En kløv eller kløvsal er en sal som festes til ryggen av en hest eller annet lastedyr. Til kløvsalen kan man så feste en todelt bør.
kløv
Tegning av kløvsal med en del ulike benevnelser som er brukt i Norge. Om selv kløvsalen ble det sagt kløvsal og kløvbere på Agder og nordover, klubbar i Øst-Norge, reidesal på Sunnmøre og tryg og trygje i Vest-Telemark og Åmli i Agder.
Tidemand tegnet i 1844 en kløvmeis med holk, "hvori Melken bæres fra Sætrene". Meisen er sett bakfra.
Denne tegningen av Flintoe fra først på 1800-tallet viser bufaring til en seter i Bergen stift.
Kløvsal fra Trøndelag. Den har brystrem (lengst til høyre), bukgjord og bakgjord.
Kløvsalens deler
Kløvsalen består av to bonger (trefjøler) som i for- og bak-kant holdes sammen med bueformede brugder. Under bongene er det festet kløvputer for å fordele trykket av lasten og skåne dyret for gnagsår. Det var også vanlig å legge et plagg over ryggen på hesten før man salet opp.
Kløvsalen ble festet til hesten ved hjelp av en bukgjord under buken og en halestokk under halen på hesten. Halestokken ble mange steder byttet ut med baksele omkring 1900. Fra Sogn og nordover til Trøndelag og Nord-Norge ble det også brukt brystrem. Baksele og brystrem skulle sikre lasten i bratte bakker.
Kasser, korger og meiser, festet til kløvsalen
Det som skulle fraktes, kunne plasseres i en kasse, korg eller en mer åpen vidjemeis . Den kunne være laget av kvister som var bundet sammen i en oval fasong. Et grovrutet nett av vidjer holdt varene på plass mellom veggene i meisen. På den ene rammen var det gjerne to løkker av vidjer, som kunne hektes på kroker på kløvsalen.
Opplasting
Kløven måtte ikke nødvendigvis være symmetrisk. Man kunne for eksempel ha en korg på den ene siden og en dall med melk på den andre. Vekten måtte imidlertid være tilnærmet lik på begge sider.
Det var viktig å forhindre at lasten ikke lå inntil sidene på hesten. Det kunne gjøres på ulike måter. Noen steder på Vestlandet hadde man en stang som gikk under buken på hesten. På Jæren og i Dalane reipet man sammen børene på sidene slik at de ble løftet opp og ut. Vanligst var det å legget bånd mellom utsidene av de to børene slik at de vippet opp og ut.
Kløving var vanlig
I uveisomme strøk var kløving på hest den eneste mulighet til å transportere tyngre varer over lengre avstander sommerstid. Da kaptein Heramb reiste omkring i landet i 1810, ble det brukt kløv alle steder han besøkte. Det var tilfellet både på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag. Ikke minst var kløving mye brukt til transport av utstyr og matvarer til og fra de mange setrene som var i drift på 1800-tallet.
Helt til 1984 ble det også benyttet hester til transport i Hæren. Da ble Kløvkompaniet på Skjold lagt ned.
Samene brukte også kløvsaler som ble kneppet over ryggen på reinen og gjort fast med en rem under buken.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dybdahl, Audun (1990). Fra stav til stasvogn. Landveis fremkomst- og transportmidler på Innherred. Steinkjer Museum.
- Reinton, Lars (1976). Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Det Norske Samlaget.
- Stigum, Hilmar (1981). Kløv. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 8. Viborg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.