kortbaneflyplass

I henhold til «kortbaneforskriften» (Forskrift om tilleggskrav for ervervsmessige luftfartsoperasjoner på kortbanelufthavner) er en kortbaneflyplass definert som «en rullebane med kunngjort tilgjengelig landingsdistanse (LDA) lik eller mindre enn 1000 meter».

Utbyggingen av det norske kortbanenettet er i hovedsak knyttet til Håkon Kyllingmark, som var samferdselsminister i regjeringen Borten i 1965–1971. Etter et besøk i Alaska kom han hjem med idéen om å bygge ut et flyrutenett som også inkluderte distriktene. Alaska hadde allerede på den tiden flere korte rullebaner som ble operert med mindre rutefly, såkalte STOL-fly (STOL = Short Take Off and Landing). Kyllingmark mente at Norges geografi hadde identiske utfordringer som Alaska.

En rekke med det som på folkemunne ble kalt «Kyllingmarker» ble derfor planlagt fra Vestlandet i sør og helt opp til grensen mot Russland. Mange av kortbaneflyplassene var oppgraderte flystriper etablert av tyskerne under andre verdenskrig. Å knytte distriktene til byene på denne måten muliggjorde næringsetablering på steder som tidligere var utsatt for fraflytting. Kortbaneflyplassene ble derfor et positivt bidrag til bosetning og næringsliv i distriktene.

Da flyplassene ble lagt til mindre befolkede deler av landet, ble behovet for flystørrelse også begrenset. Flyplassens lengde betød bruk av flytyper med hovedsakelig rundt 15–20 seter, som DeHavilland TwinOtter og Dornier 228. I de senere årene har de noe større flytypene Dash-8 og ATR-42 med 39–50 passasjerer kommet inn, og man ser etter hvert behov for å vurdere forlengelse av enkelte rullebaner.

Offisiell åpning av kortbanenettet ble foretatt 30. juni 1968, der statsråd Kyllingmark, sammen med ordførere, fylkesmenn og representanter fra flyselskapene fløy ruten Trondheim–Namsos–Brønnøysund–Sandnessjøen–Mo i Rana–Bodø. På flere av flyplassene ble det arrangert snorklipping og åpning.

I tillegg til at selve rullebanen er kortere, er kortbaneflyplassene også mindre utstyrt enn stamruteflyplasser. Dette har sammenheng med mindre trafikkgrunnlag og derfor enklere betjening og drift. På stamruteflyplasser er kontrolltårnene betjent av utdannede flyveledere. På kortbanenettet er disse hovedsakelig erstattet av AFIS-fullmektiger (AFIS = Aerodrome flight information service), som videreformidler informasjon fra flygeledelsen i området, samt gir informasjon om vær- og landingsforhold.

Avinor starter i 2018 med innfasing av ubemannede flytårn. Lufttrafikktjenesten vil med dette bli fjernkontrollert fra en kontrollsentral som får ansvaret for flere flyplasser.

I Norge finnes det nærmere 25 kortbaneflyplasser, fra Vestland fylke i sør til Finnmark fylke i nord:

De fleste av lufthavnene i tabellen har hatt flyplasser i en eller annen form etablert tidligere, men årstallet gjelder dagens plassering og drift.

Ut over Norges grenser finner man lignende flyplasstruktur i Alaska og Canada på det amerikanske kontinentet. Tilsvarende finnes også på Grønland og i Nepal, der STOL-fly som TwinOtter og Dornier 228 fremdeles benyttes i stor grad.

Fire av de opprinnelige kortbaneflyplassene er blitt lagt ned eller flyttet.

• Førde lufthamn, Øyrane, åpnet i 1970, ble i 1986 erstattet med ny lokalisering på Bringelandsåsen
• Båtsfjord lufthavn, Båtsfjorddalen ble i 1999 erstattet med ny lokalisering på fjellet syd for Båtsfjord
• Værøy lufthavn ble i 1990 lagt ned etter bare 4 års drift, på grunn av utfordrende værforhold i området som blant annet førte til en dramatisk ulykke
• Narvik lufthavn, Framnes, ble lagt ned i 2017, og erstattet med bedre og kortere veiforbindelse til stamruteflyplassen Evenes lufthavn

• lufthavn
• luftfart

• Kortbaneforskriften