line

Liner brukes på flere måter. En bunnline ligger på bunnen og er forankret i begge endene. Fra forankringen går et iletau opp til overflaten. Til fløyt på ilen kan man ha en blåse, en bøye eller en kavlstaur. Fløytlinens iletau er forankret som på en bunnline, mens selve linen holdes oppe fra bunnen av fløyter, festet med jevne mellomrom. Drivlinen holdes i en passe høyde ved hjelp av fløyt, og festes til fartøyet som et drivgarn. Snik er en kort line som henger loddrett i sjøen.

Linene egnes og kveiles i stamper. Flere liner bindes sammen og settes i en stubb. Lengden på linesetningen kan regnes etter hvor mange stamper som er satt ut. Antall kroker i en stamp varierer etter linetykkelsen. En stamp med en line til bankfiske rommer om lag 300 kroker, mens en stamp med hyseline inneholder om lag 700 kroker.

Linen er et viktig redskap i norske fiskerier og brukes langs hele kysten. Den blir brukt i fjordene, på fiskebankene utenfor kysten og i fjernere farvann. De viktigste artene for linefisket er torsk, hyse, lange, brosme og andre bunnfiskarter. Linefisket foregår også i ferskvann, særlig til fangst av abbor, gjedde, ål og lake.

Linebåtene som fisker langs kysten, egner ofte i land ved lineegnesentraler. På større linefartøyer med autoline skjer maskinell egning om bord. Agnet består som regel av sild, makrell eller akkar. Linefisket blir drevet hele året. Størrelsen på båter og bruk varierer fra små båter til båter på flere hundre tonn. De større båtene har en høy mekaniseringsgrad med moderne linespill, sjølkveilere, flekke- og fileteringsmaskiner og agnkuttemaskiner, med mer.

Linefisket krever stor arbeidsinnsats. Utsetting av en line kan ta 2–3 timer. Linen går da ut gjennom en setter på hekken (sjølsetter), og settingen foregår med en fart på rundt 7–8 knop. Trekkingen av en slik line kan ta opptil 12–15 timer. Linen blir trukket over en rull på rekken (foran midtskips) og går til linespillet og sjølkveileren, som besørger linen kveilet i stamper. Linefanget fisk har de seneste årene blitt bedre betalt enn annen fanget fisk, ettersom den holder god kvalitet

Line var det vanlige fiskeredskapet som hollandske og engelske fiskere brukte når de fisket torsk på Doggerbank og ved Island på 1400- og 1500-tallet. De fisket fra relativt store fartøyer som ble kalt doggere og busser. I 1551 fikk to engelskmenn tillatelse til å «doggere» og drive sitt fiske på kysten av Møre og Trøndelag mot at de lærte opp norske ungdommer. Doggeri innebar at man fisket med line og saltet ned fisken om bord. Linefisket fikk gjennomslag langs kysten av Finnmark på slutten av 1500-tallet. I Lofoten ble ikke line tatt i bruk før et stykke ut på 1700-tallet.

I Midt-Norge vant linefisket først frem under det rike fisket etter vårgytende torsk omkring Borgundfjorden. På 1600-tallet var det her stridigheter mellom fiskere som fisket med det tradisjonelle dypsagnet og uteliggerborgere og andre som innførte de «nye» redskapene garn og line. Vanlige bønder og fiskere hadde ikke økonomi til å investere i dyre fiskeredskaper. Myndighetene førte til å begynne med en restriktiv linje, men innså etter hvert at det var umulig å stoppe de nye og effektive fiskeredskapene. Man forsøkte i stedet å finne frem til måter å regulere fisket mellom de ulike fangtsmetodene på, det gjaldt både i tid og rom.

Opprinnelig ble linene laget av lin, senere av hamp. Forsyn laget fiskerne selv ved hjelp av slingrestokker eller forsyngogn.

• lineklave
• forsyn
• fiskekrok
• ile

• Audun Dybdahl: Med angel og not. Fiskeutstyr ved kysten fra steinalder til motoralder. Museumsforlaget 2018.
• Karl Brobak: Fartøy og redskap. Oslo 1952.
• Paul Woxeng: Fiskemåter, sjøbørnskap og agn i Namdalsdistriktet. Norveg bd. 4. Oslo 1955.
• Paul Moltu: Fiskarsoga frå Sunnmøre og Romsdal. Ålesund 1932.