Nise er en liten tannhval som blant annet finnes i norske farvann. Den er én av seks arter i nisefamilien (Phocoenidae). Familien er vidt utbredt og representert i alle verdenshav.
Nisa har en kort og kompakt kropp. Snuten er butt, og på ryggen har den en triangulær ryggfinne som vises tydelig når nisa er ved overflata for å puste. Adferden ved overflata er en karakteristisk rolig fremoverrullende bevegelse. Lyden dyrene lager når de puster er antakelig bakgrunnen for navnet nise som kommer av et gammelt norrønt verb for å nyse.
Nisa er en liten hval. Hunnen er størst og kan fullt utvokst bli om lag 150 centimeter lang og veie rundt 75 kilo. Hannen kan bli rundt 145 centimeter lang og 60 kilo tung. Ryggen, ryggfinnen, brystfinnene og halefinnen er mørkt grå til svart. På sidene er det gråtoner som markerer overgangen til den lyse grå undersiden og underkjeven. I kjeven har nisa en rekke spadeformede tenner, 22–28 par i overkjeven og 21–25 par i underkjeven. Lengdesnitt av tennene kan brukes til aldersbestemmelse av individene.
Nisa er en nordlig art med utbredelse av fire forskjellige underarter i tempererte og boreale kystområder i Stillehavet, Atlanterhavet og Svartehavet. Arten liker seg best i grunne farvann over kontinentalsokkelen. I Nord-Atlanteren finner vi nisa fra USA og Canada i vest, via Grønland, Island, Færøyene og De britiske øyer og til Nord-Afrika og Europa i øst. Fordi nisene er kystbundne, virker åpne havområder som hindringer men ikke absolutte barrierer for utveksling av individer mellom de ulike kystområdene.
Nisene i henholdsvis Nordvest- og Nordøst-Atlanteren er beslektet og regnes som samme underart. Men de ulike bestandene er skilt av så vidt store avstander at det gir seg utslag også i form av genetiske forskjeller. Nisa holder vanligvis en fart på rundt to knop, og når den dykker går den sjelden dypere enn 220 meter. Dykkene er vanligvis mye grunnere og varigheten sjelden mer enn ett minutt. Men også lengre og antagelig dypere dykk på 4–5 minutter er observert.
Nisas diett består først og fremst av fisk, men i noen områder kan den også spise litt blekksprut og krepsdyr. Vanligste fisker på menyen er pelagiske stimfisk, blant annet sild. I Nord-Norge er også lodda viktig, mens brisling er populær mat lenger sør. Nisa beiter også på en rekke unge og små bunnfiskarter, særlig torskefisker som sei og øyepål. I de dype fjordene på Vestlandet er det observert at nisa kan beite på mesopelagiske fiskearter, for eksempel vassild, som foretar daglige vertikalvandringer og blir tilgjengelig for nisa i de øverste par hundre meterne av vannsøyla om natta.
Vanligvis beiter nisene én og én på byttedyrene. Det er også observert at niseflokker kan samarbeide om å gjete stimer av for eksempel brisling mot overflata. I slike tilfeller kan en flokk niser sirkle rundt en stim av brisling mens én og én nise tar seg inn i sirkelen for å ta en munnfull. Vanligvis utgjør flokkstørrelsen hos niser ikke mer enn 1–3 individer, men flokker på flere titalls individer kan forekomme.
Fordi nisene er kystnære, opptrer de gjerne i områder preget av menneskelig aktivitet. Dette har gjort dem sårbare både i forhold til miljøgifter og undervannsstøy.
De små nisene er sjøl mat for flere arter. Både spekkhogger og noen haiarter har nise på menyen, og i Nordsjøen er det observert at havert kan drepe og spise niser.
Nisene kan bli over 20 år gamle, men høy dødelighet gjennom hele livssyklusen gjør at mange ikke blir eldre enn 10–15 år. Begge kjønn blir kjønnsmodne i tre–fireårsalderen, og hunnene får gjerne sin første kalv året etter kjønnsmodning. For hannene tar det lengre tid før de er sosialt modne nok til å delta i formeringen; dette skjer først et par år etter kjønnsmodning. Nisene er trolig polygame og hvert individ parrer seg med flere andre.
De kjønnsmodne hunnene får vanligvis én enkelt unge hvert år. Drektighetsperioden er på 10,5 måneder. I norske farvann føder nisene om sommeren med en topp i juni måned. Nyfødte nisekalver er fra 70 til 75 centimeter lange og veier rundt 5 kilo. Dieperioden varer rundt ett år, og da er kalven blitt 120–125 centimeter lang og har begynt å fange sin egen mat.
I våre nære havområder er den relativt grunne Nordsjøen et kjerneområde for nisa. Arten forekommer også i Østersjøen, langs hele norskekysten inkludert i fjordene, i Barentshavet og utenfor vestkysten av Svalbard. Nisa er relativt stasjonær, men kan foreta vandringer både fra kysten og ut på bankene og nord- og sørover langs kysten. Dannelse av is resulterer gjerne i at nisene flytter ut av fjordene om vinteren. Endringer i forekomst av byttedyr kan også medføre at nisene endrer utbredelse, dette er eksempelvis observert i Nordsjøen.
Nisa er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. I norske havområder teller bestanden nå godt og vel 250 000 dyr, globalt finnes det noe over én million individer.
På grunn av sitt velsmakende kjøtt og næringsrike spekk har nisene historisk vært utnyttet både i Østersjøen og i danske kystfarvann. På 1800- og 1900-tallet var fangstene betydelige (1000–2000 dyr per år), men etter andre verdenskrig opphørte denne fangsten. I Norge har kystbefolkningen jaktet nise i århundrer, noe som blant annet manifesteres ved at arten ofte forekommer i helleristninger. Også sjøsamene har lange tradisjoner med fangst av nise. Nisefangsten har i større og mindre grad foregått på det meste av norskekysten, og på begynnelsen av 1900-tallet var det årlige uttaket trolig rundt 3000 dyr. Fangstredskapene har inkludert både pil og bue, harpuner, rifler og garn.
I dag er nisa fredet i de fleste land, Norge inkludert. I våre nærområder er det bare på Grønland man kan jakte nise, hvor de årlige fangstene i seinere år har økt fra noen hundre til rundt 2500 dyr.
Bifangst i fiskeredskap er en alvorlig trussel mot nise i hele artens utbredelsesområde. Den lille og kystnære nisa går seg ofte fast i fiskegarn, i Norge særlig i garn som brukes i torsk- og breiflabbfiske. Langs norskekysten drukner hvert år rundt 1600 niser i stormaskede garn, antall druknede dyr per år ser ut til å ha avtatt noe de aller siste årene. Problemer med bifangst av nise har vært store også i andre områder, for eksempel i dansk garnfiske i Nordsjøen, i garnfiske på Island og i amerikansk garnfiske på østkysten av USA. I Danmark og USA har man klart å redusere bifangstene med opptil 90–100 prosent; både ved å redusere fiskeinnsatsen i noen områder, men også ved å montere såkalte «pingere» på garnlenkene. Dette er akustiske alarmer som gjør at nisene oppdager garna og dermed unngår å bli fanget. Forsøk med «pingere» gjøres nå også i norske garnfiskerier.
Dagens forvaltning av nise i våre farvann skjer i Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).
| Nivå | Vitenskapelig navn | Norsk navn |
|---|---|---|
| Rike | Animalia | dyreriket |
| Rekke | Chordata | ryggstrengdyr |
| Underrekke | Vertebrata | ryggradsdyr, virveldyr |
| Klasse | Mammalia | spendyr, sogdyr, pattedyr |
| Overorden | Laurasiatheria | |
| Orden | Cetacea | kvalar, hvaler |
| Underorden | Odontoceti | tannhvaler, tannkvalar |
| Familie | Phocoenidae | nisefamilien |
| Slekt | Phocoena | |
| Art | Phocoena phocoena | nise |
Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).
Kommentarer (2)
skrev mona rolland
svarte Mari Paus
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.