Frederik 3. (dansk-norsk konge)

Frederik var Christian 4.s nest eldste sønn. Den eldste var Christian, «den utvalgte prins», som var seks år eldre enn Frederik. Det hadde blitt en konstitusjonell sedvane at yngre kongesønner ikke skulle få noen del av Danmark og Norge som sitt fyrstedømme. Derimot fantes det muligheter for å overta fyrstedømmer i det nordlige Tyskland. Christian 4. fikk sønnen valgt til fyrste i flere sekulariserte bispedømmer. Frederik ble koadjutor (stedfortreder) i Bremen i 1621, biskop i Verden i 1623 og koadjutor i Halberstadt i 1624.

Frederik ble grundigere utdannet enn det som var vanlig for oldenborgske kongesønner, blant annet på Sorø akademi i 1624–1626 og på en studiereise til Frankrike i 1629–1630.

Da Christian 4. led nederlag i keiserkrigen i 1625–1629 (Danmark-Norges deltakelse i trettiårskrigen), måtte han i fredsslutningen gi opp Frederiks tre nordtyske stift. Men i 1634 skaffet han igjen sønnen erkebispedømmet Bremen, og i 1635 bispedømmet Verden. Frederik viste seg som en selvrådig fyrste overfor stendene der, og da han i 1643 giftet seg med Sofie Amalie, trådte han i slektsforbindelse med fyrstehus som strebet etter eneveldig styre. Frederik var en innesluttet, grublende mann, mens Sofie Amalie var energisk pågående med en sterk ærgjerrighet. Hun øvde stor innflytelse over ham. Frederik hadde én såkalt uekte sønn, Ulrik Frederik Gyldenløve, fra et forhold med Margrethe Pape. Etter 1643 kjennes ingen sidesprang fra ekteskapet.

Krigen 1643–1645 (Torstenssonkrigen eller Hannibalsfeiden) førte til at Frederik måtte forlate sine tyske fyrstedømmer. Faren utnevnte ham til generalissimus og president for krigsrådet i Glückstadt, men han klarte ikke å motvirke den svenske invasjonen. Under krigen kom han dessuten i et motsetningsforhold til den adelige sjefen for den danske hæren, riksmarsken Anders Bille (1600–1657). Ved freden i Brömsebro i 1645 ble det bestemt at det skulle føres videre forhandlinger med Sverige om stiftene Bremen og Verden. Da Frederiks eldre bror, tronfølgeren Christian («den utvalgte prins») døde barnløs i 1647, gav Frederik likevel avkall på stiftene for at ikke det danske riksrådet skulle bruke faren for en ny krig med Sverige mot ham ved det kommende valget av en tronfølger etter Christian 4.

Frederik 3. stod i et spent forhold til svogerne Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested, som var gift med hans halvsøstre Leonora Christina og Christiane. Ulfeldt hadde som rikshovmester (fra 1643) tiltvunget seg stor makt i Christian 4.s senere år, og han var ekstremt korrupt. I 1649 dro han som ambassadør til Nederlandene, og da tok Frederik 3. fra ham deler av finansledelsen, spesielt kontrollen med de norske tollinntektene. I månedene som fulgte ble forholdet mellom kongeparet og ekteparet Ulfeldt forgiftet av gjensidig mistanke om at de strebet hverandre etter livet. En revisjon av Ulfeldts regnskaper ble iverksatt, og den viste at Ulfeldt i samarbeid med store statsleverandører hadde svindlet staten og skattebetalerne for enorme verdier.

Da kongen 13. juli 1651 underskrev et anklageskriv mot Ulfeldt for hans kriminelle embetsførsel, forlot Ulfeldt og hans kone Leonora Christina dagen etter København og rømte til utlandet. Derfra ytte de store lån til svenske rustninger mot Danmark-Norge. Ulfeldt gikk senere en tid i svensk tjeneste, men kom tilbake til Danmark i årene 1660–1662 før han på ny dro i eksil. Leonora Christina ble arrestert i 1663 som medskyldig i mannens høyforræderi og tilbrakte 22 år som statsfange i Blåtårn i København.

Den andre svogeren, Hannibal Sehested, hadde skaffet seg en sterk stilling som stattholder i Norge fra 1642. Sehested var upopulær i den danske adelen, fordi utgiftene til den norske hæren reduserte overføringene av statsinntekter til Danmark. Sehested prøvde å vinne Frederik 3. for seg med en storslått norsk kongehylling på Hovedtangen ved Christiania 24. august 1648. Norges rikes kansler, Jens Bjelke, sa i en tale at Frederik var «Norges rikes rette arveherre og konge», et synspunkt som stod klart i motstrid til det som fremkom i talen til kongens kansler, Christen Thomesen Sehested. På møtet ble det levert en rekke hyllingsbrev og supplikker der Frederik ble kalt arving til Norge. I årene 1648–1656 ble det forfattet tre større skrifter i miljøet nær kongen, der det ble argumentert for at han hadde slik arverett.

Denne påstanden tok Frederik 3. opp i 1650 da han fikk sønnen Christian valgt til tronfølger. Kongen hevdet at han bare skulle velges til dansk tronfølger, fordi han allerede hadde arverett til Norge. To av de tre stendene – den geistlige og den borgerlige – fulgte kongens ønske, mens riksrådet og adelen valgte Christian både til dansk og norsk tronfølger. Kongen lot prinsen ta med i sin tittel «arving til Norge», og til den norske hyllingen i Christiania i 1656 ble Christian omtalt som norsk tronarving i mange stenderfullmakter. Under hyllingen ble igjen Christen Thomesen Sehested motsagt, da han hevdet det danske adelsstandpunktet at prinsen skulle velges (siden både Danmark og Norge var valgkongedømmer).

Frederik 3. utnyttet den økende motstanden i den danske adelen mot Hannibal Sehested til å kvitte seg også med ham. Sehesteds motstandere i den danske adelen anklaget ham for å agere konge i Norge, fremme norsk separatisme og misbruke embetet som stattholder til personlig vinning. Sehested forsvarte seg utførlig, men riksrådet nedsatte en undersøkelseskommisjon som beskyldte stattholderen for misligheter. I juni 1651 presset kongen ham til å skrive et brev der han tilstod økonomisk utroskap, bad om tilgivelse, tilbød å oppgi sine embeter i Norge og gi fra seg til kronen deler av det godset han hadde skaffet seg her. Da tvang Frederik ham til å underskrive en avståelse til kongen av alle sine faste eiendommer i Norge og søke avskjed både som stattholder og riksråd. Sehesteds nærmeste medarbeider i finansvesenet i Norge, Nils Lange til Fritsø (1609–1652), ble dessuten fratatt sitt len og mye av sitt gods.

Svogrenes fall styrket kongen i forholdet til adelen og riksrådet. I 1655 ble det opprettet et admiralitetskollegium som skulle ta seg av ledelsen av marinen og av handel og skipsfart. Frederik holdt sin hånd over Ulfeldts klienter i den ikke-adelige embets- og forretningsstanden, og to av dem, Henrik Müller og Poul Klingenberg (1615–1690), fikk sete i kollegiet til tross for at de hadde skodd seg grovt på statsleveranser. Med sin revansjistiske utenrikspolitikk gjorde kongen seg mer avhengig av disse leverandørene, som også var i stand til å skaffe kreditter til krigsrustninger.

Kriger mot Sverige

Frederik 3. tok sikte på krig mot Sverige for å gjenerobre tapte provinser. I 1655 gikk svenskekongen Karl 10. Gustav til krig mot Polen, og han hadde planer om å knekke Danmark i en senere krig. Da svenskene fikk problemer i Polen, undertegnet Frederik en krigserklæring 1. juni 1657 (Krabbekrigen). Svenskene rykket i ilmarsj vestover, rente danskene over ende og okkuperte Jylland. I den kalde vinteren gikk de på isen over beltene, okkuperte Fyn og mesteparten av Sjælland og tvang Frederik til å undertegne en fredstraktat i Roskilde 26. februar 1658. Han gikk raskt med på å avstå Skåne, Halland og Blekinge, men ytet motstand mot å avstå deler av Norge, stikk i strid med tidligere holdninger i statsledelsen; dette hang sammen med Frederiks konflikt med den danske adelen, som var svært sterk i Skåne. Men han ble tvunget til også å avstå Båhuslen, Trondheims len, Nordmøre og Romsdal fra Norge.

Svenskekongen ville sette inn nådestøtet og gjenopptok krigen i august 1658 (Bjelkefeiden). Svenskene behersket Danmark, med unntak av København, som de holdt beleiret. Frederik valgte å bli i hovedstaden, og forsvarerne klarte å motstå flere svenske stormangrep, mye takket være hjelp fra allierte stater og fyrster. Under krigen var Norge Frederik 3.s eneste disponible ressurs av betydning utenfor København; for øvrig måtte han leve på kreditt. Store forsendelser av penger og varer gikk fra Norge til Danmark. Skattenivået i Norge var rekordhøyt, men til tross for uttappingen til København klarte embetsverket i Norge å sikre den norske hæren nok midler til at den gjenerobret Midt-Norge og avviste gjentatte svenske angrep mot Halden i sør. Ved freden i København 27. mai 1660 ble Trondheims len, Nordmøre og Romsdal gitt tilbake til Norge, mens Danmark bare fikk Bornholm tilbake – som en arvelig besittelse for Frederik 3. og hans etterkommere.

På møtet høsten 1660 kom det til en skarp konfrontasjon mellom adelen og de andre stendene (borgerne og de geistlige). Adelen pukket først på sine skattefritak, men kom raskt på glid, mens dens motstandere brakte inn spørsmålet om arvekongedømmet. Da riksrådet og adelen motsatte seg det, tvang kongen dem 13. oktober til å gi seg ved å true med hæren. Håndfestningen fra 1648 ble kassert, forsøket på å la stenderrepresentanter diskutere en ny konstitusjon ble sabotert av kongens venner i komiteen, og 18. oktober 1660 ble Frederik 3. hyllet som arvekonge i København. 10. januar 1661 utstedte han en enevoldsarveregjeringsakt, som i tillegg til arveretten sikret kongen enevoldsmakt. Den var i formen en erklæring fra undersåttene, og den ble sendt rundt i Danmark, der 183 adelsmenn, 987 geistlige og 381 borgere skrev under.

5. august 1661 mottok prins Christian på farens og egne vegne en norsk arvehylling fra 17 adelsmenn, 10 lagmenn, 86 geistlige, 36 borgere og 408 bønder. To dager etter måtte de undertegne en stadfesting av den danske enevoldsarveregjeringsakten.

I årene som fulgte, lot Frederik 3. sin «archivarius og bibliothecarius» Peter Schumacher (den senere førsteminister og lensgreve Griffenfeld) utarbeide et nytt dokument som skulle danne rettsgrunnlag for eneveldet, den såkalte Kongeloven. Kongeloven er datert 14. november 1665 og ble senere opplest i forbindelse med alle kongesalvinger under eneveldet. Loven ble først trykt i 1709. De eneste begrensninger Kongeloven påla den eneveldige fyrsten, var at han måtte overholde den augsburgske konfesjon, ikke dele riket og ikke gi fra seg makten. Innføringen av eneveldet møtte ingen åpen motstand, idet det nye regimet gjorde det tydelig at motstand mot kongemakten ville bli straffet på det strengeste.

Frederik 3. brukte sin enevoldsmakt til å reorganisere embetsverket ved å bryte adelens monopol på nøkkelstillinger sentralt og lokalt. Det danske riksrådet falt bort høsten 1660, og i 1662 erstattet kongen lensherrene med amtmenn, som hadde begrenset myndighet. Sentralt opprettet kongen nye kollegier ved siden av de to militære fra 1650-årene, og han fylte dem med kongstjenere, både adelige og storborgerlige. Sentralt og lokalt hadde en rekke parallelle etater og enkeltembeter kongen som sin øverste sjef; han utnevnte alle embetsmenn, mens han før 1660 hadde utnevnt bare de viktigste embetsmennene sentralt og lokalt – de fleste tjenestemenn var blitt tilsatt av adelige embetsmenn som deres tjenere.

I noen grad innebar nyordningen en byråkratisering, men det dreide seg likevel om et personlig styre. Dermed kom kongefavoritter til å få betydelig spillerom som embetsutøvere. I de første årene etter 1660 lot kongen Hannibal Sehested spille en rolle i finansstyret, men Christoffer Gabel var mektigere, samtidig som Peter Schumacher klatret raskt oppover.

Frederik 3. løste den akutte finanskrisen ved to hovedgrep. Det ene var å selge mesteparten av krongodset til sine kreditorer. Både i Danmark og Norge kom det dermed inn et nytt sjikt av godseiere, som tok høyere leieavgifter av leilendingene sine. Storborgerskapet i Norge sikret seg dessuten forsterkede kjøpstadsprivilegier i 1662. Det andre grepet Frederik tok var å øke skattene til et høyere nivå enn i tidligere fredsperioder. Denne skatteopptrappingen ble sterkere i Danmark enn i Norge, der skattetaksering (matrikler) og skattekrav ble møtt med mer motstand og uro.

Målet med økningen av statsinntektene var å føre videre militariseringen. Kongen tok sikte på en ny revansjekrig mot Sverige og å uskadeliggjøre svenskenes klient, hertugen av Holstein-Gottorp. I Danmark satset man på en dyr profesjonell hær, i Norge på en billig milits, der bøndene måtte bære byrdene med militærtjenesten. Særlig ambisiøs var utbyggingen av festningene, som i Norge ble utført med tvangsarbeid av bondesoldater. I perioden 1664–1666 ble det utarbeidet manntall over alle gutter og menn over tolv år for å skaffe oversikt over rekrutteringsmulighetene for militærvesenet. En kraftig opprustning av marinen førte til stadige utskrivinger av sjøfolk fra Norge. I sum kom dermed militærtjenesten til å bli mer byrdefull her enn i de fleste andre europeiske land.