I et samfunn dominert av naturalhusholdning foregikk utdanningen gjennom hele livet i familien og stammen i lek og arbeid og gjennom riter og seremonier. Denne formen for opplæring har vedvart frem til i dag og er fremdeles den naturlige opplæring for millioner av mennesker. Den lever også videre i de høyt utviklede samfunn, der skolen setter det som sitt klare mål at den skal hjelpe til med oppdragelsen og utdanningen, men ikke alene bære hele ansvaret. Reelt har likevel skolens innflytelse økt på bekostning av hjem og lokalsamfunn over hele verden.
Skoler er utviklet gradvis til forskjellige tider i alle samfunnstyper og synes å være særlig knyttet til fremveksten av et skriftspråk. Utdanning var også nært knyttet til religionen og presteskapet. I Kina var konfucianisme gjennom århundrer normgivende for skolen. Verdens første virkelige høyskole finner vi hos brahmanene i India, hvor utdanningen var basert på filosofi og religion, men den la også vekt på matematikk, historie, astronomi og økonomi. Presteskapets innflytelse på opplæring og samfunnsliv var stor også i det gamle Egypt, Babylonia, Persia og Europa.
I antikkens Hellas og Romerriket var skolen til for de frie borgere og gav en utdanning beregnet på eliten. Den var preget av balanse mellom intellektuell, estetisk og fysisk fostring, og dette klassiske dannelsesideal har senere vært et av hovedelementene i den europeiske skole. Kristendommen har utgjort det andre hovedelementet. Fra tidlig middelalder og frem til 1800-tallet dominerte kirken skolevesenet i Europa, og utviklet bl.a. i nært samarbeid med det fremvoksende borgerskap den europeiske universitetsmodell.
I muslimske land satte islam mål og metoder for utdanningen. Den oppfordret menn, kvinner og barn til å utdanne seg, for deretter å kunne utdanne andre. Islam la særlig vekt på naturvitenskap, legekunst, filosofi, matematikk og astronomi.
I nyere tid vokste kravet om en skole for alle frem i Europa. Boktrykkerkunsten la det tekniske grunnlaget slik at bøker og skrifter kunne bli spredt rimelig. Bevegelser innenfor de reformerte kirker, særlig pietisme, mente at alle måtte lære nok til å tilegne seg den elementære troslære. Forestillingen om en skole for hele folket ble formet på 1600-tallet av Johann Amos Comenius. Den ble videreutviklet i opplysningstiden av Johann Heinrich Pestalozzi. En bestemmelse om frie, felles skoler for alle fikk plass i den franske konstitusjon av 1791, og en plan for undervisningen helt opp til universitetsnivå ble utarbeidet av Antoine Condorcet. Tanken ble imidlertid først virkeliggjort etter den industrielle revolusjon som en del av den politiske liberalismens program. Fra annen halvdel av 1800-tallet fikk land etter land i Europa og Nord-Amerika allmenn og pliktig grunnskole.
De store kolonimaktene, godt hjulpet av kristne misjon, spredte også europeiske utdanningsmodeller til land i andre verdensdeler, men bare en liten del av befolkningen i koloniene fikk skolegang.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.