tariffavtale

Parten på den ene siden i en tariffavtale må alltid være en fagforening. Parten på den andre siden er ofte en arbeidsgiverforening, men kan også være en enkeltstående arbeidsgiver. Et eksempel på det siste er Oslo kommune, som i egenskap av å være arbeidsgiver inngår tariffavtaler med en rekke fagforeninger.

Til tross for at ordet "tariff" særlig gir assosiasjoner til lønn, regulerer tariffavtaler ikke bare lønnssatser, men ofte også andre arbeidsforhold, som arbeidstid, skiftarbeid og overtidsarbeid, oppsigelsesfrister, ferie, pensjon, permisjoner, medbestemmelse, permittering, arbeidsklær med mer.

De overordnede tariffavtalene, hovedavtalene, inneholder gjerne også bestemmelser om forholdet mellom tariffpartene, herunder fremgangsmåten ved tarifforhandlinger.

Tariffavtaler er gjensidig forpliktende avtaler som fastsetter plikter og rettigheter for partene. For at en avtale skal være en tariffavtale, har Arbeidsretten dessuten krevd at partene ikke bare har forpliktet seg, men har ønsket å forplikte seg tariffrettslig. Partene må altså ha ønsket å inngå en tariffavtale.

Tariffavtaler må opprettes skriftlig. For å være en tariffavtale må avtalen gjelde generelt for et ubestemt antall arbeidstakere innenfor det området tariffavtalen omfatter.

Bestemmelser i individuelle arbeidsavtaler som strider mot en tariffavtale, er ugyldige dersom såvel arbeidsgiver som arbeidstaker er omfattet av tariffavtalen, jf. § 6 i arbeidstvistloven. Det er bare de bestemmelsene i arbeidsavtalen som er i strid med tariffavtalen, som rammes av ugyldighet. Resten av arbeidsavtalen står seg.

Bestemmelser i underordnet tariffavtale, for eksempel en særavtale, som strider mot bestemmelser i overordnet tariffavtale som for eksempel en overenskomst eller hovedtariffavtale, er også ugyldige. Også her rammer ugyldighet bare de bestemmelsene som er i strid med den overordnede avtalen. Resten av den underordnede tariffavtalen står seg.

Tariffavtaler opprettes og revideres ved forhandlinger som eventuelt etterfølges av megling, jf. arbeidstvistloven kapittel 3. Se også artikkelen om interessetvist. Oppnås ikke enighet, kan partene under visse vilkår gå til arbeidskamp.

De vanlige formene for arbeidskamp er streik fra arbeidstakernes side og lockout fra arbeidsgivernes side. Etter omstendighetene kan tvisten løses ved frivillig eller tvungen lønnsnemnd.

Er tariffavtale opprettet, hersker det fredsplikt, slik at avtalen må respekteres av partene i perioden, og verken streik, lockout eller annen arbeidskamp kan anvendes for å få gjennomført krav.

Tvist om forståelsen av en tariffavtale (rettstvist) må løses ved Arbeidsretten, eventuelt forhandlinger eller voldgift.

Innenfor de store tariffsystemene utgjør tariffavtalene et hierarki.

I privat sektor består hierarkiet vanligvis av en hovedavtale som gjelder hele tariffområdet, dernest ulike overenskomster, som gjelder forbundsvis, og eventuelle særavtaler. Slik er ordningen for eksempel mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Strukturen i offentlig sektor er en hovedavtale og en hovedtariffavtale som gjelder alle, og dernest ulike særavtaler, som kan være sentrale generelle særavtaler, sentrale forbundsvise særavtaler og lokale særavtaler. Det fins tre tariffområder i det offentlige, et for staten, et for Oslo kommune og et for resten av kommunesektoren.

Tariffavtalestrukturen i Spekter, er ulik både den som finnes i privat og i offentlig sektor. Foruten en hovedavtale består strukturen av overenskomster som er delt i en A-del og en B-del. A-delen forhandles sentralt og gjelder for alle virksomhetene, mens B-delene forhandles på virksomhetsnivå.

Tariffavtalene er bindende for partene i avtalen og deres medlemmer. Det er også mange virksomheter som følger tariffavtalenes bestemmelser selv om de formelt ikke er bundet av dem.

Vertikale tariffavtaler er avtaler som gjelder for alle arbeidstakergrupper i tariffområdet. Horisontale tariffavtaler gjelder kun for en avgrenset arbeidstakergruppe. I de offentlige tariffområdene er avtalene vertikale. I privat sektor er det mer vanlig med horisontale avtaler, noe som innebærer at en for hver bransje gjerne har ulike avtaler for arbeidergruppen og for funksjonærene.

• fagforening
• arbeidsgiverforening
• hovedavtale
• lønn

• Arbeidstvistloven hos Lovdata