Corfitz Ulfeldt

Ulfeldt ble riksråd i 1636, stattholder på Københavns slott i 1637 og var rikshovmester i årene 1643–1651. Han skaffet seg hurtig en maktposisjon som rikets egentlige leder og klarte å hevde sin stilling overfor kongen selv etter det motsetningsforholdet som oppstod på grunn av nederlagene i krigen mot Sverige i 1643–1645, Hannibalfeiden.

Etter Christian 4s død i 1648 mistet Ulfeldt sin innflytelse. En mistanke om at Ulfeldt hadde misbrukt sin maktposisjon til egen økonomisk vinning, fikk den nye kongen, Frederik 3, til å innlede undersøkelser om hans embetsførsel i 1651. Ulfeldt flyktet til utlandet, først til Nederland og senere til Sverige, hvor han i 1657 gikk i svensk tjeneste og blant annet deltok som forhandler ved Roskildefreden i 1658.

I 1659 kom det til brudd med den svenske kongen, og Ulfeldt ble fengslet, beskyldt for landsforræderi og dødsdømt. Han greide imidlertid å flykte i 1660 og kom seg til Danmark, hvor han straks ble arrestert, men frigitt i 1662 etter å ha frasagt seg alle sine eiendommer og andre rettigheter. Han reiste deretter til Nederland og Frankrike, ivrig opptatt med planer om hevn; blant annet tilbød han den danske krone til kurfyrsten av Brandenburg.

Høyesterett i København dømte Ulfeldt til døden in contumaciam som landsforræder. Kona Leonora Christina ble arrestert i 1663. Ulfeldt døde året etter i en elvebåt på Rhinen etter å ha tilbrakt sin siste tid som jaget flyktning.

• Danmarks historie

• Heiberg, Steffen: Enhjørningen Corfitz Ulfeldt, 1993, isbn 87-01-08662-6