonvertere og demodulere en annen komponent av foroversignalet ved en andre bærefrekvens for å generere en andre demodulert komponent av foroversignalet, hvor den andre bærerfrekvensen tilsvarer en andre foretrukket kanal av det valgte sett med foretrukne kanaler; og en prosessor som instruerer det første subsystem å innstille på den første foretrukne kanalen med den første bærerfrekvensen, og forsøke å detektere et pilotsignal på den første foretrukne kanalen, karakterisert ved at dersom pilotsignalet detekteres på den første foretrukne kanalen mottar mottakeren en synkroniseringskanalmelding, og karakterisert ved at dersom pilotsignalet ikke detekteres på den første foretrukne kanalen, instruerer prosessoren det andre subsystem til å innstille på den andre foretrukne kanalen med den andre bærerfrekvensen av det valgte sett med foretrukne kanaler.

2. Mottaker ifølge krav 1, karakterisert ved at dersom tilstrekkelig korrelasjonsenergi detekteres av prosessoren, detekteres pilotsignalet og mottakeren demodulerer, utfeller og dekoder synla-oniseringskanalmeldingen.

3. Mottaker ifølge krav 2, der prosessoren bestemmer hvorvidt mottakeren skal operere i flerbærermodusen eller enkeltbærermodusen.

4. Mottaker ifølge krav 1, der det første subsystem omfatter: en første mottaker, koblet til antennen, som nedkonverterer, filtrerer og forsterker foroversignalet med den første bærerfrekvensen, tilsvarende den første foretrukne kanalen fra det valgte sett med foretrukne kanaler, til å generere den første komponenten av foroversignalet, og en første demodulator som demodulerer den første komponenten av foroversignalet for å generere den første demodulerte komponenten av foroversignalet, hvor prosessoren instruerer den første mottakeren til å innstille på den første foretrukne kanalen med den første bærerfrekvensen, og forsøker å motta pilotsignalet med den første bærerfrekvensen ved å bruke den første demodulatoren.

5. Mottaker ifølge krav 4, dersom pilotsignalet ikke detekteres på den første foretrukne kanalen instruerer prosessoren det andre subsystem til å avstemme til den andre foretrukne kanalen av det valgte sett med foretrukne kanaler, og hvor det andre subsystem omfatter: en andre mottaker, koblet til antennen, som nedkonverterer, filtrerer og forsterker foroversignalet ved den andre bærerfrekvensen for å generere den andre komponenten av foroversignalet, hvor den andre bærerfrekvensen tilsvarer den andre foretrukne kanalen av det valgte sett med foretrukne kanaler, og en andre demodulator som demodulerer den andre komponenten av foroversignalet for å generere den andre demodulerte komponenten av foroversignalet, hvor prosessoren instruerer den andre mottakeren til å stille inn på den andre foretrukne kanalen med den andre bærerfrekvensen, og hvor prosessoren forsøker å motta pilotsignalet med den andre bærerfrekvensen ved å bruke den andre demodulatoren.

6. Mottaker ifølge krav 5, som videre omfatter: et tredje subsystem, koblet til antennen, konfigurert til å nedkonvertere og demodulere en tredje komponent av foroversignalet ved en tredje bærefrekvens for å generere en tredje demodulert komponent av foroversignalet, hvor den tredje bærerfrekvensen tilsvarer en tredje foretrukket kanal av det valgte sett med foretrukne kanaler; og dersom pilotsignalet ikke detekteres på den andre foretrukne kanalen instruerer prosessoren det tredje subsystem å avstemme til den tredje foretrukne kanalen, og hvor det tredje subsystem omfatter: en tredje mottaker, koblet til antennen, som nedkonverterer, filtrerer og forsterker foroversignalet med den tredje bærefrekvens for å generere den tredje komponenten av foroversignalet, og en tredje demodulator som demodulerer den tredje komponenten av foroversignalet til å generere den tredje demodulerte komponenten av foroversignalet, hvor prosessoren instruerer den tredje mottakeren til å stille inn på den tredje foretrukne kanalen med den tredje bærerfrekvensen, og hvor prosessoren forsøker å motta pilotsignalet med den tredje bærerfrekvensen ved å bruke den tredje demodulatoren.

7. Mottaker ifølge krav 6, karakterisert ved at dersom prosessoren bestemmer å operere i enkeltbærermodusen så bestemmer mottakeren frekvensen til et enkeltbærersystem fra synlo- onisermgskanalmeldingen, stiller inn på frekvensen indikertt i synlo- onisermgskanalmeldingen og begynner å motta foroversignalet på den første bærerfrekvensen.

8. Mottaker ifølge krav 6, karakterisert ved at dersom prosessoren bestemmer å operere i flerbærermodusen, så bestemmer mottakeren en sentralfrekvens for flerbærersystemet fra synlo- onisermgskanalmeldingen, og prosessoren aktiverer RF kretsen i den andre og tredje mottakere, innstiller på det passende sett med frekvenser indikert i synlo- onisermgskanalmeldingen og begynner å motta foroversignalet.

9. Mottaker ifølge krav 6, som videre omfatter: en multiplekser som setter demodulerte komponenter av foroversignalet fra hvert av de første, andre og tredje subsystemene sammen igjen.

10. Mottaker ifølge krav 2, hvor den første demodulatoren omfatter: en kvaternær faseforskyvningskodet mottaker og utgir en I-fase (I) og kvadratur (Q) komponent av foroversignalet.

11. Mottaker ifølge krav 10, hvor den første demodulatoren videre omfatter: en kompleks PN despreder som despreder I og Q komponentene ved å bruke to PN sekvenser.

12. Mottaker ifølge krav 11, hvor den første demodulatoren videre omfatter: en styreprosessor som tilveiebringer forskyvningshypoteser til nevnte komplekse PN despreder, hvor den komplekse PN despreder despreder I og Q komponentene ved å bruke forskyvningshypoteser tilveiebrakt av styringsprosessoren og en første ortogonale sekvens for å generere et resulterende signal; og et pilotfilter som despreder det resulterende signalet ved å bruke den første ortogonale sekvensen og filtrerer det despredte resulterende signal for å generere sampler.

13. Mottaker ifølge krav 12, hvor den første demodulatoren videre omfatter: en energidetektor som summerer kvadrater av samplene for å tilveiebringe pilotenergiverdier, hvor styringsprosessoren sammenlikner pilotenergiverdiene med en terskelverdi.

14. Mottaker ifølge krav 13, karakterisert ved at hvis pilotenergiverdiene overgår en terskelverdi despredes I og Q komponentene ved bruk av PN forskyvning og pilotsignalet er prosessert ved hjelp av et pilotfilter.

15. Mottaker ifølge krav 13, hvor styringsprosessoren tilveiebringer en neste PN hypotese til den komplekse PN desprederen hvis pilotenergiverdiene faller under terskelverdien og etter å ha gått igjennom alle hypotesene, instruerer den andre mottaker til å nedkonvertere nedlinksignalet ved den andre bærefrekvens hvis pilotenergiverdiene ikke overgår terskelverdien

16. Mottaker ifølge krav 14, hvor den første demodulator videre omfatter: en Walshdespreder som despreder PN despredersignalet ved bruk av en Walshkodesekvens for sending av synla-oniseringskanalmeldingen for å generere et Walshdespredersignal; og en prikkproduktkrets som regner ut en projeksjon av Walshdespredersignalet på pilotsignalet for å tilveiebringe en skalar utgang.

17. Mottaker ifølge krav 16, hvor den første demodulator videre omfatter: en multiplekser som bruker den skalare utgangen til å generere en signaldatasymbolstrøm; en utfeller som omordner signaldatasymbolene fra signaldatasymbolstrømmen ved bruk av et forhåndsbestemt utfellingsformat; og en dekoder som dekoder de omordnede symbolene til synlo-oniseringskanalmeldingen for å frembringe syr^onisermgskanalmeldingen.

18. Mottaker ifølge krav 17, hvor styringsprosessoren mottar synlo- onisermgskanalmeldingen, bestemmer fra synlo- onisermgskanalmeldingen en kanalfrekvens for en primær headerkanal for enkeltbærersystemet og innstiller det første subsystemet til den riktige kanal for å motta foroversignalet.

19. Mottaker ifølge krav 17, hvor styringsprosessoren mottar synlo- onisermgskanalmeldingen, bestemmer senterfrekvens til flerbærersystemet, og innstiller subsystemet til de riktige kanaler for å motta foroversignalet.

20. En fremgangsmåte for drift av en mottaker i minst én av en flerbærermodus i et flerbærersystem og en enkeltbærermodus i et enkeltbærersystem, omfattende: å motta et foroversignalet; å frembringe et valgt sett av foretrukne kanaler som inneholder et pilotsignal; å generere en første demodulert komponent av foroversignalet ved nedkonvertering og demodulering av en første komponent i foroversignalet ved en første bærefrekvens som svarer til en første foretrukket kanal for det valgte settet av foretrukne kanaler; å innstille på den første foretrukne kanalen med den første bærefrekvens; å forsøke å detektere et pilotsignal på den første foretrukne kanal, karakterisert ved at dersom pilotsignalet detekteres på den første foretrukne kanal mottar mottakeren en synlo- onisermgskanalmelding; dersom pilotsignalet ikke detekteres på den første foretrukne kanal, å generere en andre demodulert komponent i foroversignalet ved nedkonvertering og demodulering av en andre komponent av foroversignalet på en andre bærefrekvens som svarer til en andre foretrukket kanal valgt fra settet av foretrukne kanaler, og å innstille på den andre foretrukne kanal med den andre bærefrekvensen for det valgte settet av foretrukne kanaler.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 20, videre omfattende: dersom pilotsignalet ikke er detektert på den andre foretrukne kanal, å generere en tredje demodulerte komponent i foroversignalet ved nedkonvertering og demodulering av en tredje komponent av foroversignalet på en tredje bærefrekvens som svarer til en tredje foretrukket kanal fra et valgt sett av foretrukne kanaler, og å stille inn på den tredje foretrukne kanal ved tredje bærefrekvens for det valgte settet av foretrukne kanaler.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 20, karakterisert ved at hvis tilstrekkelig korrelasjonsenergi detekteres, detekteres pilotsignalet, og synkronisermgskanalmeldingen demoduleres, utfelles og dekodes.

23. Fremgangsmåte ifølge i krav 21, videre omfattende: å avgjøre om mottakeren vil operere i flerbærermodus eller enkeltbærermodus.

24. Fremgangsmåte ifølge i krav 23, karakterisert ved at hvis mottakeren opererer i enkeltbærermodus, videre omfattende: å motta synlo- onisermgskanalmelding; å bestemme den første bærefrekvens på et enkeltbærersystem fra synlo- onisermgskanalmeldingen; å stille inn på den første foretrukne kanal angitt i synlo- onisermgskanalmeldingen for å motta foroversignalet, og å motta foroversignalet på den første bærefrekvensen.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 24, hvor den første bærefrekvens til enkeltbærersystemet omfatter en kanalfrekvens for en primær headerkanal til enkeltbærersystemet.

26. Fremgangsmåte ifølge i krav 23, karakterisert ved at hvis mottakeren opererer i flerbærermodus, videre omfattende: å motta synlo- onisermgskanalmelding; å bestemme en senterfrekvens til et flerbærersystem fra synlo- onisermgskanalmeldingen; å innstille til det passende sett av frekvenser indikert i synlo- onisermgskanalmeldingen for å motta foroversignalet, og å motta foroversignalet.