Marne-slagene

Den tyske angrepsplanen mot Frankrike og Belgia, Schlieffenplanen, forutsatte en hurtig fremrykning og en kort tidsfrist for å beseire Frankrike i vest for å unngå at Russland fikk mobilisert sine styrker i øst og Tyskland ble involvert i en tofrontskrig. 5. september 1914 stod de fremste tyske avdelingene kun 15 kilometer fra den franske hovedstaden. Tyskerne truet den fransk-britiske styrken langs en 200 kilometer del av fronten som strakte seg fra de franske forsvarsinstallasjonene ved Verdun til Paris. I den opprinnelige Schlieffenplanen hadde tanken vært at disse styrkene, som nå utgjorde den høyre flanken av fronten, skulle fungere som en svingdør og lukke seg om de franske og britiske styrkene som forsvarte den franske hovedstaden.

Det var sjefen for første armé, general Alexander von Kluck (1846–1934), som befant seg lengst ytterst på den vestre flanken av den fremrykkende tyske styrken. I utgangspunktet var Kluck tiltenkt å levere dette avgjørende slaget, men slik ble det imidlertid ikke da det under fremmarsjen hadde oppstått store avstander mellom de tyske avdelingene. Klucks raske fremrykning hadde blant annet ført til en økende avstand mellom hans egne styrker og andre armé, under ledelse av Karl von Bülow. Det var dette gapet mellom de tyske enhetene som franskmenn og briter utnyttet da de igangsatte et motangrep 6. september 1914.

De fransk-britiske styrkene ble ledet av henholdsvis kommanderende general for de franske styrkene general Joseph Joffre og sjefen for den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF), general John French. De to generalene og deres staber samarbeidet imidlertid kun i begrenset grad da det ikke fantes noen overordnet militærledelse på alliert side. Det var franskmennene og Joffre som hadde tatt initiativet til et motangrep. Dette hadde Joffre begynt å planlegge allerede under den lange retretten fra den fransk-tyske grensen noen uker tidligere. Da de allierte oppdaget at de tyske styrkene var i ferd med å bli splittet, beordret Joffre derfor både en stans i tilbaketrekningen og en omdisponering av de franske styrkene. Dette førte blant annet til at nærmere 150 000 franske soldater ble overført fra den østlige delen av fronten til Paris. En liten del av disse styrkene, nærmere 3000 soldater, ble i all hast sendt med 600 Renault drosjer fra jernbanestasjoner i Paris til fronten. Hendelsen ble ansett for å være avgjørende for forsvaret av hovedstaden og er kjent som Taxis de la Marne (Marne-drosjene) eller Le miracle de la Marne (Mirakelet ved Marne).

Den 7. september var den tyske hæren som nærmet seg Paris nærmest delt i tre separate deler: von Klucks først armé befant seg nord for elven Marne, mens store deler av von Bülows andre armé var sør for elven. Resten av den andre armé var på retrett etter det allierte motangrepet og holdt knapt kontakten med tyskernes tredje armé under ledelse av den aldrende generalen og krigsminister for Sachsen, Max Clemens Lothar Freiherr von Hausen (1846–1922). Den uoversiktlige situasjonen og den fransk-britiske fremgangen førte til at sjefen for den tyske generalstaben, Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, beordret retrett og etablering av en ny forsvarslinje som tok utgangspunkt i elven Aisne (se Aisne-kampene). Det tyske tilbaketoget var fullført 14. september, og frontlinjene stabiliserte seg. Von Moltkes avgjørelse om retrett ble sterkt kritisert internt i den tyske militære og politiske ledelsen og kostet han stillingen som generalstabssjef til fordel for Erich von Falkenhayn.

I ettertid er særlig den offensive holdningen og innsatsen til den franske general Ferdinand Foch trukket frem som en avgjørende faktor for den allierte fremgangen. Under kampene i det sumpaktige området Saint-Gond, øst for Paris, skal Foch angivelig ha rapportert til militærledelsen følgende beskrivelse av situasjonen: «Mon centre cède, ma droite recule, situation excellente, j'attaque» (Mitt sentrum holder på å kollapse, høyre flanke er i retrett, utmerket situasjon, jeg angriper). Utsagnet og hans innsatsvilje gjorde Foch til en folkehelt i Frankrike, og etter sin død i 1929 ble han gravlagt ved siden av Napoleon i Invalidedomen i Paris.

Den fransk-britiske innsatsen ved Marne lykkes med å stanse den tyske fremmarsjen og klarte å drive fienden noe bakover. Motangrepet tydeliggjorde imidlertid mange svakheter ved det fransk-britiske samarbeidet. John French var i utgangspunktet lite villig til å understøtte Joffres angrep av frykt for å utslette den britiske ekspedisjonsstyrken i Frankrike. Det var først etter et følelsesladet møte mellom de to militære lederne 5. september, dagen før angrepet, at French ga etter for Joffres personlig bønn om britisk støtte: «Monsieur le Maréchal, c'est la France qui vous supplie» (herr Feltmarskalk, Frankrike bønnfaller Dem).

Slutten på det første slaget ved Marne markerte på mange måter overgangen fra bevegelseskrig til stillingskrig på vestfronten. Den tyske fremrykningen stanset i stor grad opp, mens de allierte klarte å redde den franske hovedstaden. Samtidig beholdt Storbritannia et viktig militært fotfeste på kontinentet. Det første slaget ved Marne var også et varsel om at dette ville bli en langt blodigere krig enn foregående konflikter i Europa. Dette skyltes delvis den nye militærteknologien som ble brukt i form av maskingevær, håndgranater og moderne artilleri. Inntil to millioner soldater deltok i kampene langs Marne denne høsten, og nærmere 300 000 ble drept og såret.

Overflyttingen av styrker ga general Erich Ludendorff et overtak i både antall soldater og materiell på vestfronten, noe som ga nytt liv til målene for den opprinnelige Schlieffenplanen fra 1914. Med USAs inntreden i krigen i april 1917 innså også den tyske ledelsen viktigheten av å beseire den fransk-britiske motstanden i vest før den amerikanske mobiliseringen igjen ville gi de allierte en fordel i antall soldater og krigsmateriell. Den første delen av den tyske storoffensiven, som seinere er kjent som «våroffensiven», ble igangsatt 21. mars 1918.

Det tyske angrepet var en suksess og skapte til tider panikk på alliert side. På ny ble det fransk-britiske samarbeidet satt under press og igjen knaket det i sammenføyningene. I slutten av mars møtes både den politiske og den militære ledelsen til et krisemøte. Der ble det bestemt at general Foch skulle få ansvaret med å koordinere både de franske og de britiske styrkene ved fronten, og at lederen for de britiske styrkene, general Douglas Haig, var underordnet ham. For første gang under krigen samlet nå de allierte all makt i én person som fikk ansvaret med å lede innsatsen med å stanse den tyske fremrykningen.

Til tross for omorganisering på alliert side, rykket de tyske styrkene stadig vestover i løpet av april og mai. Snart kom også Paris under direkte angrep fra det langtrekkende tyske artilleriet kalt «Dicke Bertha» (Tykke-Bertha), noe den franske hovedstaden ikke hadde opplevd siden kampene i 1914. Oppmuntret av fremgangen stod Ludendorff i mai derfor overfor to valg: Den første muligheten var å marsjere vestover, gjennom de gamle slagfeltene i Flandern og mot kysten, i et forsøk på å avskjære store deler av de britiske styrkene. Den andre muligheten var å dreie østover og igangsette en ny offensiv mot elven Marne og Paris. Ubesluttsomhet preget imidlertid det tyske militære lederskapet, men i juni beordret Ludendorff de tyske styrkene mot Paris.

Samtidig var våroffensiven i ferd med å stoppe opp, da de fremrykkende tyske avdelingene stadig møtte økt alliert motstand. Dette inkluderte blant annet flere av de nyankomne amerikanske avdelingene, for eksempel en brigade fra U.S. Marine Corps som utmerket seg under kampene ved Belleau Wood tidlig i juni. I tillegg skapte de økene tapstallene problemer på tysk side. Fra starten av våroffensiven hadde de tyske styrkene mistet nærmere 100 000 soldater, og i motsetning til de allierte fantes det få eller ingen reserver som kunne erstatte tapene ved fronten. Influensaepidemien spanskesyken hadde også begynt å herje i de tyske styrkene og tappet hæren for nærmere 500 000 soldater som enten var syke eller på annen måte utilgjengelige. Den tyske krigsindustrien og økonomien var også i alvorlige problemer. Kontrasten var stor til de allierte, der krigsindustrien gikk for fullt og hvor man fra våren 1918 begynte å motta mer enn 200 000 amerikanske soldater hver måned til Frankrike.

Et siste punktum for den tyske våroffensiven og angrepet mot Paris ble satt 18. juli 1918, kun tre dager etter at tyske styrker igjen hadde klart å ta seg over elven Marne, gjennom et alliert motangrep, kjent som slaget ved Soissons. Angrepet satte også en effektiv stopper for Ludendorffs håp om en tysk offensiv i Flandern. Den tyske militære ledelsen anslo at man trengte nærmere 200 000 nye soldater hver måned for å dekke opp for tapene som hæren var blitt påført under våroffensiven. Tre uker seinere, 8. august 1918, innledet de allierte en kraftig motoffensiv, kjent som hundredagersoffensiven, og som kom til å drive de tyske styrkene på defensiven for resten av krigen.