Lofoten

Lofoten har noe av landets eldste berggrunn. Her er de eldste bergartene om lag to milliarder år gamle. De er av magmatisk opprinnelse (blant annet granitter og syenitter) og er meget harde. Under istidene gravde breer seg ned i berget og dannet et alpint landskap med dype botner atskilt av skarpe kammer og spisse tinder. Høyest på Austvågøya er Higravtindan med 1146 meter over havet. Andre øyer med over 1000 meter høye fjell inkluderer Hinnøya, med Durmålstindan på 1004 meter på Vågans del av øya, og Moskenesøya med Hermannsdalstinden på 1029 meter.

På avstand ser Lofotøyene ut som en sammenhengende fjellrekke som stiger bratt opp fra havet, og derfor kalles de også Lofotveggen. Fjellpartiene, som utgjør det meste av øyene, er i større eller mindre grad omkranset av en flat brem, strandflaten. Her bor nesten alle innbyggerne, særlig ut mot Vestfjorden på sørsiden. Bosetningen er stort sett samlet i tettsteder eller fiskevær. Et unntak er Vestvågøya, der gode jordbruksmuligheter, også i de indre delene, har skapt grunnlag for en mer spredt bosetning.

Kystklimaet i Lofoten gjør vintrene milde og somrene forholdsvis kjølige.

Øyene i Lofoten er oppskåret av smale fjorder og er atskilt av til dels trange sund med strie tidevannsstrømmer, blant annet Gimsøystraumen, Nappstraumen og Moskenesstraumen. Både fjordene og sundene går i hovedsak nord–sør.

Lofoten er et populært turistmål med vakker natur og fiskevær med rorbucamping. Området er et yndet mål for cruisebåter, særlig om sommeren.

I Lofoten finnes en rekke museer, blant annet Lofotmuseet i Kabelvåg, Lofotakvariet og Norsk Fiskeværsmuseum på Å der hele fiskeværet er bevart med komplette bygninger. På Borg på Vestvågøy ligger Lofotr Vikingmuseum, som er en rekonstruksjon av et høvdingsete fra vikingtiden.

En forholdsvis stor del av arbeidsplassene i Lofoten er i primærnæringene. Dette gjelder sju prosent mot fem prosent i fylket som helhet (2022). Det er særlig de fire kommunene ytterst i øyrekken, der fisket dominerer, som har høy andel sysselsatt i primærnæringene.

Fisket skaper grunnlag for atskillig handel og industri. Næringsmiddelindustrien der fisketilvirkning er den dominerende virksomheten, står for omtrent halvparten av alle arbeidsplassene i industrien. Lofotfisket fra januar til april har alltid vært det dominerende fisket.

Jordbruket betyr fortsatt mye i en del området, selv om antall bruk er redusert gjennom flere tiår. Det er preget av storfe- og sauehold med produksjon av meieriprodukter og kjøtt. Melkeproduksjon er særlig viktig i Vestvågøy, og her holdes også en del høns og svin. Sauehold finnes i hele Lofoten, og i Vestvågøy er det også noe geitehold.

Lofoten har en relativt begrenset vannkraftproduksjon. I 2023 var det utbygd i alt ti verk med en samlet maskininstallasjon på 14 megawatt og en midlere årsproduksjon på 50 gigawatt-timer. Området får derfor det meste av kraftbehovet dekket over samkjøringsnettet.

Lofoten danner et tingrettsdistrikt og et prosti som begge bygger på den kommunale inndelingen. Lofoten tingrettsdistrikt dekker kommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst, som per 2023 utgjør 1229 kvadratkilometer og har 24 643 innbyggere. Lofoten prosti omfatter de samme kommunene som tingrettsdistriktet, med unntak av Værøy og Røst, som tilhører Bodø domprosti. Lofoten prosti utgjør 1192 kvadratkilometer og har 23 486 innbyggere (2023).

Dagens administrative forhold gir Lofoten en litt annen avgrensning enn den geografiske som vanligvis regner Raftsundet som Lofotens østgrense og Vesterålsfjorden/Hadselfjorden som nordgrense. Basert på kommunegrensene hører begge sider av Raftsundets sørligste del til Vågan kommune og dermed til Lofoten, mens begge sider av sundets sentrale og nordre deler, samt nordre del av Austvågøya vestover til Grunnførfjorden, hører til Hadsel kommune og dermed Vesterålen.

Avgrensningen av Lofoten i dag er basert på behovene til den offentlige, regionale forvaltningen og bygger på kommunegrensene. Den kommunale inndelingen i Lofoten har gjennomgått adskillige endringer siden det lokale selvstyret ble innført i 1837. For eksempel har antall kommuner svingt mellom fem i perioden 1837–1856 og elleve i perioden 1928−1963. Likevel har området med sine nåværende seks kommuner (svarende til Lofoten tingrettsdistrikt) i dag nøyaktig samme ytre avgrensning som i 1837. Den kommunale inndelingen som ble etablert dette året, bygde i sin tur på den kirkelige inndelingen i prestegjeld og sogn og har sine røtter langt tilbake i tid.

Kommunikasjonsmessig deles Lofoten i to. Værøy og Røst er nesten utelukkende knyttet til Bodø, med båt- og helikopterrute dit.

Fra Svolvær går det bilferge over Vestfjorden til Skutvik i Hamarøy og fylkesvei 81 herfra videre til europavei 6. Mot Vesterålen er det ferge fra Fiskebøl til Melbu i Hadsel. Kong Olavs vei (europavei 10) knytter Lofoten fergefritt sammen fra Å på Moskenesøya til europavei 6 i Bjerkvik i Narvik, se Lofast. Fra Moskenes går det bilferge til Bodø, der noen avganger går via Værøy og Røst.

Hurtigruten Bergen–Kirkenes anløper Stamsund og Svolvær. Lofoten er tilknyttet kortbanenettet med flyplasser ved Svolvær, Leknes og på Røst. Værøy har helikopterforbindelse med Bodø lufthavn.

Vågan har tre videregående skoletilbud: Aust-Lofoten videregående skole og Lofoten reiselivsfagskole, begge i Svolvær, og Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg.

Vestvågøy har to videregående skoler: Vest-Lofoten videregående skole på Leknes og Lofoten maritime skole på Gravdal. Lofoten folkehøyskole ligger i Kabelvåg.

På Gravdal ligger Nordlandssykehuset Lofoten.

Navnet Lofoten kommer av gammelsvensk ló, 'gaupe', og norrønt fotr, 'fot'; opprinnelig brukt om Vestvågøya. Det er et sammenligningsnavn, antagelig brukt med utgangspunkt i de sterkt oppskårede kystlinjene.

• Nordland
• Nord-Norge
• Norges geografi

• Berge, Geir: Lofoten: en kulturhistorisk reisebok, ny utgave, 2004, isbn 82-8104-011-4
• Lindbekk, Kari m.fl.: Lofoten og Vesterålens historie, 1978–95, 3 bind