En barnetegning kan sees fra en psykologisk, pedagogisk eller en kunstnerisk vinkel.
Det finnes store likheter over hele verden i utviklingen av barns tegneferdigheter. Det grunnleggende utviklingsmønsteret begynner i ettårsalderen med kruseduller, som er spor etter bevegelser laget uten spesiell hensikt eller kontroll. Etter hvert som barnets bevegelser stabiliseres, utvikles barnets ferdigheter.
Fra omkring treårsalderen dukker sirkelen opp som en første beskrivelse av den ytre verden. Tidspunktet varierer med modenhet og tilrettelegging, og til forskjell fra krusedullene er sirkelen et resultat av en viljestyrt handling. De første figurative motivene er gjerne sol og menneske, den siste i form av en såkalt hodefoting.
Den neste klart angitte figuren blir firkanten, som gjerne kommer i fireårsalderen, deretter trekanten. Firkanten skal ofte forestille hus. Trekanten brukes i flere ulike sammenhenger, blant annet til kjole og skjørt, segl til båtene og tak til husene.
Solen (sirkelen), mennesket (hodefotingen) og huset (firkanten og trekanten) er universelle motiver i små barns bilder. Hodefotingen er først og fremst et jeg-bilde, huset symboliserer hjem og familie. Sirkelen/hodefotingen står for den egosentriske bevisstheten, mens firkanten/huset forteller om en voksende bevissthet om forhold mellom mennesker. Huset er ofte et motiv som brukes til å bearbeide og uttrykke familiekonflikter.
Frem til fire-fem-årsalderen synes utviklingen å være mer preget av natur enn av kultur, da det er store likheter verden over. Fra seks-sju-årsalderen tilpasser barnet seg gradvis rådende billedoppfatninger, og allerede før tenårene kan barn lage bilder på nivå med en gjennomsnittlig voksen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.