olsok

Mye er uklart når det det gjelder Olavs liv og virke, men en del faste holdepunkter har vi. Kildene er først og fremst skaldekvadene og sagaene. Av kvadene er det nok Torarin Lovtunges Glælognskviða og Sigvat Tordarsons Erfidrápa som har størst interesse når det gjelder historiske forhold. Bevart er også to egne Olavssagaer. Den såkalte Eldste saga er det bare bevart bruddstykker av, men den Legendariske saga bygde videre på den. Vår forestilling om Olav den hellige er likevel først og fremst tuftet på Snorre Sturlasons fremstilling i Heimskringla, som er skrevet et par hundre år etter Olavs fall.

Alt tyder på at Olav, som var sønn av småkongen Harald Grenske, vokste opp hos sin stefar Sigurd Syr i Oppland. I samtiden ble det hevdet at han nedstammet fra Harald Hårfagre. Olav dro tidlig i viking, i 1012 var han med på å presse ut en enorm danegeld i England. Et par år senere ble han imidlertid omvendt til den kristne tro og døpt i Rouen i Frankrike. Norge lå på denne tiden under den danske kongen Knut den mektiges herredømme. Da hans representant i Norge, Eirik jarl, ble kalt til England for å bistå Knut i kampen om den engelske tronen, oppstod det et maktpolitisk vakuum i Norge. Etter slaget ved Nesjar i 1016, der Olav beseiret trønderne under ledelse av Eirik jarls bror Svein, lot Olav seg hylle som konge på Øretinget.

Til å begynne med forsøkte Olav å knytte til seg representanter for stormannsættene i ulike strøk av landet som lendmenn. Da han begynte å sette inn sine egne lojale menn med lavere sosial og økonomisk posisjon i administrative stillinger, reiste det ledende aristokratiet seg mot ham. De var også provosert av Olavs hårdhendte kristning. Da Knut den mektig inngikk en allianse med flere av landets mektigste menn med Lade-ætten i spissen, måtte Olav i 1028 flykte til sin svoger i Kiev. Håkon Eiriksson ble kong Knuts jarl i Norge. Da han omkom på havet i 1029, øynet Olav en sjanse til å ta tilbake sitt kongedømme. Han returnerte til Norge via Jemtland, men falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Sagaene forteller at liket av Olav ble fraktet fra Stiklestad til Nidaros og begravd på bredden ved Nidelva. Her begynte det å skje mirakler og det ble reist krav om at Olav måtte få et verdig gravsted. Ifølge Snorre ble kisten i første omgang gravd ned ved Klemetskirken. Ett år og fem dager etter slaget ble så kisten gravd opp på nytt og plassert over høyalteret i Klemetskirken. Det luktet godt da kisten ble åpnet; den rødlette kongen så ut som han sov. Hår og negler hadde vokst. Olav er ikke den eneste helgen som har fått disse kjennetegnene.

Etter dansk hardstyre og uår bestemte ledende trønderhøvdinger som Einar Tambarskjelve og Finn Arnesson seg for å hente hjem Olavs mindreårige sønn Magnus fra Gardarike og gjøre ham til konge. I likhet med Olavs engelske hirdbiskop Grimkjell, som hadde vært sentral i arbeidet med å bygge opp den norske kirken, støttet både de norske stormennene og Magnus forestillingen om at Olav hadde lidd martyrdøden i kampen for kristendommen og at han måtte gis helgenstatus.

Skaldekvadene viser at helgenkulten knyttet til Olav utviklet seg raskt på 1030-tallet. Ett tiår etter Olavs død hadde han fått status som nasjonalhelgen. Kirken innså hva dette kunne bety for etableringen av en sterk kirkemakt, og kalte Olav rex perpetuus Norvegiae, Norges evige konge. Den rettferdige Olav legitimerte også det verdslige dynastiet for hans etterkommere. Det var ikke enestående for Norge, Grimkjell kjente godt til denne praksis fra England. England og Ungarn fikk sine martyrkonger i løpet av 900- og 1000-tallet. Sverige og Danmark fulgte etter på 1100-tallet.

Det tok ikke lang tid før pilegrimer begynte å valfarte til Olavs skrin. Olavs ry økte sterkt da skrinet ble flyttet til høyalteret i den storslagne Kristkirken og det ble opprettet et erkebispesete i Nidaros i 1152/1153. Presteskapet ved domkirken skrev ned undrene som Hellig Olav hadde utrettet. Erkebiskop Øystein Erlendsson samlet legendene i Passio Olavi, Olavs lidelseshistorie. Her får vi høre hvordan helgenen etter sin død hadde hjulpet mennesker fra fjern og nær. Undrene skjedde særlig ved hans gravkirke i Nidaros og omkring hans dødsdag 29. juli. Adam av Bremen forteller at mengder av pilegrimer kom til Nidaros for å bli helbredet ved helgenens grav. De syke og botferdige pilegrimene var i kirken natten før Olavsdagen, hvor de bad og fastet. Nidarosdomen var et kraftsenter som det kunne svare seg å valfarte til. Det kunne også være lønt å ta turen til andre kirker som var viet til Olav. Slike kirker ble det etter hvert mange av både i Norge og i utlandet.

Som helgen stod Olav i Norge bare tilbake for superhelgenen jomfru Maria. Dette måtte også komme til uttrykk i kirkens feiring av dagen. Både Olavs dødsdag 29. juli og hans translasjonsdag 3. august ble feiret som helligdager fra non dagen før. I kirkene ble det lest fra legendene om Olav. Olavs skrin ble båret ut av kirken i prosesjon og satt ned på kirkegården, der mange kunne komme nær den. Til den liturgiske feiringen av olsok ble det også notefestet melodier som ble sunget i messen og tidebønnene. Den liturgiske sangen var enstemmig. Den mest kjente sekvensen er «Lux illuxit laetabunda».

Nest etter Maria er Olav den helgen det fantes flest billedlige fremstillinger av i norske kirker. Det gjaldt både statuer, malerier på alterskap og alterfrontaler, broderinger på kirketekstiler og preginger på mynter, segl og pilegrimsmerker med mer.

De eldste statuene viser gjerne Olav som konge, sittende på sin trone. I sin høyre hånd holder han vanligvis en øks, i den andre et annet symbol som rikseplet, en alterkalk eller et ciborium. Etter hvert dukker det opp en skikkelse under kongens føtter. De eldste underliggerne har form som en kriger med hjelm; i løpet av 1300-tallet får skikkelsen form som en drage med et kronet mannshode som er svært likt Olavs hode. Det har blitt hevdet at denne typen viser Hellig Olav som tramper på sitt syndefulle jeg.

Et av de mange vandresagnene som knyttes til Olav, er at han var en stor kirkebygger. Han fikk æren for å ha bygd mange kirker; av disse var det mange som ble reist etter hans død. Olav kjempet det godes kamp mot både troll og sjøuhyrer. En marmoråre i en fjellside i Valldal på Sunnmøre skyldtes at kongen hadde kastet en sjøorm opp i fjellet. I sagn og viser blir det fortalt om striden mellom Olav og de onde makter representert blant annet ved hans halvbror Harald Hardråde. Et sagn forteller om en berømt kappseilas mellom brødrene mot Nidaros. Den som kom først frem, skulle bli Norges konge. Olav seilte over både land og sjø med sitt eventyrskip Oksen og kom selvsagt først frem. Underveis åpnet skipet nye sund og laget skar i fjell der den fôr frem.

I innlandet visste folk å fortelle om merker etter Olavs ferder til fots eller på hesteryggen. Hesten kunne springe over daler og kløfter; man kunne se spor etter hovene. I Rennebu kan man se glidespor etter hesten på et svaberg, i Odalen er det avtrykk etter hestehoven i fjellet

En lang rekke kilder i Norge og våre naboland er også knyttet til Hellig Olav. Det fortelles at Olav hadde laget mange jettegryter. I Valdres slo kongen tre slag mot en stein med det resultat at det strømmet ut klart vann som viste seg å ha helbredende kraft. Slikt vann ble ofte tatt med hjem for senere bruk. Ellers var det gjerne slik at selv Olavskilder fikk størst besøk ved sankthans. Kildevannet kunne hjelpe mot både innvortes og utvortes sykdommer. Man både drakk vannet og vasket seg med det.

I forbindelse med planleggingen av feiringen av Trondheim bys 900-årsjubileum i 1897 tok Bjørnstjerne Bjørnson til orde for at feiringen burde legges til 29. juli, noe han ikke fikk kong Oskar 2 med på. Bjørnson oppfordret da til samling i Trondheim 29. juli for å gjenreise olsok som «vår store nasjonale kirkedag», og «formæle den med vårt selvstendighetsarbeid». Domkirken ble ikke åpnet for en olsokgudstjeneste, men Bjørnson talte under et stort olsokstevne på Ilevollen. Det gikk likevel en viss tid før Bjørnsons tanker vant frem; til å begynne med var det helst folkehøyskoler og frilynte ungdomslag som fant grunn til å feire olsok.

Det definitive omslaget kom med feiringen av 900-årsjubileet på Stiklestad i 1930. Her var både kongehus, Storting og regjering representert. 400 geistlige gikk i prosesjon og 42 000 mennesker møtte opp til friluftsgudstjenesten på Stiklestad. Nå ble det også holdt gudstjeneste i Nidarosdomen, hvor det gjenreiste langskipet ble vigslet. Fra 1930 har også olsok vært offentlig flaggdag.

Etter siste krig har feiringen av olsok tatt seg kraftig opp. I 1954 ble Olav Gullvågs Spelet om Heilag Olav med Paul Okkenhaugs musikk oppført på Stiklestad for første gang. Dette spelet, kalt «alle spels mor», har hatt et usedvanlig stort publikumsbesøk. I 1995 vedtok Stortinget at Stiklestad Nasjonale Kultursenter skulle opprettes med målsetting om å formidle politiske, kulturelle og åndelig dimensjoner ved Olavsarven. I Trondheim har man naturlig nok mange arrangementer i tilknytning til olsok med Olavsfestdagene som en samlende ramme om ulike kulturaktiviteter. Over hele landet er det nå et stort antall arrangementer som knyttes til olsok. Spel er det også i Sarpsborg og på Moster.

Et annet fenomen som har tatt seg opp i de senere tiår, er en økende tilstrømning av pilegrimer til Nidarosdomen i forbindelse med olsok. Det har også vært lagt ned et betydelig arbeid for å tilrettelegge og merke aktuelle pilegrimsveier.