[go: up one dir, main page]

Sei

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sei er en fiskeart i torskefamilien. Den kan bli opptil 1,3 meter lang og veie 20 kilo. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørk blågrønn til svart. Den store munnen har tydelig underbitt. Sidelinjen er lys, nesten hvit hos eldre individer, og nesten rett. Den rette sidelinjen skiller seien fra lyr, en art som ellers likner ganske mye.

Faktaboks

Også kjent som
kot (småsei)
Vitenskapelig navn
Pollachius virens
Beskrevet av
(Linnaeus, 1758)
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig

Utbredelse

Pollachius virens

Pollachius virens, sei. Foto fra: Kattegatcentret Grenå

Sei er utbredt i hele Nord-Atlanteren fra Biscaya i sør til Barentshavet, Bjørnøya og Spitsbergen, Island, Vest-Grønland, Nord-Amerikas østkyst fra Newfoundland sørover til New Jersey.

I den vestlige delen av Nord-Atlanteren deles seien forvaltningsmessig inn i seks bestander; disse er ikke tydelig atskilt og det skjer ofte utveksling av sei mellom bestandene. Seien vandrer i det hele tatt mye og langt.

De to bestandene som er viktige for norske fiskere er for det første en bestand som holder til i Nordsjøen, Skagerrak og vest av Skottland. Denne har et gyteområde på Eggakanten vest av Shetland og opp til Vikingbanken. Den andre bestanden er den nordøst-arktiske seien, med gyteområder på kystbankene fra Lofoten i nord til Nordsjøen.

Livshistorie

Seien gyter i årets første måneder i atlantisk vann, ved cirka 7 °C og saltholdighet på 35 promille eller mer. Gytingen skjer vanligvis på 100–200 meters dyp.

Egg og yngel er pelagiske og driver omkring med havstrømmene. Den unge seien finnes om sommeren i strandregionen helt nord til kysten av Finnmark. Første års vekst er 10–20 centimeter. En fire år gammel fisk kan være om lag 50 centimeter lang, og er da oftest kjønnsmoden. Seien er en stimfisk og finnes ofte i de øverste vannlagene. Ung sei spiser ulike dyreplankton som krill og raudåte. Større sei spiser også dyreplankton, men ettersom den vokser, spiser den mer og mer fisk av ulike slag. Vanlige byttefisk er arter som sild, brisling, kolmule, og øyepål. Eldre og større fisk oppholder seg ofte på dypere vann enn den unge seien.

Fiske

Sei fiskes hovedsakelig med trål, og er en av de viktigste artene for fiskeriene i Norge. Hvor mye som kan fiskes, vurderes årlig etter anbefaling fra Det internasjonale havforskningsråd.

Den totale fangsten av sei i Nordsjøen og Skagerrak har vært stabil de siste årene. Anbefalt kvote for 2019 var rundt 135 000 tonn. Også bestanden av nordøst-arktisk sei har hatt en relativt god bestand de siste årene, og også her ble det anbefalt en relativt høy årlig kvote for 2019 på cirka 150 000 tonn. Men denne bestanden varierer litt mer i størrelse, noe som gjør at også kvotene varierer noe mer fra år til år.

Sportsfiske etter sei er populært. Best er fisket høst og vår, særlig på flo sjø når småfisk følger inn, ofte helt mot land. Om sommeren kan det brukes sluk, flue eller agn. Med håndsnøre drives fisket ofte med harpe. Godt kjennskap til fiskeplassene er en betingelse for et godt resultat.

Systematikk

Nivå Vitenskapelig navn Norsk navn
Rike Animalia dyreriket
Rekke Chordata ryggstrengdyr
Underrekke Vertebrata ryggradsdyr, virveldyr
Klasse Actinopterygii strålefinnefisker
Orden Gadiformes torskefisker
Familie Gadidae torskefamilien
Slekt Pollachius
Art Pollachius virens høling, grønspor, kod, pale, snadd, grønnspor, mort, sei, seikod, klakkesei

Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Pollachius virens
Artsdatabanken-ID
42807
GBIF-ID
2415861

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg