ortodoks jødedom

Moderne ortodokse jøder kan arbeide i alle yrker, forutsatt at aktiviteten ikke direkte strider mot jødisk lov. I henhold til jødisk religiøs lov er det også tillatt å utføre arbeide på sabbaten, forutsatt at dette anses som livsnødvendig. Ortodokse overholder de jødiske matreglene, kosher, både ute og hjemme. De fleste menn dekker hodet med en kipa eller hatt. Sabbaten og helligdagene feires i henhold til jødisk tradisjon.

Ekteskap anses som den eneste gyldige samlivsform mellom mann og kvinne, homofil praksis tillates ikke. Skilsmisser tillates og gjennomføres etter gammel praksis. Ortodoks jødedom tillater ikke-jøder å konvertere til jødedommen, men oppmuntrer ikke til dette. Prosedyren er komplisert og tar lang tid. Ortodoks jødedom godtar kun konverteringer foretatt av godkjente ortodokse rabbinere.

Gudstjenestene finner sted på hebraisk, bortsett fra rabbinerens preken, og uten musikk. Menn og kvinner sitter adskilt, og kvinner kan ikke delta aktivt i gjennomføringen av selve gudstjenesten. Både rabbiner og forsanger (kantor) må være menn. Kvinner kan imidlertid ha andre funksjoner innenfor menigheten, som administrative stillinger, undervisning og andre sosiale oppgaver.

Ortodoks jødedom ordinerer ikke kvinner, men kvinner studerer i økende grad jødiske skrifter som Talmud. Rabbinerne gjennomgår en klassisk langvarig rabbinerutdannelse, med hovedvekt på Tora og Talmud, men får i dag også kunnskap om menneskelige relasjoner og jøders forhold til storsamfunnet.

Avgjørelser vedrørende nye etiske, praktiske og ikke minst medisinske spørsmål, tas i samråd med andre ortodokse rabbinere, og baseres på tidligere rabbinske kilder som Talmud. Avgjørelsene er likevel ofte svært tidsmessige.

Allerede på slutten av 1800-tallet ble det opprettet nye ortodokse menigheter i USA. Det første ortodokse lærestedet, Jeshiva University, ble grunnlagt allerede i 1886.

På denne tiden tvang både politiske omstendigheter og stor fattigdom nesten to millioner jøder til å utvandre fra Øst-Europa til USA. Disse kom fra tradisjonelle jødiske samfunn, men svært mange valgte likevel å slutte seg til moderne retninger som reform- og konservativ jødedom i sitt nye hjemland.

Før andre verdenskrig kom imidlertid flere hasidiske og andre sterkt religiøse ledere til USA. Disse grunnla nye ortodokse og ultraortodokse jeshivaer og menigheter, og sørget for en religiøs oppvåkning. De fleste ortodokse rabbinere i USA utdannes nå ved Yeshiva University og ved Hebrew Theological College i Chicago.

I USA er ortodokse jøder i mindretall (mindre enn 10 prosent), men i store deler av Europa er den moderne ortodoksien fremdeles den mest utbredte formen for jødedom. Slik er det også i Norge, der Det Mosaiske Trossamfund av tradisjonelle og praktiske grunner er en ortodoks menighet, noe som ikke betyr at alle medlemmene praktiserer denne formen for jødedom hjemme. Ortodokse menigheter driver både skoler og jeshivaer verden over.

Ortodoks jødedom inkluderer forskjellige grupper, både hasidiske, og slike som er motstandere av hasidismen, kalt mitnagdim. Alle ultraortodokse retninger hevder at verken den religiøse loven, halakha, eller skikk og bruk kan forandres eller tilpasses mer enn det de anser som absolutt nødvendig. Tekniske og medisinske nyvinninger godtas og brukes, forutsatt at bruken ikke strider med jødisk lov, etikk og moral. Ultraortodokse jøder lever oftest i egne samfunn, og har liten kontakt med storsamfunnet. Slike boligområder finnes både i Israel, USA og London.

Ultraortodokse menn kjennetegnes ved sine skjegg og sidelokker (3. Mosebok, 19,27), gifte kvinner dekker håret, enten med skaut, hatt eller parykk. Hasidismens tilhengere bruker mannsklær som var vanlige i Øst-Europa på 1700-tallet. Forskjeller i klesdrakten dem imellom markerer tilhørighet til ulike grupper eller «dynastier». Ikke-hasider bruker oftest svart dress og hatt. Svært mange bruker jiddisk som talespråk, da de mener det hellige språket hebraisk ikke skal brukes til verdslige formål.

Kontakt mellom kjønnene før ekteskapet er ikke tillatt, og ekteskap blir derfor oftest arrangert. Begge parter må gi sitt samtykke og møtes derfor, i kontrollerte former, før forlovelsen inngås. Det er vanlig å få svært mange barn, et faktum som gjør at de ultraortodokses antall er sterkt økende i Israel.

De ultraortodokse har sine egne skoler, der jenter og gutter undervises adskilt, og læreplanen er forskjellig for de to kjønn. Jentenes undervisning er hovedsakelig rettet mot at de, i fremtiden, skal kunne føre en jødisk religiøs husholdning og oppdra sine barn i henhold til gammel tradisjon. Forberedelse til en eventuell yrkesdeltakelse er av underordnet betydning, og valgmulighetene er begrenset til yrker som anses passende for en gift kvinne. Gutter sendes gjerne til spesielle gutteskoler, heder, fra svært tidlig alder. Senere venter Tora- og talmudstudier i høyere skoler, jeshivaer. Studentene tilbringer mesteparten av dagen sammen med sin rabbiner og sine medstudenter, ofte langt inn i voksen alder, og lenger.

De askenasiske ultraortodokse har tradisjonelt hatt en komplisert forhold til sionismen, fordi de mente at det ikke skulle opprettes en jødisk stat før Messias kommer. Men mange grupper deltar likevel i det politiske livet i Israel, med det formål å få mest mulig støtte til sine egne institusjoner og sette sitt eget preg på storsamfunnet. Det ultraortodokse partiet, Agudat Israel, er i dag representert i den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, gjennom samlingspartiet United Tora Judaism (UTJ), som også inkluderer partiet Degel ha-Tora.

Ultraortodoks jødedom har nå også mange tilhengere blant sefarder i Israel, spesielt blant dem med opprinnelse i de muslimske land (mizrahim). Sefardiske ultraortodokse bruker hebraisk som talespråk, praktiserer sine egne skikker, og deler tradisjonelt ikke motstanden mot staten. Det sefardiske ultraortodokse politiske partiet, Shas, utfører mye sosialt arbeide blant sefardiske jøder og har i perioder hatt en viktig koalisjonspolitisk rolle.

Unge menn som studerer i en jeshiva på heltid, er fritatt fra militærtjeneste i Israel. Dette har historiske grunner. I årene etter andre verdenskrig, da hele den østeuropeiske jødiske verden var borte, ønsket man å styrke denne gamle studietradisjonen. Det dreide seg dengang om rundt 400 mennesker.

Etter hvert som antallet fulltidsstudenter ved ortodokse og ultraortodokse jeshivaer har økt er dette blitt et stort samfunnsmessig problem. Det er derfor opprettet et frivillig program som gjør det mulig for ultraortodokse å avtjene verneplikt, samtidig som de studerer ved en jeshiva. Mange ultraortodokse menn ivaretar flere viktige oppgaver i det israelske samfunnet, ikke minst i forbindelse med redningsaksjoner og opprydding etter terrorangrep, bombenedslag og liknende katastrofer.

Våren 2014 vedtok den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, en ny lov som innebar at ultraortodokse menn gradvis skulle innkalles til militærtjeneste. Loven vekket enorm motstand innenfor de forskjellige ultraortodokse partiene og har vært en viktig del av koalisjonsforhandlingene siden. Systematisk rekruttering av ultraortodokse menn ble aldri gjennomført.

I 2024 er antallet jeshivastudenter noe over seksti tusen, og deres manglende deltakelse i Israels forsvar har ført til økende intern splittelse innad i folket. Krigen mot Hamas og kampene mot Hizbollah i nord har ført til at spørsmålet er blitt aktualisert. I juni 2024 bestemte Israels høyesterett at tidligere avtaler om fritak er ugyldige, og at også ultraortodokse unge menn må tjene i militæret. Staten har heller ikke lenger tillatelse til å finansiere læresteder der unge menn oppholder seg istedenfor å tjene i Israels forsvarsstyrker.