vannfarger

Underlaget for vannbaserte farger kan være papyrus, sike, velin og papir. Vannfarger på papir kalles alternativt akvarellfarger.

Å male med vannfarger er særlig aktuelt i kunstformen akvarell. Det spesielle med akvarell fremfor andre teknikker som er basert på vannløselige pigmenter, er at fargene kan fortynnes med vann slik at underlaget som det males på, skinner igjennom.

Også gouache er basert på vannløselige pigmenter. Men gouache resulterer i ugjennomsiktige og matte fargeflater.

Tegninger med tusj, bister og sepia er også basert på vann. Men til forskjell fra akvarell er disse mer å regne som monokrome laveringer.

På norsk bruker man betegnelsen vannfarger om farger som løses i vann, og om den tilhørende teknikken. Et bilde med slike farger kaller man derimot en akvarell.

• Les mer om akvarell.

Frem til siste halvdel av 1700-tallet ble pigmentene i vannfarger produsert av håndverkere.

Kommersiell produksjon av tørre vannfarger støpt i terninger og lagt i malerskrin ble satt i gang av engelskmannen William Reeves på 1780-tallet.

Vannfarger tilsatt glyserol som pasta på tube av metall eller i glassbeholder ble introdusert av det engelske firmaet Winsor & Newton i 1846.

Moderne vannfarger inneholder soppdrepende og konserverende tilsetningsstoffer.

Vannfarger er mye benyttet av arkitekter, illustratører, malere og tegnere.

Vannfarger er dessuten mye brukt av barn i barnehager, samt av skoleelever.

• akvarell
• bister
• dekkfarger
• fargestoffer
• freske
• gouache
• lavering
• maleri
• sepia

• Cohn, Majorie B. (1977). Wash and Gouache. A Study of the Development of the Materials of Watercolor. Fogg Art Museum
• Koschatzky, Walter (1970). Watercolour. History and Technique. London: Thames & Hudson
• Reynolds, Graham (1971). A Concise History of Watercolours. London: Thames & Hudson