krepsdyr

Kroppen er sammensatt av et varierende antall ledd som, bortsett fra det siste, alle kan bære et par lemmer. Leddene samler seg i tre hovedavsnitt: hode (cephalon), brystparti (thorax) og hale eller bakkropp (abdomen). Den karakteristiske grunnformen for lemmene er spaltefoten, med todelt basis som bærer en yttergrein (svømmefotgrein; den tilbakedannes hos krypende arter) og en innergrein (gangfotgrein). På basisleddet sitter ofte også et par bigreiner på mangfoldige måter. Hodet bærer fem lemmepar: forrest to par «følehorn» (antennulae og antennae), så et par overkjever, mandibler, og to par underkjever, maxiller.

Ofte smelter flere (opptil fem) av kroppsleddene sammen med hodet, så det oppstår et hodebryststykke (cephalothorax), og de tilhørende kroppslemmer går da over i ernæringens tjeneste og omdannes til kjeveføtter. Hudoverflaten er kledd med en kutikula (hinne av polysakkaridet kitin) som oftest både er fast og tykk. Kalsiumkarbonat og andre kalksalter er i vekslende mengde innleiret i kitinet. Fra bakkanten av hodet går det hos mange krepsdyr ut en hudfold bakover, skjoldet (carapax), som omslutter en større eller mindre del av dyret, og som ofte vokser sammen med kroppen langs rygglinjen. Den ytre kutikulaen i skjoldet er gjerne svært tykk og fast. Hos noen er det et mer bøyelig parti langs rygglinjen, eller det kan endog her opptre et slags båndhengsel, så skjoldet blir delt i to halvparter som omslutter dyret liksom et par muslingskall.

Tarmkanalen er oftest et omtrent rett rør som vanligvis er utstyrt med en fordøyelseskjertel (hepatopancreas, «lever»). Hos mange små og tynnhudede krepsdyr går gassutvekslingen gjennom hele kroppsoverflaten, og de mangler da åndedrettsorganer. Oftere er spalteføttene eller deres bigrener omdannet til gjeller, og hos noen få land- og vannboende arter har den tynnhudede innsiden av skjoldet overtatt åndingen. Landboerne har da gjerne et ånderør som minner om trakeene hos insektene.

Blodkarsystemet er forskjellig utviklet. Hos små og gjelleløse krepsdyr er det mest primitivt, idet blodet løper i hulrom i kroppens vev. Til og med hjertet kan mangle. De høyerestående tifotkrepsene har et velutviklet blodkarsystem, men selv ikke her er det helt lukket.

Ekskresjonen er i hovedsak knyttet til to par lange, rørformede kjertler som sannsynligvis svarer til noen av leddormenes segmentalorganer. Det forreste paret er antennekjertelen eller den grønne kjertel, som munner ut ved basis av antennene (andre «følehorn»-par). Det bakre paret, skallkjertelen, munner i eller ved grunnleddet til det bakre kjeveparet. Unntaksvis kan begge par opptre samtidig, men mest vanlig er bare antennekjertelen i funksjon hos voksne storkreps, skallkjertelen hos voksne småkreps og storkrepslarvene.

Krepsdyr har to øyetyper: Et uparet panneøye, satt sammen av to eller tre små enkeltøyne i en gruppe, og sideøynene, typiske fasettøyne som gjerne sitter ytterst på bevegelige stilker. Individet har vanligvis bare en av øyetypene. I mange tilfeller har larven panneøye, den voksne sideøyne.

Antennulae bærer lukteorganer og har hos tifotkrepsene også et statisk organ (høreblære, høregrop) i basisleddet.

Krepsdyrene er oftest særkjønnede – om vi ser bort fra noen ganske få tifotkreps, som er tokjønnede – er arter med fastsittende eller snyltende levevis ofte hermafroditter. Enkelte arter, som rekene, skifter kjønn i løpet av levetiden. Sædcellene er som regel ubevegelige og har ofte et sterkt avvikende utseende. Særlig hos mange små arter i ferskvann utvikler eggene seg ofte i mange generasjoner partenogenetisk. Individutviklingen er nesten alltid forbundet med en utpreget omvandling, da larven (ungen) har mange færre ledd enn det voksne individet. Svært mange kommer ut av egget som en karakteristisk naupliuslarve med panneøye og tre par lemmer (antennulae, antennae og mandibler), som først etter noen hudskifter går over i sin endelige utforming og funksjon. De fleste storkrepser har et tilsvarende stadium i utviklingen inne i egget, og i de fleste tilfeller stanser utviklingen en stund på dette stadiet. Larven er frittlevende hos nesten alle krepsdyr.

Krepsdyrenes systematiske inndeling er meget omdiskutert. I eldre litteratur ble krepsdyrene delt inn i ti eller elleve klasser. Etter en omfattende revisjon av kanadierne Joel W. Martin og George E. Davis i 2001, deles de nå inn i fem eller seks klasser. I Store norske leksikon benyttes inndelingen i følgende klasser:

• Klasse Remipedia, remipedier, er en gruppe med få arter, som for det meste lever planktonisk i Atlanterhavet.
• Klasse Cephalocarida, cephalocarider, omfatter små arter på 2–4 millimeter med primitive bygningstrekk som blant annet lever langs kystene av Nord-Amerika.
• Klasse Branchiopda, bladføttinger, er en meget stor klasse, som blant annet omfatter tusenbeinkreps, skjoldkreps, muslingbladfotinger og vannlopper.
• Klasse Malacostraca, storkreps, er den største klassen. Hit hører blant annet hummer, krabber og reker, foruten mange små arter blant krill, tanglopper og tanglus.
• Klasse Ostracoda, muslingkreps, omfatter små arter som er meget vanlige i havet og i ferskvann.
• Klasse Maxillopoda er en meget stor klasse som blant annet. omfatter rankefotinger, fiskelus, tungeormer, mystacocarider og hoppekreps.

Ifølge Artsdatabanken finnes det representanter for de fire siste klassene her i Norge.

Fossile krepsdyr er tallrikt representert i fossilfunn helt fra kambrium. Et stort antall muslingkreps er kjent fra paleozoikum, mens storkreps først opptrer for alvor i mesozoikum.

• leddyr
• skalldyr
• sykdommer hos krepsdyr

• Martin, Joel W. & Davis, George E. (2001). An updated classification of the recent Crustacea. Natural History Museum of Los Angeles County, Sci. Ser. No. 39.
• Brusca, Richard C. & Brusca, Gary J. (2003). Invertebrates. Second edition. Sinauer, Massachusetts.
• Hågvar, Eline Benestad (2010). Det zoologiske mangfoldet, tredje utgave, 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.
• Kristiansen, Aase og Køie, Marianne (2012). Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo.
• Lokki, Juhani (red.). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge (2003).
• Moen, Frank Emil og Svensen, Erling (2008) Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna, femte utgave 768 sider. Kom forlag.
• Kålås, John Atle med flere (red.) (2010). Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge.